Redigerer Christina av Sverige (avsnitt)

== Roma ==
[[Fil:Christina barberini.jpg|thumb|Christina ble feiret i Palazzo Barberini 28. februar 1656 med en opera av Marco Marazzoli.]]
Ferden sørover gjennom Italia var nøye planlagt av [[Vatikanet]] og en strålende triumf. I [[Pesaro]] ble Christina kjent med de to brødrene Santinelli, som sjarmerte henne slik med sine dikt og danseferdigheter at hun tok dem i sin tjeneste. 20. desember kom hun frem til Vatikanet; det siste stykket i en bærestol tegnet av [[Bernini]]. Hun fikk sin egen fløy i Vatikanet, [[Vindenes tårn (Vatikanet)|Vindenes tårn]], og da paven oppdaget inskripsjonen som symboliserte nordenvinden, ''Omne malum ab Aquilone'' (= alt ondt kommer nordfra), sørget han for at den straks ble malt over.

23. desember fulgte inntoget i selve Roma, på hesterygg gjennom Porta Flaminia som i dag heter Porta del Popolo på [[Piazza del Popolo]]. Bernini hadde smykket porten med Christinas våpen (et kornaks for Wasa-slekten) under pave Alexanders (seks fjell med en stjerne over). Også i dag kan man lese inskripsjonen ''Felici Faustoq Ingressui Anno Dom MDCLV'' (= for et lykkelig og velsignet inntog i året 1655). Christina møtte Bernini noen dager senere, og de to ble gode venner. Hun besøkte ham ofte i hans atelier, og da han lå for døden, ville han at hun skulle be for ham, fordi hun førte et språk som [[Gud]] ville forstå.

I [[Peterskirken]] knelte hun foran alteret, og første juledag mottok hun [[sakrament]]et av paven selv. Til hans ære tok hun tilleggsnavnene ''Alexandra Maria'' – Alexandra både etter paven og etter sin store helt, [[Aleksander den store]]. Om Christina viste paven respekt i hans embete, hadde hun ikke like stor respekt for ham som privatperson. Dette skal hun engang ha kommentert til en av hans tjenere. Pavens sommerresidens var dengang Quirinal-palasset, som lå på [[Quirinalhøyden|Monte Cavallo]] (= hesteberget). Hun skal da ha sagt at Monte Cavallo heller burde hett ''Monte degli Assisi'' (= [[Esel]]berget), for i de 30 årene hun da hadde bodd i Roma, hadde hun aldri møtt en pave med menneskevett.<ref name="Åmodt">Ola Åmodt: ''Roma - legender og merkverdigheter'', Fritt forlag, Oslo 2006, ISBN 978-82-8179-012-4</ref>

[[Fil:Palais Farnese.jpg|thumb|300px|right|[[Palazzo Farnese (Roma)|Palazzo Farnese]] i Roma.]]
Christina bosatte seg i [[Palazzo Farnese (Roma)|Palazzo Farnese]] som tilhørte hertugen av [[Parma]], like overfor [[St. Birgitta]]s kirke, en annen svensk kvinne som hadde gjort Roma til sitt hjem. Hun åpnet et akademi der 24. januar 1656, kalt «Arcadia», hvor deltakerne dyrket musikk, teater, litteratur og språk. Hver onsdag kunne besøkende fra de høyere klasser beundre palassets kunstgjenstander.

Men den avtalte apanasjen fra Sverige kom ikke; Christina levde på lån og gaver. Tjenerne brukte dørene som brensel, og brødrene Santinelli og enda et stabsmedlem, Gian Rinaldo Monaldeschi, solgte ut av palassets kunstgjenstander. Hærverket ble forklart med at tjenerne ikke hadde fått lønn. Samtidig var Christinas oppførsel en kilde til forargelse. Hun var en ung kvinne på 29, og omgikkes unge menn helt fritt, noe som vakte anstøt.

En av dem var kardinal Decio Azzolino (1623–89), som hadde vært sekretær for ambassadøren i Spania, og satt med ansvaret for Vatikanets korrespondanse med europeiske hoff. De stod hverandre så nært at paven bad ham forkorte besøkene hos Christina; men deres vennskap varte livet ut.

I et brev til Azzolino skriver Christina på fransk at hun aldri ville krenke Gud eller gi Azzolino grunn til å føle seg støtt, men at dette «''hindrer meg ikke i å elske Dem til døden, og siden fromheten fritar Dem fra å være min elsker, så fritar jeg Dem fra å være min tjener, for jeg vil leve og dø som Deres slave''». Han var mer forbeholden i sine svar. Christina skrev mange brev til Azzolino når hun var på reise; av disse er ca. femti bevart. De ble skrevet i en kode som friherre Carl Bildt, Norges og Sveriges ambassadør i Roma rundt århundreskiftet, klarte å knekke.

Iblant gikk det voldsomt for seg mellom de to. En gang hadde Christina og Azzolino avtalt å møtes i Villa Medici ved Monte Pincio, men kardinalen dukket ikke opp. Christina stakk da over til [[Castel Sant'Angelo|Engelsborg]] og fyrte av en av [[kanon]]ene. Fremdeles kan man se merket i [[bronse]]porten foran Villa Medici der kulen traff.<ref name = "Åmodt" />

Til kretsen rundt Christina hørte også [[Francesco Negri]], en [[fransiskaner]] fra [[Ravenna]] som regnes som [[Nordkapp]]s første turist. Negri skrev åtte brev om sin vandring gjennom [[Skandinavia]] helt opp til «''Capo Nord''» i 1664; det ene er adressert til rikskansler [[Ove Bjelke]] på [[Austråt]], der Negri hadde vært gjest i noen dager.<ref name = "Åmodt" /> Hun knyttet også til seg komponistene [[Alessandro Scarlatti]] og [[Arcangelo Corelli]]; sistnevnte dediserte sitt første verk, ''Sonata da chiesa opus 1'', til Christina.<ref>http://www.nrk.no/programmer/radioarkiv/pa_livet_laus/2760866.html</ref>

Svensken Lars Skytte var også fransiskaner og ble under navnet pater Laurentius Christinas skriftefar gjennom åtte år. Også han var elev av Johannes Matthiae, og hans onkel hadde vært Gustav Adolfs lærer. Som diplomat i Portugal hadde han konvertert og bad om å bli overflyttet til Roma da han hørte at Christina skulle dit. Hun var imidlertid mer tiltrukket av den spanske presten Miguel Molinos, som hadde hatt [[inkvisisjonen]] etter seg på grunn av sin lære, som var inspirert av mystikeren [[Teresa av Avila]]. Det var henne Christinas venn Bernini hadde avbildet i statuen ''Den hellige Teresa'', som står i kirken [[Santa Maria della Vittoria]] i Roma.

=== Drapet på Monaldeschi ===
Spania satt med herredømmet over [[Milano]], [[Sicilia]] og kongedømmet [[Napoli]]. Den franske politikeren [[Mazarin]], som selv var italiener, hadde forsøkt å befri Napoli for det spanske styret de hadde gjort opprør mot; men en ekspedisjon i 1654, der også Christinas hoffmann Monaldeschi deltok, hadde mislykkes.

Mazarin vurderte nå om Christina kunne være et passende dronningemne for Napoli. Befolkningen ville ikke ha en italiensk fyrste på tronen; de foretrakk en fransk prins. Sommeren 1656 seilte Christina til [[Marseille]] og dro derfra til [[Paris]] for å diskutere saken; offisielt het det seg at hun skulle ordne opp i avtalen med Karl X om sitt økonomiske underhold.

22. september 1656 var avtalen mellom henne og Ludvig XIV klar. Han skulle anbefale henne som dronning for napolitanerne og garantere beskyttelse mot spansk aggresjon. Dagen etter reiste hun til Pesaro og slo seg ned der i påvente av sakens videre utvikling. Som dronning av Napoli ville hun bli økonomisk uavhengig av Sverige og dessuten mekle frem fred mellom Spania og Frankrike.

Men Mazarin la saken på is. På dette tidspunkt hadde han fremforhandlet en fredsavtale med Spania på annet vis og styrket den med en avtale om ekteskap mellom Ludvig 14. og hans spanske kusine, [[Maria Theresia]] – de ble gift i 1660. Men Christina var ukjent med dette og sendte først Monaldeschi, deretter Francesco Santinelli for å minne Mazarin på deres avtale. Sommeren 1657 tok hun selv turen til Frankrike, offisielt for å besøke pavebyen [[Avignon]]. I oktober inviterte Ludvig 14. henne til å bo på slottet [[Fontainebleau]]. Her lot hun Monaldeschi drepe 10. november 1657.
[[Fil:Fontainebleau interior francois I gallery 01.JPG|thumb|left|Interiør fra Fontainebleau.]]

Hun har selv skrevet en redegjørelse for dette, som ble spredt rundt i Europa. Hun hadde gjennom to måneder hatt mistanke til Monaldeschi og beslaglagt hans korrespondanse. Av den fremgikk det at han hadde forrådt hennes interesser og attpåtil lagt skylden på en fraværende hoffmann. Hun tok opp saken med Monaldeschi, som hevdet at forræderi burde straffes med døden. Hun satt med bevisene og mente at han nå hadde avsagt [[dødsdom]] over seg selv. Pateren Le Bel, som oppholdt seg på slottet, skulle ta imot hans [[skriftemål]] i ''Galerie des Cerfs'' (= hjortegalleriet).

Le Bel var sjokkert da han forstod hva som foregikk. De tre mennene i salen utenom Monaldeschi og ham selv, skulle henrette Monaldeschi som ble jagd rundt i rommet i flere timer før de fikk inn et dødelig stikk. Han hadde på seg en [[brynje]] som fremdeles er utstilt i en glassmonter utenfor salen. Le Bel, som hadde tigget på sine knær om at de måtte skåne mannen, fikk beskjed om å sørge for at han ble gravlagt inne i kirken, og Christina, som virket helt uberørt på Le Bel, betalte klosteret for å holde sjelemesser for den døde. Hun «''beklaget at hun hadde vært nødt til å gjennomføre denne henrettelsen. Men, sa hun, rettferdigheten har skjedd fyllest for hans forbrytelse og forræderi. Hun bad Gud tilgi ham,''» skriver Le Bel.

Drapet på Monaldeschi gav gjenlyd i samtiden. Mazarin rådet Christina til å legge skylden på Santinelli og gi ham avskjed, men hun insisterte på at hun alene stod ansvarlig. Hun hadde skrevet til Ludvig 14. om saken, og to uker senere avla han henne et vennskapsbesøk i Fontainebleau uten at saken ble nevnt mellom dem. I Roma var folk annerledes opprørte. Monaldeschi hadde vært en italiensk adelsmann, drept av en utenlandsk barbarkvinne med Santinelli som bøddel. Brevene som beviste hans skyld, er borte; Christina overlot dem til Le Bel på drapsdagen, og han bekreftet at de fantes.

Christina fortalte aldri hva som stod i brevene. Kanskje hadde Monaldeschi røpet Napoli-planene for Spania – men hvorfor skulle han det, når han selv hadde vært en av lederne under opprøret i Napoli? Kanskje Mazarin var den som fikk ham til å informere spanjolene, slik at planen med Christina ikke lenger kunne realiseres, uten at Mazarin var den som fikk skylden for dette.<ref name =Aasen/>

Filosofen [[Gottfried Wilhelm Leibniz]] mente Christina hadde juridisk rett til å la Monaldeschi henrette, fordi hun som suveren dronning rådet over sine undergivne. Ut fra sin tids tankegang måtte hun som dronning også presisere hva som var rett og galt, og Christina hadde sterk pliktfølelse. Hennes oppfatning av seg selv om suveren dronning varte livet ut. Venninnen Angela Maddalena Voglia ble sendt i kloster av paven for å få henne ut av et litt for nært forhold til en kardinal ved ''Sacro Collegio''. Angela klarte å flykte fra klosteret og søkte tilflukt hos Christina, men ble der overfalt og voldtatt av en abbed. Christina var forståelig nok opprørt over at noe slikt var hendt under hennes tak, og ville ha abbeden dømt og henrettet, men han klarte å flykte.<ref name = "Åmodt" />

=== Tilbake i Roma ===
[[Fil:Orto botanico - villa Corsini 2768.JPG|thumb|Riario-palasset, nå villa Corsini.]]
15. mai [[1658]] ankom Christina for andre gang Roma, men denne gang var det ikke i triumf. Hun hadde satt over styr sin popularitet da hun dømte Monaldeschi til døden. Alexander VII holdt seg i sin sommerresidens og ville ikke ha flere besøk av denne kvinnen han omtalte som en barbar. For å bli kvitt henne, hadde det franske hoffet lånt henne 80&nbsp;000 ''écu'' og stilt Palazzo Rospigliosi, som tilhørte Mazarin, til hennes disposisjon.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'' (s. 114)</ref> Dette ligger i nærheten av Quirinal-palasset, og paven var lettet da Christina i juli 1659 flyttet til [[Trastevere]] for å bo i villa Corsini, som dengang ble kalt Riario-palasset – tegnet av [[Bramante]] og hjemmet til familien [[Sforza]] fra slutten av 1500-tallet. Det var kardinal Azzolino som underskrev [[leiekontrakt]]en, slik at leietakerens navn ikke ble avslørt før etterpå,<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'' (s. 116)</ref> og skaffet henne nye tjenere til erstatning for Francesco Santinelli, som hadde vært Monaldeschis bøddel og attpåtil bestjålet Christina i årevis.

Riario-palasset ble hennes hjem livet ut. Hun dekorerte veggene med malerier, hovedsakelig fra [[renessansen]]; ingen kunstsamling i Roma kunne måle seg med hennes. Her fantes også portretter av hennes venner Azzolino og Bernini, ambassadør Chanut og legen Bourdelot, venninnen Ebba Sparre og Descartes. Azzolino sørget for at Christina ble forsonet med paven, og at denne bevilget henne en pensjon.

=== Gjensyn med Sverige ===
I april 1660 fikk Christina vite at Karl X var død i februar. Sønnen hans, Karl XI, var bare fem år. Utpå sommeren reiste hun til Sverige og bekjentgjorde der at hun hadde overlatt tronen til sin fetter og hans arving, så hvis Karl XI skulle dø, ville hun overta tronen igjen. Som katolikk kunne hun ikke det, og geistligheten nektet henne å holde katolsk messe der hun losjerte. Etter noen uker i Stockholm slo hun seg ned i Norrköping, som var hennes område. Der fikk hun høre at Mazarin var død, og at Ludvig 14. ville bli enevoldskonge.

På tilbaketuren til Roma tilbrakte hun et år i [[Hamburg]] for å ordne sine finanser. Hun overlot sine inntekter til bankmannen Diego Texeira – hans egentlige, jødiske navn var Abraham – mot at han sendte henne et månedlig beløp og dekket hennes gjeld i Antwerpen. Hun både besøkte Texeira-familien og inviterte dem hjem til seg, noe som var uvanlig overfor jøder.

Sommeren 1662 ankom hun Roma for tredje gang. Nå fulgte noen bekymringsløse år, men i 1666 måtte Christina igjen dra til Hamburg for å sikre sin økonomi. I Sverige var hun uønsket, men dro likevel dit våren 1667, bare for å måtte returnere med uforrettet sak. Dette ble hennes siste besøk i hjemlandet.

I Hamburg fikk hun vite at Alexander VII var død. Den nye paven, som tok navnet [[Clemens IX]], hadde vært fast gjest i Christinas palass. I sin glede over valget stelte hun i stand storslått bankett i sitt losji i Krayenkampfstrasse overfor Michaeliskirken i Hamburg, med illuminasjon (600 små fakler rundt et enormt emblem med pavens nøkler og [[tiara]]) og vin i fontenen utenfor. Imidlertid hadde hun glemt at dette var protestantisk område, og da hun skulle legge seg, begynte folk utenfor å hive stein. Christina holdt seg rolig og lot dørene barrikadere, men da noen prøvde å slå inn hovedporten, gav hun vaktene ordre om å åpne ild. Åtte døde lå igjen utenfor, noen kanskje trampet ned og ikke skutt, men nå kom omsider byens kommandant til unnsetning. Christina følte seg krenket, og gav ordre til at alle skip fra Hamburg som lå i havn i hennes len, skulle tas i arrest som hevn. Ingen skip lå inne da, men for svenske styresmakter ble det pinlig, og hun måtte trekke ordren tilbake.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'' (s. 16-20)</ref> Familien Texeira måtte betale for hærverket.

=== Hjem til Roma ===
[[Fil:Schedrin NewRome.jpg|thumb|Tor di Nona-teateret lå på Tiberens venstre bred, overfor Engelsborg. Maleri fra 1823.]]
22. november 1668 var dagen for Christinas fjerde og siste inntog i Roma. Som første gang red hun denne gang gjennom Porta del Popolo i triumf. Clemens IX besøkte henne ofte; de delte interessen for skuespill, og Christina etablerte Romas første offentlige teater i et tidligere fengsel, Tor di Nona, som nå tilhørte en munkeorden. Da paven mot slutten av 1669 fikk slag, var hun blant de få han ønsket å se ved sykesengen. 9. desember døde han, og den nye paven, [[Clemens X]], bekymret seg for teaterets innflytelse på moralen. Verre ble det under [[Innocens XI]], som omgjorde Christinas teater til kornkammer, enda han tidligere ofte hadde vært gjest i hennes losje sammen med de andre kardinalene. Han forbød også kvinner å opptre med sang eller skuespill, og å gå med nedringede kjoler. Christina syntes dette var noe tøv, og i hennes palass ble det fremdeles oppført skuespill med kvinner på scenen. Innocens XI sendte henne et brev om at hennes pensjon på 12&nbsp;000 ''scudi'' var inndradd, slik at pengene kunne brukes til krigen mot tyrkerne som også var en hjertesak for Christina. Nyheten gjorde henne likevel rasende, men hun svarte: «''Det eneste jeg beklager, er at man ikke har kunnet berøve meg 100&nbsp;000 ''écu'' i måneden, for det ville vært en støtte til keiseren verdig en pave.''»<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'' (s. 188)</ref>

I sin kjeller hadde hun et laboratorium, der hun og Azzolino eksperimenterte med [[alkymi]]. Hun skrev også – essays om sine helter Aleksander den store og [[Julius Cæsar]] i tillegg til en selvbiografi.

=== Sykdom og død ===
[[Fil:Christina of Sweden (1626) grave 2010 Vatican (2).jpg|thumb|Christinas sarkofag i pavekrypten i Vatikanet.]]
I februar 1689 ble den 62-årige Christina alvorlig syk og mottok den [[siste olje]]. Hun kom seg imidlertid, og det hørtes lovsanger i kirkene. Trolig led hun av [[diabetes]] og [[gallestein]], som hun forsøkte å lindre ved å unngå [[krydder]] i maten og vin.<ref>Peter Englund: ''Sølvmasken'' (s. 189)</ref> Men i midten av april fikk Christina [[lungebetennelse]] og høy [[feber]]. På sitt dødsleie sendte hun bud til paven om han kunne tilgi hennes fornærmelser, og det kunne han. Azzolino vek ikke fra sengen før Christina var død.

Selv ønsket hun en enkel begravelse og å begraves med den enkle innskriften «D.O.M. Christina levde i 63 år», men Alexander VIII lot henne i stedet ligge fire dager på ''lit de parade'' i Riario-palasset. Fra kirken Santa Maria in Valicella<ref>{{Kilde www |url=http://www.initaly.com/regions/latium/church/cnuova.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-09-03 |arkiv-dato=2010-03-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100322204212/http://www.initaly.com/regions/latium/church/cnuova.htm |url-status=død }}</ref> gikk så begravelsesprosesjonen til Peterskirken. Christina var balsamert og dekket av hvit brokade, en sølvmaske, forgylt krone og septer. Hun ble lagt i en tredobbel kiste, først en av [[sypress]], en av [[bly]] og så en av trevirke. Hennes innvoller lå i en høy urne, som sammen med kisten ble plassert i kirkekrypten blant pavene. Hun er den ene av bare to kvinner som er gravlagt i Peterskirken. Kisten stod etterhvert nedstøvet og langt på vei glemt i et hjørne, før den på 1900-tallet ble flyttet til en ny marmorsarkofag med en ny og lengre innskrift etter initiativ fra pavelig kammerherre [[Christopher Tostrup Paus]].<ref>[[Francis Bull]], ''Nordisk kunstnerliv i Rom'', Oslo, Gyldendal N.F., 1960, s. 36–37</ref>

[[Fil:0 Monument funéraire de Christine de Suède - St-Pierre - Vatican (1).JPG|thumb|Monument over Christina i [[Peterskirken]], Roma.]]
I 1702 reiste pave [[Clemens XI]] over henne et monument som står til høyre for kirkens inngang. Hun hadde oppført Azzolino som sin enearving for at han skulle ordne opp i gjelden hun etterlot seg. Imidlertid var han for syk og utslitt til å gå i begravelsen hennes og døde alt i juni samme år. Hans nevø, Pompeo Azzolino, var hans enearving, og han solgte raskt unna Christinas eiendeler. Hennes bibliotek ble kjøpt av Alexander VIII til Vatikan-biblioteket, mens de fleste maleriene havnet i Frankrike. Tre hundre malerier talte Christinas samling, og størsteparten stammet fra hennes fars plyndring av [[Praha]] i 1648. For Sverige var det i første omgang et tap at hun førte alle disse kunstskattene ut av landet; men i 1697 brant slottet i Stockholm ned, slik at bare en fløy stod igjen, så maleriene ville neppe ha eksistert i dag om de dengang hadde blitt i Sverige. Et av dem, «Venus sørger over [[Adonis]]» av [[Paolo Veronese]], var krigsbytte fra Praha, ble solgt av Azzolinos nevø og endte til sist i Stockholms [[Nationalmuseum]].<ref name = "Aasen" />