Redigerer Bjørndaltrilogien (avsnitt)

==Vurderinger av verket==
:''Se [[Trygve Gulbranssen#Mytedannelser|Trygve Gulbranssen (mytedannelser)]] for videre utdyping av ettertidens betraktninger.''
I sin samtid mottok Gulbranssen overveiende positiv kritikk, uten noe større skille mellom utenlandske og norske anmeldere. Som nevnt [[Bjørndaltrilogien#Verket og samtiden|ovenfor]] er de få sterkt kritiske røstene siden blitt beskyldt for å ha lagt kulturpolitiske føringer for sin vurdering av verket, på bekostning av en ren litterær vurdering. I noen grad har dette også blitt knyttet til positive anmeldere i noen enkeltland, deriblant Norge, Sverige og Tyskland.<ref name="Hoel2119"/><ref name="Hoel2119120"/> Mot dette har den rosende engelske-språklige kritikken blitt fremholdt som mer etterrettelig.<ref name="Hoel2119"/><ref name="Hoel2119120"/>

Høsten 1997 og våren 1998 pågikk det i [[Dag og Tid]] en debatt om tolkning av det verdimessige innholdet i trilogien. [[Willy Dahl]] fremholdt at trilogien inneholdt fascistiske tendenser, selv om det ikke gjorde forfatteren til fascist. Tore Hoel mente på den annen side at romanverket «er prega av ein kristen-humanistisk tendens og etikk som står i opposisjon til den antikristne og antihumanistiske valdsideologien i fascismen».<ref>[[#refHoeldebatt|''Avisdebatten mellom Tore Hoel og Willy Dahl'']]</ref>

{{sitat|Trygve Gulbranssens slektstrilogi, «Norges vanligste bok», kan og bør leses som et moralsk norgeskart, som en troverdig oversikt over vanlige nordmenns affektøkonomi, både før og etter 1933.|Marit Karine Slotnæs<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 127</ref>|right}}

Trygve Gulbranssens samtidsmann Dr. C. Tazelaar fremhevet hans evne til å ta opp problemstillinger som opptok datidens mennesker sterkt.<ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 131</ref> Marit Karine Slotnæs betoner også hans evne til å målbære verdier og idealer som fant, og fortsatt finner, resonans ikke bare blant nordmenn, men også blant mennesker verden over.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 117 «De emosjonelle strengene Gulbranssen slo på, hadde klangbunn dypt og bredt i den norske folkesjelen. [...] Bøkenes appell til lesere i utlandet indikerer at det dreier seg om noe annet og mer enn en norsk opphavsmyte. Man behøvde ikke være nordmann for å identifisere seg med konfliktstoffet i fortellingen. De mange opplagene tilsier at det dreier seg om noe mer varig enn en flyktig stemningsbølge.»</ref> Hun trekker også frem Gulbranssens språk, og«[h]ans særegne takt og tone, hans utpregede musikalske stil», som det som imponerer henne mest.<ref>[[#refSlotnæs|''Slotnæs, 2005'']], s. 128</ref>

Tore Hoel peker på «det språklige og fortellertekniske mesterskapet» hos Trygve Gulbranssen.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 106</ref>

{{sitat|Hva består så Gulbranssens kunst i? [...] I sin essens [...] det at Gulbranssen har klart å levendegjøre et natur- og menneskemiljø i min bevissthet på en slik måte at det har blitt en del av min egen erfaringsverden - en utvidelse av min livsforståelse.|Tore Hoel<ref>[[#refHoel1994|''Hoel, 1994'']], s. 194</ref>}}