Redigerer Den chilenske uavhengighetskrigen (avsnitt)

=== La Restauración Absolutista - Den rojalistiske restaurasjonen ===
Visekonge Abascal innsatte Mariano Osorio som Chiles guvernør, selv om en senere uenighet mellom dem førte til at [[Francisco Marcó del Pont]] kom til å erstatte Osorio som guvernør i [[1815]]. Uansett mente spanjolene at det var på tide å gi de revolusjonære en lærepenge og startet en voldsom politisk forfølgelseskampanje, ledet av den beryktede [[Vicente San Bruno]]. Patriotene de fant i Santiago, inkludert medlemmer av den første juntaen, ble landsforvist til [[Juan Fernández-øyene]]. Dette hjalp ikke til med å slå ned opprøret, men heller til å styrke det, og snart konkluderte også de mest moderate at alt annet enn full uavhengighet ville være uakseptabelt. 

En større gruppe patrioter, blant dem Carrera og O'Higgins, bestemte seg for å flykte til [[Provincia de Mendoza|Mendoza]], en [[Andes|andeansk]] provins i det ny-selvstendige [[Argentina]]. På det tidspunktet var [[José de San Martín]], "det sørlige [[Sør-Amerika]]s [[Simón Bolívar|Bolívar]]," provinsens guvernør. San Martín mente at en måtte beseire rojalistene i Chile også for å kunne sikre Argentinas uavhengighet. Etter de landflyktiges ankomst begynte San Martín straks å favorisere O'Higgins, sannsynligvis på grunn av deres felles medlemskap i ''Logia Lautaro'', et undergrunnssamfunn som støttet uavhengighetssaken. Carrera begynte å miste sin status, og ble til slutt henrettet i Mendoza i [[1821]]. 



Mens San Martín og O'Higgins organiserte en hær for å krysse Andesfjellene ga de advokaten [[Manuel Rodríguez]] oppgaven å starte et [[gerilja]]felttog. Felttogets mål var å avbalansere de spanske styrkene, latterliggjøre San Bruno og generelt styrke patriotenes moral. Gjennom sine følgende vågale bedrifter ble Rodríguez en av revolusjonens romantiske helter. En av hans særlig berømte handlinger var å kle seg ut som en tigger mens han klarte å stjele våpen fra selveste guvernør Marcó del Pont, som da allerede hadde utlovet en belønning for Rodríguez' hode. 

I [[1817]] var San Martíns Andesarmé klargjort. Etter en vanskelig kryssing av Andes møtte hæren [[Rafael Maroto]]s rojaliststyrker på Chacabucosletta, nord for Santiago. Det følgende [[slaget ved Chacabuco]], [[12. februar]] 1817, ble en avgjørende seier for patriotene. På grunn av denne seieren kunne de gjeninnta Santiago, hvor San Martín ble utnevnt til ''øverste leder'', men nektet å påta seg stillingen, og heller innsatte O'Higgins, som ble Chiles øverste leder til [[1823]]. På den første årsdagen for slaget ved Charabuco ble selvstendigheten formelt erklært, 12. februar 1818, og godkjent av øverste leder O'Higgins.