Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Den store nordiske krig ==
{{Utdypende artikkel|Den store nordiske krig}}
Sverige ble ikke bare sett på som en nabo man måtte kunne forsvare seg mot; Danmark hadde også offensive planer blant annet for å gjenvinne landsdelene som tidligere var avstått fra begge tvillingrikene og fravriste Sverige dets stormaktsposisjon. I 1709 oppsto en gunstig situasjon da Frederik IV på vei hjem fra en Italia-reise avtalte et militærforbund vendt mot Sverige med kurfyrst [[August II av Polen]], som var blitt avsatt som Polens konge i 1704 etter svenskenes erobring av landet. Kongen av [[Preussen]] lovet å forhindre svenskene i å marsjere gjennom hans land, og da Frederik IV var tilbake i København, forsøkte han å få Russland til å slutte seg til forbundet. [[Karl XII av Sverige|Karl XII]] hadde åpnet et felttog mot russerne i 1707. Et avgjørende kapittel kom da russerne på egen hånd knuste den svenske hovedhæren i [[slaget ved Poltava]] 28. juni 1709 (8. juli etter moderne tidsregning). Etter dette lyktes det Friedrich August å gjenerobre Polen, og den sårede Karl XII måtte flykte til [[Tyrkia]], hvor han ble de neste 5 år.

[[Fil:Battle of Helsingborg print.jpg|mini|300px|[[Slaget ved Helsingborg]]]]
Den danske utsendingen i Stockholm meldte at svenskene var villige til enhver rimelig innrømmelse for å bevare freden, men danskene ønsket i stedet å benytte den gunstige situasjonen til å erklære krig mot Sverige. 12. november 1709 gikk den danske hæren i land litt syd for Helsingborg med 15&nbsp;000 mann. Svenskene trakk seg uten sverdslag tilbake mot øst, og snart var størsteparten av Skåne og Blekinge på danske hender. Den danske hæren var bedre utrustet og trenet enn den svenske, men det lyktes den svenske generalguvernør [[Magnus Stenbock]] å lokke danskene ut av deres taktisk fordelaktige stillinger. De danske styrkene tapte deretter [[slaget ved Helsingborg]] 10. mars 1710 og måtte i all hast forlate Skåne igjen.

5&nbsp;000 hester ble stukket ned og drept for at de ikke skulle falle i fiendens hender, og på bare fem dager var alle danske soldater ute av Skåne, mens all proviant og alt materiell var blitt igjen. At den øvede felthæren hadde lidd nederlag var et stort tap, som betydde at landmilitsens soldater fra da av måtte forsterke den regulære hæren og bondesoldatene måtte gjøre tjeneste resten av krigen. Den 4. oktober samme år angrep svenskene den danske flåten ved Køge Bugt, og selv om svenskene ble nødt til å avbryte slaget grunnet sterk vind, lyktes de å skyte det 94 kanoner store linjeskipet [[«Dannebroge»]] i brann, og da ilden nådde kruttkammeret, sprang skipet og den 550 store mann besetningen i luften.<ref>{{Harvnb|Thiedecke|1999|s=71–74.}}</ref>

Befolkningen var hardt rammet av krigen, som ble finansiert ved forhøyelse av skatten på landbruksjord og innføring av skatt på den hittil skattefrie hovedgårdsjorden, og ved tvangsutskrivninger av  hester og havre. I 1711 rammet enda en tragedie København i form av [[Pest|byllepest]]. Mer enn 20&nbsp;000 mennesker, en tredjedel av innbyggerne, døde av den orientalske byllepesten som hadde bredt seg gjennom Europa fra [[Istanbul]] og nådd [[Helsingør]] året før. Det ble den siste pestepidemi i Danmark.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=162.}}</ref>

[[Fil:Karl XIIs likfärd (1884), målning av Gustaf Cederström (1845-1933).jpg|mini|300px|''Karl XIIs likfärd'', maleri av [[Gustaf Cederström]] fra [[1884]].]]
I Nordtyskland fortsatte krigen for Danmarks vedkommende. Den nye svenske øverstkommanderende i [[Svensk Pommern]], Magnus Stenbock, landsatte  en unnsetningshær på 10&nbsp;000 mann i [[Rügen]] 24. september 1712, slik at de svenske styrkene kom opp i 16–17&nbsp;000 mann. Da veien mot øst var sperret av en russisk-saksisk hær, marsjerte hæren i strid med Karl XIIs ordre mot vest inn i Mecklenburg og støtte 20. desember sammen med en dansk hær på 12&nbsp;000 mann ved [[Slaget ved Gadebusch|Gadebusch]]. Den danske hæren led nederlag, og de allierte russisk-saksiske styrker rykket  mot vest for å komme danskene til unnsetning. Da Stenbock nå var fanget mellom to hærer, besluttet han å gå direkte mot Danmark i den tro at russerne og sakserne ville forbli i [[Pommern]].

Rundt nyttår 1713 krysset Stenbocks tropper grensen til [[Holstein]], forfulgt av de russisk-saksiske styrker. Den 9. januar brente svenskene [[Altona]] ned til grunnen, for så å kjempe seg videre til den gottorpske festningsbyen [[Tønning]], hvor de ble sluppet inn. En beleiring av festningen fikk Stenbocks tropper til å overgi seg i mai, mens selve festningen holdt ut inntil 7. februar året etter. Ved inntakelsen av festningen fikk danskene tak i den gottorpske administrator Christian Augusts ordre om å la svenskene slippe inn i Tønning i 1713. Det ble senere brukt som bevis på at de gottorpske landsdelene ikke forholdt seg nøytrale i krigen. Dessuten innebar det at Danmark fikk anledning til å undertegne forbundstraktater med Hannover-England og Preussen, hvor Danmark ble garantert besittelse av de [[Holstein-Gottorp|gottorpske delene av Slesvig]] mot å delta i et felles felttog mot Karl XIIs tropper i [[Stralsund]].

Dette felttoget endte med et overveldende nederlag for de svenske tropper og Karl XII, som med nød og neppe unnslapp Stralsund kort før byens kapitulasjon. Han rettet nå blikket mot Norge for å få erstatning for det han hadde tapt i Tyskland. Etter flere forfeilede invasjonsforsøk i 1716, bl.a. på grunn av [[Peter Wessel|Tordenskjolds]] angrep på den svenske transportflåten, ga svenskene opp forsøkene. Men i 1718 innledet den russiske tsar [[Peter I av Russland|Peter den store]] separate forhandlinger med Sverige om en fred. Dermed fikk Karl XII ryggen fri til et nytt angrep på Norge. Den svenske hæren med Karl XII i spissen gikk mot [[Fredriksten festning]] og erobret 8. desember 1718 det fremskutte fortet ''Gyldenløve''.

Situasjonen endret seg helt den 11. desember, da Karl XII ble truffet av en kule og døde på stedet. Den svenske hæren innledet straks en tilbaketrekning, og i juli 1719 lyktes det Tordenskjold å erobre [[Marstrand]] og [[Carlstens festning]], som ble et pant i fredsforhandlingene med Sverige året etter. Freden ble diktert av Storbritannia og Frankrike ved [[freden i Frederiksborg]] 3. juli 1720. Danskene skulle rømme de holsteinske delene av Gottorp, men fikk lov å beholde de slesvigske delene. Sverige skulle betale 600&nbsp;000 riksdaler for å få de erobrede områdene tilbake, idet stormaktene ikke ville la Danmark-Norge beholde dem. Dessuten måtte svenskene oppgi den tollfriheten de hadde hatt i [[Øresund]] siden [[freden i Brömsebro]] i 1645.<ref>{{Harvnb|Thiedecke|1999|s=75–85 og 91.}}</ref>