Redigerer Den kinesiske borgerkrig (avsnitt)

==Borgerkrigens første fase (1927-1937)==
===Kommunistiske opprør i by og land===
[[Fil:Mao1927.jpg|thumb|right|[[Mao Zedong]] i [[1927]].]]
[[Komintern]]s sak syntes tapt. Det ble nå gitt nye ordrer fra Moskva: Kommunistene skulle få i stand væpnede opprør i både byer og på landet som en forberedelse til det man regnet ville bli en revolusjonær folkereisning. Kommunistene forsøkte og mislyktes i å innta byer som [[Nanchang]], [[Changsha]], [[Shantou]] og [[Guangzhou]]. Angrepene begynte med et mytteri blant kommunistiske koumintangstyrker den [[1. august]] [[1927]], kalt [[Nanchangopprøret]]. Samtidig ble det satt i gang et bondeopprør (kalt [[innhøstningsoppstanden]]) i området rundt [[Changsha]] i [[Hunan]]-provinsen. Det ble ledet av [[Mao Zedong]], men det ble raskt slått ned.

KKPs utsikter syntes nå særdeles mørke. Kommunistene var dessuten blitt utvist fra Wuhan-regjeringen av sine tidligere allierte ''venstre-KMT'', som i sin tur ble styrtet av et militærregime. KMT gjenopptok sitt felttog mot krigsherrene i nord og erobret [[Beijing]] i juni 1928. Dermed var det meste av det østlige Kina under Chiangs kontroll. Nanjing-regjeringen fikk raskt internasjonal anerkjennelse som Kinas eneste rettmessige regjering. Nasjonalist-regjeringen erklærte nå at det første av de tre revolusjonære stadier som Sun Yant-sen hadde beskrevet nå var nådd, og at KMT nå gikk videre til annet stadium. De tre stadiene var militær forening, politisk formynderskap og til sist konstitusjonelt demokrati.

===Opprørerne i Jinggangfjellene===
Mao var en kommende stjerne blant kommunistene. Etter innhøstingsoppstanden hadde Mao trukket seg tilbake med en del av de overlevende til [[Jinggangshan|Jinggangfjellene]]. Der forente han sine krefter med restene av opprørsskarene under [[Zhu De]], [[Chen Yi (1901-1972)|Chen Yi]] og [[Zhou Enlai]]. De hadde også trukket seg tilbake til disse fjellene, etter [[Nanchangopprøret]].

===Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi===
[[Fil:China provinces jiangxi.png|thumb|right|Provinsen [[Jiangxi]].]]
Med Zhu Des hjelp bygde Mao opp en liten, men effektiv geriljahær. Etter press fra Guomindang ble hovedkvarteret lagt noe lenger mot sør i [[1931]], og [[Den kinesiske sovjetrepublikk|sovjetrepublikken Jiangxi]] ble grunnlagt. Han eksperimenterte med landsbruksreformer og gav tilflukt til kommunister som flyktet fra høyrekreftenes utrenskninger i byene. Geriljabasen vokste raskt, og i [[1928]] behersket opprørerne allerede et område med en befolkning på over 500.000.

Disse årene var imidlertid også preget av maktkamper mellom Mao, som ville drive geriljakrig med bøndenes støtte, og [[Komintern]]-orienterte grupper som satte sin lit til at revolusjonen skulle seire ved proletariatets medvirkning (altså satset på byenes industriarbeidere). Denne spliden ble kalt ''[[Striden mellom de to linjer]]''.

I Jinggangshan ble Mao også kjent med sin tredje livsledsagerske, [[He Zizhen]]. [[Yang Kaihui]] hadde Mao latt være hjemme i Changsha, og der ble hun arrestert av Guomindang, og henrettet i [[1930]]. De barna hun hadde med Mao måtte en stund slå seg gjennom som gatebarn i [[Shanghai]], inntil de ble oppsport av kommunistene og brakt utenlands.

===Sovjetrepublikken angripes og omringes===
Etter at Chiang Kai-shek hadde forhindret et kuppforsøk mot hans regime anført av [[Feng Yü-hsiang]], [[Yen Hsi-shan]] og [[Wang Ching-wei]] (1929&ndash;30), vendte han straks sin oppmerksomhet mot de gjenstående lommer av væpnet kommunistisk motstand. Hans to første ekspedisjoner slo feil, og den tredje ble avbrutt på grunn av [[Mukden-episoden]]. Det fjerde felttoget (1932–1933) var til å begynne med ganske fremgangsrikt, men Chiangs styrker ble stygt skamfert da de forsøkte å trenge inn i hjertet av Maos [[Den kinesiske sovjetrepublikk|kinesiske sovjetrepublikk]]. Til slutt satte han inn et femte felttog mot slutten av [[1933]], der han lot seg rådgi av [[Tyskland|tyske]] militære rådgivere, fremfor alt general [[Hans von Seeckt]], mannen som hadde hatt ansvar for den hemmelige opprustningen av det tyske [[Reichswehr]] etter [[første verdenskrig]]. De anbefalte en omringelsestaktikk med bruk av befestninger rundt [[Jiangxi]]. Det ble bygd blokkhus med maskingeværstillinger, så tett at hele området mellom blokkhusene som regel lå innen skuddvidde, og stillingene ble stadig flyttet fremover. På høstparten [[1934]] stod kommunistene overfor det totale nederlag, og de rådgivere Moskva hadde sendt dem, for det meste tysktalende, som [[Manfred Stern]] og han som var deres ''de facto'' militære øverstkommanderende, tyskeren [[Otto Braun (forfatter)|Otto Braun]], begynte å legge fluktplaner.

Tiden var nå inne for Kuomintang å utslette KKP, for deretter å vende oppmerksomheten mot de gjenværende krigsherrene, for så til slutt å gjenerobre [[Mandsjuria]] fra [[japan]]erne. Men slik skulle det ikke gå.

===''Den lange marsjen''===
[[Fil:Map of the Long March 1934-1935-en.svg|thumb|right|450px]]
Kommunistene forstod tidlig i oktober [[1934]] at sovjetrepublikken i [[Jiangxi]] måtte oppgis; de var trengt tilbake i et lite hjørne. På terskelen av nederlaget trakk de seg tilbake til [[Yan'an]] i fjellområdene nord i provinsen [[Shaanxi]].

Spørsmålet om hvordan de i det hele klarte å unnslippe fra fellen i Jiangxi, som var omringet av flere lag blokkhus og overlegne styrker, har verken offisiell kommunistisk eller nasjonalistisk historieskrivning svart fyldestgjørende på. Begge sider hhv. roser eller klandrer KMTs allierte kantonesiske støttestyrker som lot de 80&nbsp;000 i kommunistenes hovedstyrke toge ut uten å gjøre noe. Men uavhengige historikere fremhever at samtidige kilder belegger at Chiang Kai-shek med overlegg lot kommunistene dra. De dro nemlig vestover og inn i provinser som oppførte seg som autonome – ([[Guizhou]], [[Sichuan]] og [[Yunnan]]). Dette var områder Chiangs sentralregjering gjerne ville bringe inn i folden, og strategien var å gjete de kommunistiske opprørerne dit slik at KMT kunne følge etter og bli hyllet som befriere som gjenopprettet ro og orden.

Når ingen av partene er opptatt av å få frem at KMT tilrettela for at kommunistene kom seg unna, kan det skyldes at begge sider synes at det er noe flaut: KKP at flukten ikke var den store militære genistrek som de gjerne fremstiller den som, og KMT at deres eget fall fra makten ble innledet av en feilvurdering og dermed var langt på vei selvforskyldt.

Det var egentlig ikke én «lang marsj», men flere, ettersom kommunistene delte seg opp og fulgte hver sin kurs. Den mest berømte var marsjen som begynte i oktober 1934 og varte i rundt ett år. Lengden var på ca. 6&nbsp;000&nbsp;km.

Mao selv lot seg for det meste befordre i en spesialbygd bærestol. Underveis bekjempet de også lokale krigsherrer, embedsmenn, godseiere og skatteoppkrevere og konfiskerte deres eiendommer, noe som bidro til at den landbefolkningen som de hadde underkuet sluttet begeistret opp om kommunistenes sak. Bøndene ble bevæpnet med erobrede våpen, og soldatgrupper ble etterlatt som geriljaenheter som skulle sinke og plage KMT-forfølgerne. Av de nær 90&nbsp;000 som begynte på denne marsjen i Jiangxi var det kun 20&nbsp;000 som kom helskinnet frem til Shaanxi.

Det var under Den lange marsjen at Mao under [[Zunyikonferansen|konferansen i Zunyi]] med hjelp fra [[Zhou Enlai]] klarte å etablere seg som Det kinesiske kommunistpartiets anfører.