Redigerer Borgerkrigstiden (avsnitt)

== Kirkereformer ==
[[Fil:Maschius n s.png|thumb|Kirken ble en selvstendig maktfaktor i Norge etter opprettelsen av [[Nidaros erkebispedømme|erkebispedømmet i Nidaros]] i [[1152]], og [[Nidarosdomen|Nidaros domkirke]] ble raskt sentrum for kirkens makt.]]
Maktkampene i Norge ble radikalt endret av opprettelsen av et eget norsk [[Nidaros erkebispedømme|erkebispedømme i Nidaros]] i [[1152]]. I lang tid hadde en norsk reformbevegelse arbeidet for kirkelig frihet (''libertas ecclesiae'') og et pavelig overherredømme (''supremati''), en modell som gradvis var blitt tatt i bruk på kontinentet siden tidlig på 900-tallet. Hovedkravene til reformbevegelsen var en kirke frigjort fra verdslig makt og innblanding, noe som blant annet medførte at [[pave]]n i Roma skulle få ansvaret for å utpeke erkebiskoper. Samtidig var de økonomiske rammene til stede for en mer selvstendig kirkeorganisasjon etter innføringen av [[tiende]].<ref name="Sigurðsson-115-118" >Jón Viðar Sigurðsson. ''Norsk historie 800-1300 : frå høvdingmakt til konge- og kyrkjemakt'', ss 115-118</ref>

Det var trolig kongene som tok initiativet til å opprette erkebispesetet. Samtidig ble det opprettet et nytt bispedømme med sentrum i [[Hamar]], og de fem bispedømmene i Norge – Nidaros, Oslo, Stavanger, Bergen og Hamar – utgjorde sammen med [[Man]], [[Orknøyene]], [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland]] den nye norske kirkeprovinsen. Nidaros ble sentrum for norsk kristenliv, mye på grunn av at [[St. Olavs skrin|skrinet til Olav den hellige]] og det som var påstått å være en flis av [[Jesus|Jesu]] kors var lagret der.

Kongedømmet regnet trolig med å kunne kontrollere utnevnelsene av erkebiskoper slik at embedet kunne brukes til politiske formål (noe Inge Krokrygg forsåvidt klarte med utnevnelsen av [[Øystein Erlendsson]]), men det viste seg raskt at kirken ble stående utenfor kongsmaktens kontroll. Kirken sikret seg retten til selv å utnevne biskoper og andre kirkelige embedsmenn, kontroll over jord og gods, og domsrett i indre anliggender. Kirkereformene førte derfor til en svekking av den kongelige administrasjonen, og heretter måtte kongen klare seg uten kirkens organisasjoner.<ref name="Sigurðsson-115-118" />