Redigerer Carl von Ossietzky (avsnitt)

== Nobels fredspris ==
=== Kampanjen for Ossietzky ===
Ideen om å gi Ossietzky fredsprisen oppsto i 1934 blant hans tyske venner som levde i eksil etter nasjonalsosialistenes [[Machtergreifung|maktovertakelse]]. Det ble opprettet en «Freundeskreis Ossietzky» (Vennekretsen  Ossietzky) i Paris, ledet av journalisten [[Hilde Walter]] (1895–1976). «Vennekretsens» fremste mål var i utgangspunktet ikke å gi prisen til Ossietzky, men å få oppmerksomhet rundt de forholdene han levde under i konsentrasjonsleiren.<ref name=":6">{{Kilde www|url=https://www.nobelprize.org/prizes/peace/1935/ceremony-speech/|tittel=Tale under utdelingen av fredsprisen.|besøksdato=2022-09-14|forfattere=Fredrik Stang|dato=1936|språk=en-US|verk=NobelPrize.org}}</ref><ref name=":7" /><ref name=":13" />

Kretsen drev et omfattende arbeid for å verve fremstående intellektuelle og politikere til å støtte Ossietzkys kandidatur. I Paris deltok blant andre de tyske intellektuelle [[Hellmut von Gerlach]] og [[Emil Julius Gumbel]]. Politikeren [[Willy Brandt]], som levde i eksil i Norge, var kretsens mann i Oslo. Walter fikk ved hjelp av fredsforkjemperne [[Mimi Sverdrup Lunden]] og [[Aase Lionæs]], møte daværende komitemedlem [[Martin Tranmæl]] i Oslo i 1936.<ref name=":12" /> Den tyske regjeringen oppdaget aldri hvem det var som styrte kampanjen.<ref name=":7" /><ref name=":13">{{Kilde www|url=https://demokratie-geschichte.de/koepfe/2263|tittel=Hellmut von Gerlach|besøksdato=2022-10-13|språk=en|verk=demokratie-geschichte.de}}</ref><ref>{{Kilde www|url=http://archiv.ub.uni-heidelberg.de/volltextserver/13154/1/jansen.pdf|tittel=Der ” Fall Gumbel“ und die Heidelberger Universität|besøksdato=25. oktober 2022|forfattere=Christian Jansen|dato=1981}}</ref>

Nasjonalsosialistene fryktet på sin side at dersom Ossietzky skulle dø i leiren, ville det gå utover et stort propagandamøte i forbindelse med de planlagte olympiske leker i Berlin. Tyskerne arbeidet derfor for at prisen skulle gå til grunnleggeren av [[den internasjonale olympiske komité]], franskmannen [[Pierre de Coubertin]]. De kalte Ossietzky for en forræder, fordi han hadde avslørt Tysklands ulovlige opprustning.<ref name=":7" />

=== Ingen pristildeling i 1935 ===
I løpet av 1935 kom det inn seks forslag på Ossietzky, men han ble ikke foreslått av noen av komiteens medlemmer. Nobelkomiteen kom i det hele tatt ikke frem til enighet om noen kandidat, og bestemte den 20. november 1935 at det ikke skulle utdeles noen nobelpris dette året. Beslutningen ble fattet i hemmelig møte og det ble ikke laget noe referat.<ref name=":4" /><ref name=":14" />

Brandt og den tyske historiker [[Elke Suhr]] mente at komiteen nølte etter press fra den tyske regjering. Dette blir imøtegått av historikerne Elisabeth Thue og Øivind Stenersen som udokumentert.<ref name=":4">{{Kilde bok|tittel=Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger|etternavn=Thue|fornavn=Elisabeth|utgiver=Institutt for forsvarsstudier|år=1994|issn=03333981}}</ref><ref name=":14">{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/38767754a8743673cedcfe9299c86c1c?page=0&searchText=ossietzky|tittel=The Nobel Peace Prize : some aspects of the decision-making process, 1932-39|besøksdato=14. september 2022|forfattere=Øivind Stenersen|dato=2000|sider=18}}</ref> 

Den engelske forfatteren [[Robert Ferguson (forfatter)|Robert Ferguson]] mente at komiteen ikke ville ta avgjørelsen med utenriksminister [[Halvdan Koht]] og tidligere utenriks- og statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] sittende i komiteen. Avgjørelsen kunne da se ut som et ledd i norsk utenrikspolitikk. Ifølge Kohts dagboknotater var komiteen i tvil om Ossietzky drev egentlig fredsarbeid. Høyremannen [[Fredrik Stang d.y.|Fredrik Stang]] mente det kunne «synes tiltalende» å gi ham prisen. Koht var imot, og mente at Ossietzky ikke ville blitt foreslått om han ikke hadde sittet i fengsel. Fredsarbeidet hans var ikke betydelig nok. Ifølge Koht ønsket Lange å gi prisen til [[Edgar Algernon Robert Gascoyne-Cecil|lord Cecil]] for hans arbeid i [[Folkeforbundet]]. [[Bernhard Hanssen]], ett av nobelkomiteens medlemmer, gikk inn for de sør-amerikanske anti-krigsagitatorene [[Carlos Saavedra Lamas]] og [[Mello Franco]], mens Koht selv støttet ''[[International Committee of Historical Sciences]]''.<ref name=":11" /><ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/1248035404|tittel=Halvdan Koht. : Veien mot framtiden. En biografi|etternavn=Svendsen|fornavn=Asmund|dato=2015|utgiver=Cappelen Damm|isbn=978-82-02-47781-3|utgivelsessted=Oslo|sider=241|oclc=1248035404}}</ref><ref name=":1" /><ref>{{Kilde bok|tittel=The Nobel Peace Prize : some aspects of the decision-making process, 1932-39|etternavn=Stenersen|fornavn=Øivind|utgiver=Det norske nobelinstitutt|år=2000}}</ref><ref name=":7" />

=== Hamsuns kritikk og diskusjonen i Norge ===
[[Fil:Hamsun_bldsa_HA0341.jpg|miniatyr|[[Knut Hamsun]] kritiserte i 1935 forslaget om å gi [[Nobels fredspris]] til Ossietzky. Hans kritikk stimulerte mot sin hensikt, kampanjen som var satt i gang for å gi Ossietzky prisen.{{Byline|[[Anders Beer Wilse]], 1939}}]]
Etter Nobelkomiteens vedtak i 1935, tok forfatteren [[Knut Hamsun]] sterk avstand fra idéen om å tildele fredsprisen til Ossietzky. Han skrev 22. november 1935 i ''[[Aftenposten]]'' og ''[[Tidens Tegn (avis)|Tidens Tegn]]'' blant annet dette: «Hva om hr Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne svære overgang, da hele verden flekker tenner mot myndighetene i det store folk han tilhører? Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?»<ref name=":4" />  

Forfatteren [[Nordahl Grieg]] svarte samme ettermiddag i ''Dagbladet'': «- her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av tingene vi ikke glemmer – den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»<ref name=":4" /> På Griegs side i debatten stilte flere norske forfattere seg, som for eksempel [[Sigrid Undset]], [[Arnulf Øverland]], [[Sigurd Hoel]], [[Helge Krog]], [[Johan Borgen]], [[Olav Duun]] og [[Johan Falkberget]]. De fikk følge av 300 studenter i et opprop. Blant avisene fikk de støtte av ''[[Dagbladet]]'' og ''[[Dagsavisen|Arbeiderbladet]]''.<ref name=":5" /> 

Hamsun fikk på sin side støtte av blant andre ''Aftenposten'', ''Tidens Tegn'' og ''Nationen''. ''Aftenposten'' skrev på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!» [[Den Konservative Studenterforening]] anerkjente Hamsun for at han aldri hadde vært mer i pakt med tidens unge. Den nasjonale ungdom sluttet også i denne sak opp om sin store åndelige høvding, ifølge DKS. Også [[Anders Lange]] som da var medlem av [[Fedrelandslaget]], støttet Hamsuns artikkel om Ossietzky, som han viste til som den «fordømte svindleren der nede i Tyskland.»<ref>{{Kilde bok|tittel=Anders Lange : en norsk historie|etternavn=Strømmen|fornavn=Øyvind|utgiver=Cappelen Damm|år=2016|isbn=9788202458614|side=98|sitat=Jeg har i disse uendelige år av ergrelse aldri blitt så glad som ved å lese Deres artikkel om den fordømte svindleren der nede i Tyskland.}}</ref> 

Det er antatt at Hamsuns kritikk av forslaget om å gi Ossietzky fredsprisen, sterkt bidro til oppmerksomhet omkring saken, og dermed styrket Ossietzkys kandidatur.<ref name=":5" />

=== Goebbels og Görings holdning ===
De nazistiske lederne [[Joseph Goebbels|Goebbels]] og Göring reagerte sterkt negativt på Ossietzkys kandidatur, men de hadde ulike strategier. Goebbels uttalte med sikte på Ossietzky at «Det er bedre at hodet til en landsforræder faller i fredstid enn at mange hundre landsmenn mister livet i krigstid på grunn av ham. Derfor: Av med hodet!»<ref name=":4" /><ref name=":5" />

Göring fulgte en mer forsiktig linje. Han hadde mottatt opplysninger om at Ossietzky kunne dø når som helst, og ønsket ikke den oppmerksomhet i utlandet som et dødsfall ville gi. Ossietzky ble derfor flyttet til et fengselssykehus der han fikk grundig behandling, men samtidig streng bevoktning. Den 7. november 1936 som var før prisutdelingen, ble Ossietzky satt fri og overført til et privat sykehus i bydelen Nordend, et strøk i bydelen [[Niederschönhausen]] i Berlin. Myndighetene holdt ham fortsatt under oppsikt.<ref name=":5" />

Göring innkalte Ossietzky til et møte og prøvde å få ham til til å frasi seg prisen og ta avstand fra pasifisme ved en erklæring. Til gjengjeld skulle Ossietzky motta en månedlig livrente. Men Ossietzky avslo og svarte: «Jeg var, jeg er, jeg forblir pasifist.» Det eneste vitnet til møtet var den stedfortredende Gestapo-sjefen [[Werner Best]]. Best ga senere uttrykk for at Ossietzky «åpent og modig» ga uttrykk for sin avvisning av nazismen.<ref name=":4" /><ref name=":12" /><ref name=":5" />

=== Utdelingen av nobelprisen i 1936 ===
[[Fil:Fredrik Stang d.y.jpg|miniatyr|Høyremannen [[Fredrik Stang d.y.|Fredrik Stang]] ledet den nobelkomiteen som tildelte Ossietzky fredsprisen. Etter Stangs død ga Hamsun i Aftenposten denne kommentaren til hans nekrolog: «Hr. redaktør. Til Deres tårekvalte nekrolog over avdøde professor Stangs 'høit kultiverte personlighet' skulde De ha føiet at samme Stang var formann i Nobelkomitéen og hjalp til å premiere med Stortingets fredspris en tysk journalist som allerede Weimarforfatningen hadde dømt for landsforræderi. Ærbødigst Knut Hamsun».<ref>[[Harald Grieg]]: ''En forleggers erindringer''. Oslo: Gyldendal, 1971, s. 552.</ref><ref>Aftenposten 26. november 1941.</ref>]]
I 1936 forelå det 46 kandidater til fredsprisen, men stemningen hadde snudd fullstendig til fordel for Ossietzky. Til slutt hadde komiteen mottatt 86 forslag på ham. Det var like mange som det kom på de øvrige kandidatene til sammen.<ref name=":11">{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/1026240201|tittel=Drømmen om fred på jord : Nobels fredspris fra 1901 til i dag|etternavn=Lundestad|fornavn=Geir|isbn=978-82-489-2032-8|sider=130 flg|oclc=1026240201}}</ref> Listen over forslagsstillerne omfattet fremstående akademikere og parlamentsmedlemmer i en rekke land, blant dem Arbeiderpartiets stortingsgruppe og sentralstyre.<ref name=":4" /> Seks tidligere vinnere av fredsprisen støttet Ossietzkys kandidatur.<ref name=":6" /><ref name=":7" /> Nobelkomiteens rådgiver [[Wilhelm Keilhau]] og hans etterfølger [[Frede Castberg]] hadde begge vurdert Ossietzky som en kvalifisert kandidat.<ref name=":14" />  

Utenriksminister Koht meddelte nobelkomiteen 9. november 1936 at han ikke ønsket å delta ved avgjørelsen av fredsprisen, men ba om at varamedlemmet ble innkalt.<ref>Aftenposten 11. november 1936</ref> Han viste til at det var reist spørsmål om han som utenriksminister burde sitte i komiteen. [[Venstre|Venstres]] formann og tidligere utenriks- og statsminister [[Johan Ludwig Mowinckel]] mente at han selv ikke kunne sitte der dersom Koht gikk ut, og trakk seg helt fra komitéen.<ref name=":0" /><ref name=":8">Aftenposten 17. november 1936</ref> [[Liste over Den Norske Nobelkomites medlemmer|Nobelkomiteen]] besto etter dette av [[Fredrik Stang d.y.|Fredrik Stang]], [[Bernhard Hanssen|Cornelius Bernhard Hanssen]], [[Christian Lous Lange]] og de innkalte varamedlemmene [[Axel Thallaug]] og [[Martin Tranmæl]].  

Nyheten om fredsprisen til Ossietzky, kom i avisene 24. november 1936. Den ble av nobelkomiteen grunngitt som anerkjennelse for hans «verdifulle bidrag til fredens sak». Han ble dermed ikke vurdert som et offer for det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, selv om det var temaet i den kampanjen som ble ført for hans kandidatur. Senere er prisen til Ossietzky ansett som den første fredspris gitt til en menneskerettighetsforkjemper.<ref name=":6" /><ref name=":7">{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/5645f4c7e516d253b12181d3983b90d2?page=0&searchText=%22Ossietzky%22|tittel=Reflections on the first century of the Nobel Peace Price|besøksdato=14. september 2022|forfattere=Irwin Abrams|dato=2000|side=16, 19}}</ref>

Komitéleder Stangs tale inneholdt intet om regimet i Tyskland. Han la vekt på at Ossietzky, som verken var kommunist eller konservativ, ikke kunne regnes som noe [[symbol]], men var en fredsforkjemper på linje med andre fredsforkjempere. Talen avsluttet med at «Når vi nå gir årets Nobels fredspris til Carl von Ossietzky, anerkjenner vi hans verdifulle bidrag til fredens sak – hverken mer eller absolutt ikke mindre.»<ref name=":11" />

=== Reaksjoner på prisutdelingen ===
''Aftenposten'' kommenterte 27. november 1936 pristildelingen i en redaksjonell artikkel med overskriften «Den krigerske fredspris». Det ble hevdet at  «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende. Den blir overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.» ''[[Norges Handels- og Sjøfartstidende]]'' hevdet at «Handlinger som oppholdstillatelse for [[Trotskij]] og denne Nobelprisutdelingen river ned for Norge det vår idrettsungdom, våre forretningsmenn og våre sjøfolk bygger opp.»<ref name=":5">{{Kilde bok|tittel=P2-akademiet.|etternavn=Eidsvåg|fornavn=Inge|utgiver=Transit AS|år=2005|isbn=9788275961578|sider=125|kapittel=Dikteren og konsentrasjonsleirfangen. Om Hamsuns rolle i Ossietzky-saken.}}</ref>
 
Tysklands nazistiske leder [[Adolf Hitler]] reagerte mot utdelingen av fredsprisen til Ossietzky ved å bryte ordenssamkvemmet mellom landene. Tyske statsborgere skulle ikke kunne motta norske ordener, og norske statsborgere skulle ikke få tyske. Denne diplomatiske konflikten varte i to år, men fikk få praktiske konsekvenser og skadet ikke forholdet mellom de to landene. Den norske regjeringen holdt konflikten hemmelig, også for norske myndigheter. Det tyske diplomatiet var på sin side uenig med Hitler, og ønsket dessuten å dempe konflikten. Potensielle prismottakere på hver side fikk aldri vite hva de gikk glipp av.<ref name=":10">{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/327fda05b7150bb41180ea69b0731779?page=0&searchText=%22Hilde%20Walter%22|tittel=Nobels fredspris - og diplomatiske forviklinger : tysk-norske forbindelser i kjølvannet av Ossietzky-saken. Tyske reaksjoner på at Ossietzky fikk fredsprisen.|besøksdato=14. september 2022|forfattere=Elisabeth Thue|kapittel=|dato=1994|side=30|forlag=Institutt for forsvarsstudier}}</ref> Hitler skal ha vært inne på å la Ossietzky dra til Oslo for å motta prisen, og deretter frata ham [[statsborgerskap]]et. Han fikk lov til å telegrafere: «Takknemlig for uventet heder»,<ref>[[Willy Brandt]]: ''Frihet til venstre'' (s. 93-94), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-09068-7</ref> men Göring nektet ham utreisetillatelse til Norge for å motta prisen.<ref name=":4" />

Den franske avisen ''L'Air Nouvelle'' i Paris mente at tildelingen var historisk, og den tyske dikteren [[Thomas Mann]] uttalte at det var en av de få gode nyheter han hadde hørt på mange år.<ref name=":5" />

=== Kong Haakons fravær fra utdelingen ===
Kong Haakon møtte ikke til festlighetene ved utdelingen av prisen 10. desember 1936, slik han ifølge historiker Elisabeth Thue «stort sett» pleide å gjøre. Ifølge den tyske sendemann [[Heinrich Sahm]] uttalte kongen til lederen av den norsk-tyske forening i Norge (Selmer) at han holdt det for nødvendig «[...] ''i dette spesielle tilfelle ved min uteblivelse ved nobelpriskomiteens festmiddag å bringe til uttrykk, at jeg synes prisutdelingen til Ossietzky er ytterst uheldig og skadelig for de norsk-tyske forbindelsene.''» Det er ifølge Thue (1994) uklart om kongen, dersom uttalelsen stemmer, ga uttrykk for sin egen eller regjeringens oppfatning.<ref name=":10" /> Ifølge forfatter [[Tor Bomann-Larsen]] i ''Æresordet'' (2013), møtte nobelkomiteens leder Stang i audiens hos kong Haakon og inviterte ham til utdelingen av prisen. Kongen måtte ta betenkningstid, og uttalte at «''af Hensyn til Situationen måtte'' [jeg] ''konferere med Regjeringen om det i det jeg mente vi blev delaktige i ansvaret for Uddelingen om vi gik''.» Bomann-Larsen bygger på advokaten [[Per Rygh]]s dagboknotater.<ref>{{Kilde bok|tittel=Haakon & Maud. V : Æresordet|etternavn=Bomann-Larsen|fornavn=Tor|utgiver=Cappelen Damm|år=2013|isbn=9788202421441|sider=147, note 162 Per Ryghs dagbøker}}</ref>

=== Prispengene ===
[[Fil:Gedenktafel Mittelstr 6 (Rosenth) Carl von Ossietzky.jpg|miniatyr|Minnetavle på stedet for det tidligere [[Sanatorium|sanatoriet]] i Nordend i Berlin, der Ossietzky tilbragte sine siste år. Koordinatene for sykehusets daværende plassering er {{koord|52|35|30|N|13|24|3|E|alt:51_source:exif_heading:?|vis=tekst}}]]
[[Fil:Ossietzky Grab.jpg|miniatyr|Carl von Ossietzky og hans kone Mauds gravsted i [[Friedhov Pankow IV]] i Berlin.]]
Nobelinstituttet utbetalte i 1936 prispengene på rundt {{nowrap|186 000}} kroner til en norsk bank. Knut Wannow som Ossietzky hadde engasjert som advokat, fikk den norske og svenske nobelstiftelsen til å utbetale pengene til seg, men underslo dem siden. Wannow ble dømt for forholdet, men pengene var borte.<ref>{{Kilde www|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,759689,00.html|tittel=Time Magazine|besøksdato=2009-07-29|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100826092017/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,759689,00.html|arkiv-dato=2010-08-26|url-status=død}}</ref> Wannow skal ha vært en tidligere offiser som forega å være advokat og fikk Ossietzkys [[fullmakt]] til å hente pengene i Oslo. Wannow skjulte dem i investeringer foretatt i navnet til en frøken Lenze, for å gjøre det vanskeligere å spore pengene. Ossietzkys lege Dosquette lånte ham penger så han kunne betale advokater for å avsløre Wannow og Lenze, og det meste skal være kommet til rette like før Ossietzkys død.<Ref>[https://web.archive.org/web/20100826092017mp_/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,759689,00.html#ixzz0xhb8DK00 ''GERMANY: Natural Death'', 16. mai 1938] ''[[Time magazine|TIME]]</ref>

Det var under rettssaken mot Wannow at Ossietzky kom med sin siste offentlige uttalelse: «Jeg spurte meg selv: Er du virkelig verdig til denne prisen, eller er det bare en politisk demonstrasjon? Men så tok jeg et overblikk over mitt liv og kom til at jeg ikke var helt uverdig.»<ref name=":5" />