Redigerer Bjørnstjerne Bjørnson (avsnitt)

== Tilbake i Norge i 1863 ==
Familien var på reisefot i Europa fram til 1863. ''Sigurd Slembe'' bidro avgjørende til at Bjørnson, ikke minst etter pådriv fra [[Ole Bull]], fikk dikterlønn i 1863.{{Tr}} Bjørnson var dermed den første norske dikter som fikk en egentlig diktergasje. Først i oktober 1863, etter et nytt opphold i Søgne, bosatte familien Bjørnson seg igjen i Christiania.

=== Bjørnsons renessansedrama ===
[[Fil:Bjørnson blds 01569.jpg|thumb|upright|Bjørnson, 1862.{{Byline|H. Mathaus / Nasjonalbiblioteket}}]]

I 1863, etter hjemkomsten, fullførte han ''Maria Stuart i Skottland'', et drama i fem akter som er blitt karakterisert<ref>{{Kilde bok
| forfatter = Amdam, Per (1921-1986)
| utgivelsesår = 1979
| tittel = Bjørnstjerne Bjørnson: han som ville dikte et nytt og bedre Norge
| isbn = 8202043689
| utgivelsessted = [Oslo]
| forlag = Cappelen
| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060301005
| side =133-134 }}</ref> som et utpreget [[Renessansens litteratur|renessansedrama]].  I sentrum for handlingen står dronning [[Maria I av Skottland|Maria Stuart]]. Hun er omgitt av menn som både er forelsket i henne, og som vil utnytte henne for egne, ærgjerrige formål, og som hun derfor aldri kan være helt trygg på. Bjørnson har tatt inntrykk av både [[William Shakespeare]] og [[Friedrich Schiller|Schiller]]s drama ''[[Maria Stuart (skuespill)|Maria Stuart]]'', men handlingen er lagt lengre tilbake i Marias liv enn det som er tilfelle i Schillers drama.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.mnc.net/norway/bjorn.htm
| tittel=Bjørnstjerne Bjørnson
| forfatter= [[Edvard Beyer]]
| språk=en
| besøksdato=12. mars 2014
}}</ref>

Ved nyttår [[1865]] overtok han ledelsen av [[Christiania Theater]]. Han fikk da anledning til å sette opp ''Maria Stuart i Skottland''.

=== Samtidsskuespill ===
I 1865 satte Bjørnson også opp sitt eget skuespill ''[[De Nygifte]]'' som utkom samme år. Det var et borgerlig samtidsskuespill med ekteskapet som problem.

=== ''Christiania Theater'' ===
Bjørnson var sjef ved teatret fra 1865 og fram til sommeren 1867.

::«Av danske skuespillere var det bare få tilbake; det ble Bjørnsons oppgave å legge grunnen til en norsk scenekunst. Skuespillerne utviklet seg under hans samlende og inspirerende instruksjon, publikums teaterinteresse vokste, og han gjennomførte et overordentlig rikt og vekslende repertoar. [...] For teatret var det et tap at han etter en langvarig dragkamp med styret om makten forlot sin sjefsstilling sommeren 1867.»<ref>Francis Bull i ''Norsk litteraturhistorie'' fjerde bind, annen del, MCMLXIII s. 559.</ref> 

Bjørnson hadde fått vide fullmakter da han tiltrådte. Gjennom repertoarvalg, gjerne stykker oversatt og tilrettelagt av ham selv, instruksjon og rollebesetninger, høynet han det kunstneriske nivået.{{Tr}} Da han valgte å fratre, var også teatrets økonomi god.<ref>«Den store inntekta vitnar om det enorme arbeidet Bjørnstjerne Bjørnson la ned på Christianie Theater. At han slutta, var ikkje noka ulykke for han personleg, men for norsk teater var det ei ulykke.». Edvard Hoem ’’Villskapens år’’ s. 406</ref> Tross de gode arbeidsbetingelser han hadde fått, opplevde han rett som det var at det foregikk ansettelser og annet bak hans rygg.{{Tr}}