Redigerer Den angolanske borgerkrigen (avsnitt)

=== Portugisisk kolonialisme og oppbygning mot borgerkrigen ===
På slutten av 1400-tallet opprettet portugisiske handelsmenn kontakt med Kongo-imperiet, og opprettholdt en kontinuerlig tilstedeværelse på dets territorium. I 1575 opprettet Portugal et fort med bosetning kalt Saint Paul of Luanda i dagens Luanda. Da var området bebodd av Ambundu-folk og det var sør for Kongo-imperiet. Et annet fort, Benguela, ble etablert på kysten lenger sør, i en region bebodd av Ovimbundu-folket. Ingen av disse portugisiske bosettingsanstrengelsene ble iverksatt med det formål å erobre territoriet. Begge kom riktignok gradvis til å okkupere og dyrke et bredt område rundt de opprinnelige brohodene. Imidlertid var deres viktigste funksjon handel, hovedsakelig slavehandel. Slaver ble kjøpt fra afrikanske mellommenn og solgt til Brasil og Karibia. I tillegg utviklet Benguela en handel med elfenben, voks og honning, som de kjøpte fra Ovimbundu-karavaner som hentet disse varene blant Ganguela-folket i den østlige delen av det som nå er Angola.

Likevel forble den portugisiske tilstedeværelsen på den angolanske kysten begrenset i begynnelsen av kolonitiden. Graden av reell kolonibygging var liten, og utenom handel blandet portugiserne seg ikke inn i de innfødtes gjøremål. Det var ingen reell avgrensning av territorium, Angola eksisterte fortsatt ikke. På 1800-tallet startet portugiserne et mer seriøst program for å komme videre til det afrikanske innlandet. Imidlertid var deres intensjon mindre territoriell okkupasjon og mer etablering av et de facto overherredømme som tillot dem å etablere kommersielle nettverk samt noen få bosettinger. I denne sammenhengen flyttet de også lenger sør langs kysten, og grunnla det "tredje brohodet", Moçâmedes. I løpet av denne utvidelsen gikk de i konflikt med flere av de afrikanske politiske enhetene.

Territoriell okkupasjon ble først i løpet av de siste tiårene av 1800-tallet et sentralt anliggende for Portugal, spesielt etter [[Berlin-konferansen]] i 1884. En rekke militære ekspedisjoner ble organisert som forutsetninger for å skaffe territorium som omtrent tilsvarte i dagens Angola. Imidlertid så sent som i 1906 var bare omtrent 6% av dette territoriet effektivt okkupert, og de militære kampanjene måtte fortsette. På midten av 1920-tallet ble grensene til territoriet endelig løst, og den siste "primære motstanden" ble dempet tidlig på 1940-tallet. Det er derfor rimelig å snakke om Angola som en definert territoriell enhet fra dette punktet og utover.

I 1961 startet FNLA og MPLA, en geriljakampanje mot portugisisk styre på flere fronter. Dette utviklet seg til den angolanske uavhengighetskrigen, varte til det portugisiske regimet ble styrtet i 1974 gjennom et [[Nellikrevolusjonen|militærkupp]] i Lisboa. Kuppmakerne lovet å trekke alle Portugisiske styrker ut av Angola og gi Angola uavhengighet. Da tidslinjen for uavhengighet ble kjent, flyktet de fleste av de rundt 500 000 etniske portugisiske angolanerne fra territoriet i løpet kort tid. Portugiserne som bodde i Angola utgjorde flertallet av de faglærte arbeidere innen offentlig administrasjon, jordbruk og industri. Da de flyktet fra landet, kollapset nasjonaløkonomien. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa og slutten av den angolanske uavhengighetskrigen, undertegnet konfliktpartiene Alvor-avtalen 15. januar 1975. Alvor-avtalen inneholdt en avtale om hvordan Portugal skulle overlate styringen til angolerne og trekke seg ut. MPLA  overholdt imidlertid ikke avtalen i løpet av july 1975 gikk de tok angrep på FNLA og kastet dem ut av Luanda. Med det var borgerkrigen i gang før portugiserne var ute og før Angola hadde formelt var blitt uavhengig. Portugal etterlot seg et  land hvor befolkning hovedsakelig var sammensatt av folkene Ambundu, Ovimbundu og Bakongo.