Redigerer Blaafarveværket (avsnitt)

== Eierforhold ==

Frem til 1821 ble Blaafarveværket eid av den dansk-norske og siden den norske staten. I 1813 ble Blaafarveværket pantsatt. Staten trengte penger til å betale for varer som [[Peter Wilhelm Berg]] hadde skaffet, på tross av engelsk blokade av Danmark-Norge. Ettersom staten ikke kunne betale, måtte den pantsette de to viktigste bedriftene den rådde over: Blaafarveværket på Modum og [[Vallø saltverk]]. Kongen forpliktet seg til å betale avdrag til Berg: 6 % renter og 4&nbsp;000 riksdaler to ganger i året. Dette raknet imidlertid ved første avdrag, og Berg måtte holde seg til pantet han hadde fått.

I de økonomisk vanskelige årene etter 1814 solgte finansminister [[Herman Wedel Jarlsberg]] flere hundre tonn koboltblått som i krigsårene hadde hopet seg opp på Modum for å skaffe midler til statskassen. Den norske regjeringen hadde problemer med få lån i bankene i London, kanskje ble Norge boikottet på grunn av [[jødeparagrafen]] eller kanskje hadde Norge liten kredittverdighet fordi Stortinget hadde gått bort fra garantien gitt på Eidsvoll.<ref>''Morgenbladet'', 18. juli 2014, s.41.</ref> Wedel antok at Modum tilhørte staten slik det hadde gjort siden 1776, men eiendomsretten hadde gått over til Peter Wilhelm Berg som hadde pant i verket. Staten ble av høyesterett i 1819 dømt til å betale Berg 250.000 mark pluss 6 % rente.<ref name="Hagen" />

=== Privat drift under Wegner og Benecke &ndash; verkets storhetstid ===

[[Fil:Benjamin Wegner 2 (cropped).jpg|thumb|left|[[Benjamin Wegner]], den ene av de to eierne og Blaafarveværkets [[overdirektør]] i storhetstiden fra 1821 til 1849, bosatt på Fossum Hovedgård og senere [[Frogner Hovedgård]]]]

14. januar 1814, ved fredsslutningen i Kiel, ble unionen mellom Norge og Danmark oppløst, og senere samme år ble [[Unionen mellom Sverige og Norge]] opprettet. Med det gikk også Blaafarveværket (og Vallø Saltverk) over til den norske staten. Peter Wilhelm Berg brakte saken sin inn for forliksrådet i Modum, men forliksrådet nektet å behandle saken, og den endte etter hvert i [[Norges Høyesterett|Høyesterett]]. Slik gikk saken frem og tilbake noen år – spørsmålet stod om pantet fremdeles gjaldt, eller om det var den norske staten som eide Blaafarveværket. 18. mai 1818 tilkjente Overretten kjøpmann Berg retten til Blaafarveværket. Værket ble så solgt på auksjon i 1821 og ble kjøpt av [[Benjamin Wegner]] på vegne av et konsortium bestående av [[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg|Wilhelm Christian Benecke]], bankmannen Andreas Grüning, den russiske konsul [[Ernst Rohde]], det engelske handelshuset [[Solly]] og ham selv. Wegner ble samtidig Blaafarveværkets direktør, mens Edward Solly ble fort utsjaltet på grunn av sine likvidetsproblemer. Böbert ble headhuntet til Blaafarveværket i 1827, og allerede tidlig i den nye etableringsfasen hadde man ansatt [[Friedrich Roscher]] som hytteinspektør, en stilling som gav Roscher ansvaret for selve produksjonen av blått pigment og hyttene på Værket. De andre interessentene trakk seg etterhvert ut, slik at Benecke og Wegner fra 1826 eide bedriften alene. Benecke ble adlet til baron von Gröditzberg i 1829.

Ingerid Hagen skriver at «Benjamin Wegner synes å ha hatt et nært forhold til sin svigerfar [[Ludwig Erdwin Seyler]]. Det er helt på det rene at svigerfarens store kontaktnett og innflytelse i handelsmiljøer både i og utenfor Hamburg var til stor hjelp for svigersønnens senere forretningsmessige suksess. Navnet på bankierfirmaet [[Berenberg Bank|Joh. Berenberg, Gossler & Co.]] dukker også hyppig opp i Blaafarveværkets arkiv.»<ref>Hagen (2022) s. 277</ref>
[[Fil:W C Benecke von Franz Krueger.JPG|thumb|[[Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg]], verkets majoritetseier, bosatt i Berlin og på godset Gröditzberg i Schlesien]]
[[Fil:Henriette Wegners paviljong, Frognerparken, Oslo.jpg|thumb|[[Henriette Wegners paviljong]] i [[Frognerparken]] ble oppført på Blaafarveværket rundt 1824. Det er den eneste bevarte bygningen fra den tidligere direktørboligen [[Fossum hovedgård (Modum)|Fossum]]]]

I den 27 år lange perioden under Wegner og Benecke ble verket Norges største industribedrift og ekspanderte voldsomt på verdensmarkedene, samtidig som det skjedde store teknologiske og sosiale fremskritt i tilknytning til verket. Wegner og Benecke ansatte to fremsynte og effektive direktører under seg: [[Karl Friedrich Böbert]] som [[bergmester]] og [[Friedrich Roscher]] som [[hytteinspektør]]. Etterhvert kom direksjonen ved Blaafarveværket også til å bestå av andre personer. Den daglige ledelsen av virksomheten på Modum lå i praksis hos direktørene for henholdsvis gruvevirksomheten og hyttevesenet (bergmesteren og hytteinspektøren). Wegner bodde etterhvert langt unna verket og tilbrakte mye tid på forretningsreiser, men besøkte verket regelmessig. Det forretningsmessige hovedkontoret lå imidlertid i Christiania.

I 1840-årene vokste det fram en syntetisk fargeindustri. Det ble funnet et billigere syntetisk blått fargestoff, ultramarin, som begynte å utkonkurrere kobolt som fargepigment.

Fra 1846 merket man nedgang i salget, og de to neste årene ble kritiske for Blaafarveværket. Hverken ledere eller arbeidere hadde forutsett dette, ettersom Værket ble sett på som bedriften som ikke kunne bukke under. Da den internasjonale krisen rammet Europa i 1848, så det virkelig mørkt ut. Flere søkte seg over til andre bedrifter, mange av dem til Sølvverket, hvor Böbert på denne tiden var blitt sjef.

Blaafarveværket leverte inn sitt bo til «Opbud-Skifte-behandling» den 16. januar 1849. Salget var da stanset helt, og kommisjonærenes lagre i Paris, London og Canton var helt fulle.

=== Engelsk mellomspill ===

20. juli 1849 ble Blaafarveværket nok en gang solgt på auksjon. [[Gustav Benecke]] og [[James Reeves]] fikk tilslaget – men dagen etter, 21. juli, overtok James Reeves selv Blaafarveværket for 80&nbsp;000 spesiedaler. Værket ble da overtatt av firmaet [[Goodhall & Reeves]].

Håpet var at nye markeder for kobolt skulle åpne seg. Det viste seg at det fremdeles bare var koboltpigmentet som tålte de høye temperaturene for glasurbrenning, men det var fremdeles lavkonjunktur i hele Europa, og salget tok seg ikke opp igjen slik man håpet.

=== Saksisk tid ===

Engelskmennene fant en stor forekomst av kobolt og begynte å ta ut malm fra den. I 1855 ble derimot hele Blaafarveværket kjøpt opp av Sächsischer Blaufarbenwerkverein. De drev Blaafarveværket videre.

Hovedproblemet for sakserne var transportsystemet mellom gruvene. De store ortene inne i fjellet gjorde at en måtte hale malmen og gråberget oppover og ut gjennom Clara-stollen, som ligger 307 meter over havet. I tillegg var de innbyrdes gangene og tilkomstveiene mellom gruvene dårlig opplagt og planlagt etter mange års drift. De anla derfor Ludvig Eugen-stollen; utgangen til denne ligger 150 meter over havet. Dette lettet transporten ut betraktelig. Fra utgangen av Ludvig Eugen Stoll gikk det taubane ned til pukkverket ved Bergan.

I 1870-årene fant man igjen store koboltforekomster, og det ble ansatt enda flere arbeidere. Igjen blomstret Blaafarveværket, og optimismen var stor. I 1885 ble det laget et grunnriss av gruvene, med planlagte prosjekter inntegnet. Dette viser at man tenkte på å anlegge en 1&nbsp;000 meter lang stoll under Ludvig Eugen-stollen (800 meter lang), og rett ut til Bergan pukkverk. I tillegg tenkte man å anlegge en stoll på 1320 meter til Butjern, og ved å føre disse to stollene sammen sikre en stabil vannforsyning til Bergan pukkverk.

Malmforekomstene viste seg etterhvert så ustabile, at det ble reist tvil om det i det hele tatt var forsvarlig økonomisk å begynne med så store prosjekter. Det fantes gode argumenter både for og mot, men den endelige beslutningen kom i 1898 – driften skulle legges ned.