Redigerer Dante Alighieri (avsnitt)

=== Morsmålets diktning ===
Dante skrev ''Den guddommelige komedie'' i et språk han kalte for «italiensk», i en betydning var det et sammenslått litterært språk som hovedsakelig basert på den regionale [[dialekt]]en i [[Toscana]], men med en del elementer fra latin og fra andre regionale dialekter. Han forsøkte bevisst å nå et mulig publikum over hele Italia, inkludert legmenn, prester og andre poeter. Ved å frambringe et dikt med episk struktur og filosofisk hensikt, etablerte han italiensk som velegnet for det fremste skjønnlitterære uttrykk. På [[fransk]] er italiensk tidvis omtalt som ''«la langue de Dante»'', «Dantes språk».<ref>[http://fr.wiktionary.org/wiki/langue_de_Dante «la langue de Dante»], ''Wiktionary''</ref><ref>[http://www.college-petite-camargue.net/IMG/pdf/Du_latin_a_l_italien.pdf «Du latin à l’italien ─ La langue de Dante»] {{Wayback|url=http://www.college-petite-camargue.net/IMG/pdf/Du_latin_a_l_italien.pdf |date=20120417195704 }} (PDF)</ref> Både Dante og hans samtid kalte latin for ''grammatica'', i motsetningen til folkespråket eller dialektene som ble kalt for ''latium vulgare''. En sammenligning med innledningsverset av ''Komedien'':
[[Fil:Giovanni di paolo, paradiso 28 dante e cacciaguida.jpg|thumb|upright=1.8|Giovanni di Paolo: Dante og Cacciaguida (hans tippoldefar), [[miniatyr]] fra 1440-tallet.]]
:''Nel mezzo del cammin di nostra vita/ mi ritrovai per una selva oscura''
Om Dante hadde skrevet det samme på latin ville det ha vært:
:''In medio cursu vitae nostrae/ eram in silva obscura''
Ved å skrive på [[morsmål]]et markerte Dante seg som en av de aller første (blant andre som [[Chaucer]] og Boccaccio) som brøt fri fra den gjengse standarden om å publisere på bare latin (språket for liturgi, historie og vitenskapelige [[avhandling]]er generelt, men ofte også lyrisk poesi). Dette bruddet satte en presedens og gjorde det mulig at mer litteratur ble publisert for et bredere publikum, og satte scenen for framtidens større litterære nivåer.

Å dikte på morsmålet framfor [[latin]] var såpass nytt i Italia at Dante stadig kretset om emnet. I ''Vita nuova'' (Nytt liv) går tilegnelsen til Cavalcanti ut på at begge er enige om å dikte på morsmålet. Nesten hele første del av ''Convivio'' (Gjestebudet) er et forsvar for denne posisjonen. Samtidig skrev han nær samtidig et lærd verk, paradoksalt på latin, om det samme, ''De vulgari eloquentia'' (Om å dikte på folkespråket).<ref name="Beyer473">Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 473</ref> Sistnevnte begynte som en språkhistorie: Språket er Guds gave til menneskene, først til [[Adam og Eva|Adam]]. Mennesker kan snakke, dyr ikke. Alle språk er like bra, «skjønt det finnes ikke noe bedre sted i verden enn Firenze».<ref name="Beyer473" /> Språkforvirringen i Babel ble reddet av latinen, men som er et uforanderlig kunstspråk. Ettersom latinen ikke er et folkelig språk, er det ikke et direkte opphav til [[Romanske språk|de romanske språkene]]. Av dem kjente Dante til tre som han innovativt inndelte etter ordet for «ja», ''si''-språket var [[italiensk]], ''oc''-språket [[provençalsk]], ''oil''-språket [[fransk]]. Resten av de europeiske språkene slo han sammen til en språkgruppe: «''Slavere, ungarere, tyskere, saksere, englendere, og mange andre folk.''»<ref name="Beyer473" /> Deretter diskuterte Dante hvilke av de italienske dialektene som egnet seg best for diktning. Det rene toskanske, som sto latinen nærmest, eget seg godt for de lavere [[sjanger|sjangre]], som [[sonett]]en og [[ballata]]en som hos Dante og [[Francesco Petrarca|Petrarca]] innebar et lyrisk, erotisk dikt. For den høyeste stilen som canzonen krevde var det ingen dialekt som dekket kravet. Til det var det behov for et foredlet kunstspråk, et italiensk bygd på toskansk med innslag fra latin, provençalsk, fransk og siciliansk. Det var i realiteten en beskrivelse av Dantes eget litterære språk, og hans betydning førte til at språkutviklingen fulgte den linjen han selv trakk opp.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', bind 1, Oslo: Gyldendal, s. 164</ref> Verket avsluttes med en [[poetikk]]. [[Poesi]] står over [[prosa]], og canzonen er den edleste diktform. Det er tre sjangre eller stiler: [[tragedie]] (høy stil), [[komedie]] (mellomstil), og [[elegi]] (lav stil).<ref>Beyer, Edvard et al (1971): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 2 Middelalderen, Oslo: Cappelen, s. 474</ref>