Redigerer Den irske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Krigen i nordøst juli 1920 til juli 1922==

I ''[[Government of Ireland Act 1920]]'' forsøkte den britiske regjeringen å løse konflikten ved å opprette to selvstyrte områder, [[Nord-Irland]] og [[Sør-Irland]], med hvert sitt parlament. Dáil Éireann ignorerte dette, men [[unionisme (Irland)|unionistene]] i [[Ulster]] grep sjansen til å opprette sin egen regjering. Under uavhengighetskrigen forekom det også sammenstøt i denne delen av øya, men av en annen karakter. Mens det ellers var kamper mellom IRA og britiske styrker, var det i nordøst, og spesielt i [[Belfast]], oftest sekterisk vold mellom katolikker og protestanter, som politisk oftest var henholdsvis nasjonalister og unionister. 

Mens IRA var mindre aktive i denne delen av landet enn ellers, følte unionistene at de var beleiret, og de slo tilbake mot det katolske samfunnet i Nord-Irland. Unionistenes ledere aksepterte stort sett dette, og politiet tok del i slike angrep. 

Voldsspiralen begynte for fullt sommeren 1920. Den 17. juli det året ble den britiske obersten [[Gerard Smyth]] drept av IRA i Cork, etter å ha holdt en tale der han oppfordret RIC til å utføre represalier mot sivilbefolkningen. Smyth var fra [[Banbridge]] i [[Down (grevskap)|Down]], og drapet utløste hevnaksjoner mot tilfeldige katolikker i Banbridge og [[Dromore]]. Den 21. juli marsjerte lojalister til [[Harland and Wolff]] i Belfast, hvor de tvang over 7000 katolikker og venstreorienterte protestanter til å forlate arbeidsplassene sine. Det brøt ut opptøyer i Belfast og [[Derry]] med omkring førti drepte, og mange ble hjemløse på begge sider. Michael Collins foreslo en boikott av varer fra Belfast som svar på angrepene, og Dáil vedtok en begrenset boikott 6. august og en mer total boikott mot slutten av året. 

22. august 1920 ble RIC-inspektøren Swanzy, som nevnt ovenfor, skutt ned og drept i Lisburn i [[Antrim (grevskap)|Antrim]]. For å hevne dette brant lojalister ned katolske boligområder i Lisburn. Flere ble senere tiltalt for dette, men det er ingen tegn til at politi eller soldater forsøkte å stoppe angrepene mens de fant sted.  

Etter en roligere perioden begynte drapene igjen våren 1921. IRAs nordlige enheter ble satt under press fra lederne i Dublin. Deres økte aktivitet førte med seg nye hevnaksjoner mot den katolske befolkningen. I april 1921 drepte IRA i Belfast to Auxiliaries i byens sentrum, og samme natt ble to katolikker drept på [[Falls Road]]. 10. juli utførte IRA et bakholdsangrep mot britiske styrker på Raglan Street i Belfast, og uken etter ble 16 katolikker drept og 216 katolske hjem brent ned som hevn. 

Det var for det meste [[Ulster Volunteer Force (1912)|Ulster Volunteer Force]] (UVF) som stod for voldsbruken fra lojalistenes side. De skal også angivelig ha fått hjelp av politiet, hæren og reservepolitiet [[Ulster Special Constabulary]], gjerne kjent som ''B-Specials''. Denne avdelingen var i stor grad rekruttert blant medlemmer av UVF og [[Orange Order]], og historikeren [[Michael Hopkinson]] har beskrevet dem som «et offisielt godkjent UVF»<ref>Hopkinson, ''Irish War of Indpendence'', s. 158</ref>

Mens kampene i sør og vest stort sett endte med våpenhvilen av 11. juli 1921, fortsatte voldshandlingene på samme nivå inntil sommeren 1922. Fra begynnelsen av 1922 var det også sammenstøt mellom IRA og britiske styrker langs grensen. Collins startet en hemmelig IRA-offensiv mot Nord-Irland i april 1922, og denne varte til juni. Da hadde IRA blitt splittet på grunn av den anglo-irske traktat, men en periode kjempet begge fraksjoner sammen i nord. Det ble utført flere mord på polikere og andre, og det største enkeltsammenstøtet kom tidlig i juni, da britiske styrker måtte bruke artilleri for å tvinge en IRA-gruppe ut fra landsbyen [[Pettigo]]. Syv IRA-menn falt, seks ble såret og fire ble tatt til fange. Dette var den siste større konfrontasjonen mellom IRA og britene i denne perioden, men det ble utført flere angrep mot både den katolske og den protestantiske befolkningen også senere i juni. 

Collins mente at den britiske generalen [[Henry Hughes Wilson]] var anvarlig for angrep mot katolikker i nord, og fikk ham myrdet i [[Belgravia]] i London. Dette mordet bidro til å utløse [[den irske borgerkrig]]. Etter Collins' død i august 1922 førte [[Den irske fristaten|Fristaten]] en langt mindre aggressiv politikk overfor Nord-Irland. 

Totalt døde 557 mennesker i politisk og sekterisk vold i Nord-Irland mellom juli 1920 og juli 1922. Av disse var 303 katolikker (inkludert både sivile og IRA-medlemmer), 172 protestanter (sivile og UVF-medlemmer) og 82 fra RIC eller British Army. Hele 452 av de 557 ble drept i Belfast. Fra katolsk/nasjonalistisk side har volden i perioden blitt kalt en [[pogrom]] mot den katolske befolkningen, ettersom 58% av ofrene tilhørte en gruppe som utgjorde 35% av befolkningen, og de var dermed kraftig overrepresentert.