Redigerer Bloomsbury-gruppen (avsnitt)

=== Filosofi og etikk ===
Gjennom Cambridge-apostlene oppmuntret Bloomsbury-gruppen de analytiske filosofene [[G.E. Moore]] og [[Bertrand Russell]] som revolusjonerte britisk filosofi på begynnelsen av 1900-tallet. Distinksjon mellom mål og midler var ordinært innen etikken, men hva som gjorde Moores ''Principia Ethica'' («Etiske prinsipper», 1903) så viktig for den filosofiske utgangspunktet for Bloomsbury-gruppens tanker var Moores begrepsoppfatning om indre verdi som adskilt fra instrumental verdi. I etikken representerte Moore et konsekvensetisk standpunkt, det vil si at det er konsekvensene av en handling som avgjør dens verdi. Den ikke-hedonistiske [[utilitarisme]]n spilte en stor rolle for Cambridge-apostlene som Moore tilhørt som for Bloomsbury-gruppen.<ref>Nordin, Svante (2014): ''Filosofene. Vesterlandsk tenkning siden 1900'', Oslo: Dreyers forlag, s. 139</ref> Som med skillet mellom kjærlighet (en indre tilstand) og monogami (en adferd), skilte Moore mellom indre og instrumental verdi som tillot medlemmene å beholde en etisk egenmektighet basert på en indre beskaffenhet, uavhengig av, og uten referanse til, konsekvensene av deres handlinger. For Moore var indre verdi avhengig av en ubestemmelig intuisjon av gode og et konsept av komplekse sinnstilstander hvis verdi som en helhet ikke var proporsjonal av summen av dens deler. For Moore og Bloomsbury-gruppen var den fremste etiske gode «viktigheten av personlige forhold og det private liv,» foruten også estetisk forståelse: «kunsten for kunsten egen del.»<ref>Forster, E. M. (1965): ''Two Cheers for Democracy'', s. 64, 96</ref> Slik Virginia Moore oppfattet Moore var hans etikk at de to største goder i menneskelivet å betrakte det som er vakkert og personlige følelser for andre: vennskap og estetiske opplevelser må forfines ved å oppøve den menneskelige følsomhet.<ref name="Beyer_172">Beyer, Edvard, red. (1974): ''Verdens litteraturhistorie'', bind 11, Oslo: Cappelens forlag, s. 172</ref>