Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Utlevering av varene ===
Det norske finansdepartementet gjorde en rekke innsigelser til kongens bestemmelse om utlevering av varene, og det tok nærmere et år før vedtaket ble iverksatt.<ref>«Alt dette førte til ny brevveksling mellom Christiania og Stockholm og til nesten tolv måneders utsettelse med utleveringen av de beslaglagte varene.», Sverre Steen 1954, s. 81</ref> Avgjørelsen hadde flere påfallende sider; den var fattet uten at den norske regjering i Christiania hadde uttalt seg, Storbritannias minister i Stockholm hadde gitt en personlig garanti på sin regjerings vegne, og eiendomsretten til varene var høyst uklar.

Utleveringen var et ulovlig inngrep av den [[utøvende makt]] på den [[dømmende makt]]s område, og hverken eieren David Stead eller garanten Lord Strangford hadde angitt en [[fullmakt|fullmektig]] som kunne overta de frigitte varene.<ref>«For det fjerde kunne den utøvende makt ikke gripe inn på den dømmende makts område og stanse en rettssak som var i gang, og for det femte hadde hverken den påståtte eier Stead, eller garanten Strangford, oppnevnt noen fullmektig til å motta de varene kongen hadde frigitt.», Sverre Steen 1954, s. 81</ref> Det tyder på at engelskmenn i høye posisjoner har utøvd et press bak kulissene for å få en økonomisk gevinst.<ref>«En har inntrykk av at engelskmenn med stor innflytelse, støttet av Lord Strangford som i begynnelsen av 1820 forlot sin ministerpost i Stockholm, presset på Lord Castlereagh for å få ham til å drive Bodøsaken videre og skaffe de britiske forretningsmenn erstatning. Det var en kjensgjerning at de hadde tapt penger, og hvorfor skulle de ikke da bruke alle midler for å få sitt tap dekket?»Sverre Steen 1954, s. 81</ref> Sir Peter Pole som var medeier i Pole & co var også parlamentsmedlem.<ref name="PoleHistoryOfParliament">[http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1790-1820/member/pole-sir-peter-1770-1850 Om Sir Peter Pole], fra nettstedet historyofparliamentonline.org</ref>

Mens den norske regjering i Christiania og de norske ministre i Stockholm forsøkte å få von Engeström til å få den svensk-norske [[Minister (diplomati)|minister]] i London til å forklare sakens virkelige innhold for den britiske utenriksminister Lord Castlereagh,<ref>«Selv om von Engeström ergret seg over 'de norske alarmister', ba han ministeren tale både med Castlereagh og Strangford om saken.», Sverre Steen 1954, s. 81</ref> arbeidet Denovan energisk i Stockholm og fikk i juni 1820 foretrede for den svensk-norske kongen [[Karl III Johan|Karl Johan]], hvor han la frem sitt syn på saken.<ref name="DetFrieNorge82">Sverre Steen 1954, s. 82</ref> Fra offisielt britisk hold ble tommeskruen ytterligere strammet ved et brev av 16. juni 1820, hvor Lord Castlereagh instruerte St. George, britisk [[chargé d'affaires]] i Stockholm, i å kreve full erstatning for tap eller skade, fordi det beslaglagte gods ikke umiddelbart var blitt frigitt etter kongens avgjørelse året før.<ref name="DetFrieNorge82"/>

St. George skulle også forsøke å få Everths gods frigitt og få henlagt saken mot ham.<ref name="DetFrieNorge82"/> Castlereaghs instruksjon var helt etter Denovans ønske. Dersom saken ikke ble tilfredsstillende løst, kunne den bli reist i [[Det britiske parlamentet|Parlamentet]], og det kunne bli represalier mot Norge og Sverige.<ref name="DetFrieNorge83">Sverre Steen 1954, s. 83</ref>

{{sitat|Kan man betragte som en særdeles alvorlig uregelmæssighet den handling, at man undrager sig for en fængsling i lighed med den foregaaende, i et fremmed land og paa en bredde av sytti grader, endog uden halm - uden dække og næsten uden levnetsmidler, - hvor han ufeilbarligen vilde være død af kulde og hunger uden at have det i sin magt at lade sine klager fra fængslets dyb naa frem til sit lands diplomatiske agent i Stockholm?|St. Georg forsvar for Everths rømming, i note 24. juli 1820<ref>Yngvar Nielsen 1897, s. 84</ref>}}

Den politiske siden av saken var i ferd med å få overtak. Etter [[kongressen i Aachen]] hadde kong Karl Johan arbeidet for en svensk tilnærming til Storbritannia, som et vern mot hva svenskene anså som trusselen fra Russland.<ref name="DetFrieNorge83"/> Saken hadde også en handelspolitisk side, Storbritannia hadde lagt toll på svensk og norsk trelast, og eksportørene håpet å redusere tollen på landets viktigste eksportprodukt.<ref>«Omtrentlige anslag over verdien av norsk eksport i 1805 viser at trelast var størst med 4,5 millioner riksdaler. Deretter kom fisk med 2,7 millioner, skipsfart med 2,0 millioner og jern- og koppereksport med 0,8 millioner riksdaler.», Fritz Hodne og Ola Honningdal Grytten 2000, s. 25-26</ref> For å oppnå det, var det viktig å ha gode forbindelser med landet.<ref name="DetFrieNorge83"/> Fra sommeren 1820 kan det sees to linjer i Bodøsaken, den norske som var juridisk, mens den svenske var politisk, og dette skapte strid mellom Sverige og Norge.<ref name="DetFrieNorge84">Sverre Steen 1954, s. 84</ref>