Redigerer Danmarks historie (avsnitt)

== Vikingtiden ==
{{Utdypende|Vikingtiden}}
I perioden mellom [[793]] og [[1047]] ble også folk fra Danmark kjent som [[viking]]er, som ofte oppfattes som en fellesbetegnelse for folk fra hele Norden. Begrepet var opprinnelig belastende og betydde folk på herjingstokt. Flertallet av dansker deltok ikke på vikingtokt, men ble hjemme og arbeidet som bønder, fiskere, håndverkere og handelsfolk. Gevinsten ved de nye dyrkingsmetoder som var blitt utviklet i keltisk jernalder hadde skapt grunnlaget for et befolkningsoverskudd. Samtidig hadde nordboerne utviklet lange skip med [[kjøl]] og [[seil]] til fullkommenhet. De raske og sjødyktige langskipene var en teknologisk nyvinning som ga mulighet til ekspansjon over [[Nordsjøen]], først til herjing og plyndring, og deretter også til bosetning.

Mens svensker dro i østerled (over [[Østersjøen]] og opp elvene i [[Russland]]), nordmennene i vesterled til [[Skottland]], [[Irland]] og videre vestover mot [[Island]] og [[Grønland]], dro danskene især over til [[England|Nord-England]], [[Frisland]] og [[Normandie]]. Med tiden kom danskene til å erobre hele England og danne et felles rike som varte i en menneskealder.

Helt syd i Danmark lå [[kaupang]]en [[Hedeby]] som knutepunktet for handelen mellom nord og sør, mellom [[Norden]] og det øvrige [[Europa]]. Hedeby var muligens den største byen i Norden i [[vikingtiden]] og blir ansett som den eldste byen i Danmark. Arkeologien sporer de eldste husene tilbake til midten av [[700-tallet]], hvilket stemmer med at stedet er nevnt i [[krønike]]r fra [[803]].

=== Dannelsen av Danmark ===
[[Fil:Runenstein_Gorm_1.jpg|thumb|Gorms Jellingstein, forsiden.]]I årene [[704]]-[[710]] ble [[Ribe]] grunnlagt. Anleggsarbeidet var så stort lagt opp at man antar at en konge må ha stått bak. Senere ble også [[Kannehave kanal]] på [[Samsø]] anlagt i [[728]]. Dette anlegget kan ikke sees å være utført av hensyn til beboerne på Samsø, så det må ha vært anlagt av en konge over både Jylland, [[Sjælland]] og [[Fyn]] ut fra dennes spesielle behov.

[[Sagalitteratur|Den norrøne litteraturen]], spesielt [[Liste over fornaldersagaer og lygesagaer|fornaldersagaene]], nevner flere legendariske konger ved navn som [[Harald Hildetann]], [[Sigurd Ring]] og [[Harald Klakk]], og disse blir tillagt et stort rike som omfattet Danmark, Norge, Sverige og stundom også England. Dette blir i dag betraktet som litterære konstruksjoner og overdrivelser. Danmark alene ble samlet til ett rike på midten av [[900-tallet]] av [[Gorm den gamle]], som det finnes solide vitnesbyrd etter fra hans sønn [[Harald Blåtann]] i form av [[Runesteinene på Jelling]], hvor Harald også skrøt av å ha "gjort danerne kristne" ca. 960.<ref name="Scocozza 1999 41">{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=41.}}</ref> Omtrent samtidig ble høvdingedømmene i Norge samlet til ett rike under [[Harald Hårfagre]], og det samme skjedde senere også i Sverige.
* ''Se hovedartikkel, [[Danske sagnkonger]]''

=== Kristendommen ===
Omkring [[965]] skapte Gorm den gamles sønn [[Harald Blåtann]] den første varige samling av kongedømmet Danmark. På denne tid ble han oppsøkt av den [[Tyskland|tyske]] misjonæren [[Poppo]], som bar [[jernbyrd]] for å vise kraften i [[Kristendom|den kristne troen]]. Ifølge legenden overbeviste dette kong Harald om at han måtte omvende seg. Mer sannsynlig er det at kongen innså at et hedensk Danmark kunne utløse [[korstog]] mot landet fra den tyske keiser [[Otto II]]. Det enkleste var å konvertere. Samtidig var der praktiske fordeler ved at prestene kunne bidra til å skape grunnlaget for en sentraladministrasjon som forente kongedømmet. Det kan også ha vært at kongen ønsket å se på seg selv som en hersker av [[Europa|europeisk]] type.

Danskenes press mot de [[Angelsaksere|angelsaksiske]] kongedømmer i [[England]] ble etter hvert så massivt at angelsakserne til slutt valgte dansken [[Knut den mektige]] som konge av England, og han styrte i en knapp menneskealder. Hans sønn [[Hardeknut]] oppnådde også å bli Englands konge, men etter hans tidlige død ble England og Danmark delt for alltid. Etter Knut den mektiges død i [[1035]] oppsto det også strid om den danske tronen. [[Norge]], som en tid hadde vært underlagt Danmark, ristet seg løs, og norske styrker herjet danske områder.

[[Fil:Mynt slaget för Sven Estridsson, Nordisk familjebok.png|thumb|Mynt preget av Svein Estridsson.]]I det tomrommet som oppsto etter Hardeknuts død, klarte den norske kongen [[Magnus den gode]] ([[1042]]–[[1047]]) å bli danskenes konge. Kong Magnus og hans hær vant en avgjørende seier i [[slaget ved Lyrskov Hede]] i [[Jylland]] mot [[vendere]] som i en årrekke hadde truet Danmark fra sør. Da Magnus døde, ble hans onkel [[Harald Hardråde]] enekonge i Norge og krevde Danmark som arv etter nevøen. Kravet ble imøtegått av dansken [[Svein Estridsson]]. Denne var ikke direkte av kongsætt siden han bare var en nevø av Knut den mektige på morssiden, hvilket noe uvanlig førte til at han navngis som sønn av sin mor [[Estrid Margarete Sveinsdatter|Estrid]].

Harald vant alle slagene mot den opprørske Svein, men ble aldri kvitt ham, og i frustrasjon ødela han [[Hedeby]]. Til slutt ga Harald opp Danmark til fordel for å invadere det langt rikere [[England]], men [[slaget ved Stamford Bridge]] i [[1066]] kom overraskende på ham, og han døde i kampen. Noen dager senere ble den angelsaksiske kongen [[Harald Godwinson]] drept i [[slaget ved Hastings]], og England ble erobret av [[normannere]]n [[Vilhelm I av England|Vilhelm Bastarden]]. Bortsett fra noen feilslåtte forsøk ga Svein Estridsson opp å hevde danske krav mot England og satset på indre fred i Danmark. Vikingtiden var således over i Danmark.