Redigerer Den kalde krigen (avsnitt)

== Gradvis utvikling av USAs rolle og politikk rett etter freden i 1945 ==
{{Utdypende artikkel| Den kalde krigs kamp om Tyskland}}
Da freden kom med den tyske og japanske overgivelsen i mai og september 1945, var USA og Sovjetunionen allierte. USA hadde et ønske om å fortsette samarbeidet med Sovjetunionen, og å hjelpe de andre allierte i å bygge opp en ny internasjonal verdensorden. Sentralt i den amerikanske politikken var ønsket om å skape internasjonal stabilitet og fred gjennom [[FN]] og [[frihandel]].

I årene fra 1946 til 1948 oppstod det uenighet og gnisninger mellom USA og Vest-Europa på den ene siden og Sovjetunionen på den andre. Det viste seg gradvis at de ulike partene hadde ulike ønsker for den nye internasjonale ordenen. Alle var med i FN, men synet på frihandel og demokrati var ulikt. Sovjetunionen begynte gradvis å stramme sitt grep om de østeuropeiske statene under sin kontroll. Gradvis begynte man i Vest-Europa og USA å innse at man sto overfor en grunnleggende interessekonflikt i forholdet til Sovjetunionen.

Sentralt i identifiseringen og defineringen av den sovjetiske utenrikspolitikken var [[George F. Kennan]]. Kennan var en amerikansk [[diplomat]] stasjonert ved USAs [[ambassade]] i [[Moskva]] i [[1946]]. [[22. februar]] 1946 skrev Kennan et langt svar, sendt som [[telegram]] (senere trykket som «''[[X-artikkelen|The Sources of Soviet Conduct]]''»), dette var et svar til det amerikanske Finansdepartementet på hvorfor Sovjetunionen ikke ønsket å delta i [[Verdensbanken]]. Kennans telegram identifiserte grunnlaget for Sovjetunionens utenrikspolitikk og utenrikspolitiske mål.

Hele grunnlaget for Kennans resonnement var at russerne anså at kommunismen ikke kunne samarbeide med kapitalismen, dermed var det amerikanske utgangspunktet for økonomisk samarbeid en umulighet. Kennan fortsatte med å understreke at Sovjetunionen ville bruke kommunistiske partier i Vest-Europa til å spre kommunismen og den sovjetiske innflytelsen. Kennans konklusjon var å møte den sovjetiske trusselen ved å endre amerikansk utenrikspolitikk fra ønske om samarbeid til en ideologisk oppdemning. Kennans overbyggende tanke var at sovjetiske forsøk på ideologisk ekspansjon skulle møtes med amerikanske ideologiske motmidler.

Kennans tanker ble akseptert i amerikansk administrasjon. I 1947 offentliggjorde Kennan også en utvidet versjon av sitt lange telegram til ''[[Foreign Affairs]]'' i 1947 under tittelen «''The Sources of Soviet Conduct''». Et eksempel på at Kennans tanker om oppdemning hadde fått fotfeste, var [[Marshallplanen]] – det økonomiske hjelpeprogrammet fra 1948. Det er imidlertid viktig å legge merke til at Kennans tanker om oppdemning fra 1946 utelukkende var en idé om ''fredelig'' ideologisk oppdemning – det vil si å gjøre den kapitalistiske ideologien mest attraktiv.

Det viste seg raskt at man i amerikansk administrasjon beholdt Kennans oppfatning av intensjoner og mål for sovjetisk utenrikspolitikk. Men det ble en gradvis endring i oppfatningen av hvordan USA skulle møte den sovjetiske utfordringen. Kennans ideologiske oppdemning ble sakte utvidet til også en militær oppdemning. Denne utvidelsen av oppdemningen hadde flere årsaker. For det første ble uenigheten med Sovjetunionen stadig større. Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, hadde tanken til [[Lutz Schwerin von Krosigk]] om et «jernteppe» i Øst-Europa befestet seg.

I september 1947 dannet Sovjetunionen [[Kominform]], hvis formål var å opprettholde en ortodoks kommunistisk linje innenfor den internasjonale kommunistiske bevegelsen, samt styrke Sovjetunionens politiske kontroll over de sovjetiske [[satellittstat]]ene gjennom samordning av de kommunistiske partiene i [[Østblokken|østblokk-landene]].<ref name="Gaddis32">Gaddis 2005, s. 32</ref>

I januar 1948 ble [[Raoul Wallenberg]] foreslått til [[nobelprisen]] av [[Labour]]-politiker [[Harold Laski]]. Wallenberg var kjent for sitt arbeid med å redde ungarske [[jøder]] fra tyske deportasjoner, og var blitt tatt til fange av sovjetiske styrker utenfor [[Budapest]] uten noen kjent grunn. Å foreslå ham til [[fredsprisen]] i 1948 var et pek mot russerne og uventet fra en venstreorientert politiker. To uker senere holdt utenriksminister [[Ernest Bevin]] en tale der han ordla seg skarpt mot Sovjetunionen, og foreslo et vestlig forsvarsforbund (det senere [[NATO]]). Også som okkupasjonsmakter i Tyskland stod USA, Storbritannia og Frankrike steilt mot Sovjetunionen.<ref>[[Hans Fredrik Dahl]]: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 89), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref>

Sovjetunionen veltet alle forsøk på å ha demokratiske regjeringer i Øst-Europa og motarbeidet frihandelen. Samtidig hadde Sovjetunionen den største hæren i Europa, og de vesteuropeiske statene arbeidet hard for å knytte USA til et formelt militært samarbeid. Spenningen mellom Sovjetunionen og USA økte fordi [[mynt]]reformen i de vestlige deler av Tyskland førte landet nærmere en deling. Sovjetunionen startet [[Berlinblokaden]] i mai [[1948]], det er en utbredt oppfatning at den kalde krigen begynte da.<ref>Davies, 2008, s. 219</ref> Spenningen økte ytterligere med [[Truman-doktrinen]]:

«USAs plikt til å hjelpe/støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller press utenfra.»

Denne ble retningsgivende for USA overfor Sovjetunionens ekspansjon. Med opprettelsen av [[NATO]] [[4. april]] [[1949]] ble USA formelt knyttet til et militært forsvar av Vest-Europa.

Etter opprettelsen av NATO begynte man å utarbeide en konkret [[strategi]] for en oppdemning, basert på Kennans telegram og artikkelen «''The Sources of Soviet Conduct''», men man måtte nå utvide med konkrete planer for oppdemningens utforming. [[14. april]] [[1950]] forelå rapporten [[NSC-68]]. Rapporten trakk Kennans resonnement til en logisk slutning: Utfra Sovjetunionens utenrikspolitikk siden Kennans telegram i 1946, anså man at Sovjetunionen hadde aggressive hensikter. NSC-68 anslo at Sovjetunionen hadde en systematisk strategi for å spre kommunisme over hele verden.

Rapporten anbefalte en massiv oppdemningspolitikk basert på en økonomisk, politisk og militær oppbygging for å møte den sovjetiske trusselen. Rapportens anbefaling om en massiv militær oppbygging i fredstid ville medføre en endring av amerikansk utenrikspolitikk. President Truman hadde NSC-68 inne til vurdering i et halvt år, men da det kommunistiske [[Nord-Korea]] angrep [[Sør-Korea]] 25. juni 1950 anså president Truman krigsutbruddet som en bekreftelse på at trusselen fra Sovjetunionen var reell.

Truman godkjente NSC-68, og dermed gikk USA over fra en vag ideologisk oppdemning til en total ideologisk, politisk, økonomisk og militær oppdemningspolitikk. Slik formet NSC-68 USAs utenrikspolitikk de neste 20 årene.

Med [[Koreakrigen]] var det amerikanske skifte av utenrikspolitikk fullbyrdet. Fra å ønske samarbeid i 1945, var USA nå helt og holdent knyttet opp mot tanken om å stoppe en kommunistisk ekspansjon i Europa og resten av verden, med alle mulige midler.