Redigerer Claudius (avsnitt)

== Keiserlig administrasjon og maktkonsentrasjon ==
Claudius var knapt første keiser som benyttet frigitte slaver i den daglige styringen av riket. Han var imidlertid presset til å øke betydningen av deres roller da hans keiserlige makt var blitt mere konsentrert, og hans byrde tyngre. Dette skyldtes delvis de pågående stridighetene med senatet, og delvis at han hadde stor respekt for senatorene. Claudius ønsket ikke at frifødte embetsmenn skulle måtte tjene under ham, som om de ikke var likemennesker.

Sekretariatet ble inndelt i avdelinger, hvor hver av disse ble plassert under myndighet av en av hans frigitte slaver. [[Tiberius Claudius Narcissus|Narcissus]] ble minister for korrespondanse (''praepositus ab epistulis''), [[Pallas]] finansminister (''praepositus a rationibus'') og [[Gaius Julius Callistus|Callistus]] justisminister (''praepositus a libellis''). Det var en fjerde avdeling, for øvrige saker, som var under [[Polybius]] ledelse, fram til han ble henrettet for forræderi. Disse tidligere slavene kunne også tale på vegne av keiseren, som da Narcissus holdt en tale for Claudius' tropper i hans sted, før erobringen av Britannia. Siden dette i realiteten var svært sentrale posisjoner, var senatorene forferdet over at de kunne besittes av tidligere slaver. Siden de tidligere slavene nå hadde full kontroll over penger, brev og lovutforminger, kunne det se ut til at det ville være en smal sak å manipulere keiseren, en anklage vi finner igjen hos historike fra antikken. De samme historikerne innrømmer imidlertid at keiserens menn i sekretaiatet var trofaste mot keiseren.<ref>Tac. ''Ann.'' XII 65. Seneca ''Ad Polybium.''</ref> Til gjengjeld viste han tilsvarende verdsettelse for dem, og tilskrev dem æren for det når han hadde benyttet deres råd. På den annen side ble illojal opptreden straffet hardt, som i tilfellet med Polybius og Pallas bror [[Antonius Felix|Felix]]. Det er ingen bevis for at Claudius endret politisk retning ettersom hvem som satt i sekretariatet, noe som tyder på at han hadde god kontroll tross alt.

Uavhengig av deres politiske innflytelse greide imidlertid de tidligere slavene som arbeidet for Claudius, å generere store rikdommer gjennom sine stillinger. [[Plinius den eldre]] bemerket at flere av dem var rikere enn [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]], som var Romas rikeste mann mot slutten av republikkens tid.<ref>Pliny ''Natural History'' 134.</ref>