Redigerer Biogeokjemisk kretsløp (avsnitt)

== Stoffkretsløpene ==
De biogeokjemiske kretsløpene dekker hele jordkloden, de har sin utstrekning helt til toppen av troposfæren rundt 8–16 km over jordoverflaten. Nedover har kretsløpene en utstrekning helt ned til de nedre deler av litosfæren, rundt 2–3 km under jordoverflaten og ned i de havet til de dypeste groper ned til 11 km under havoverflaten. Dermed kan en si at biogeokjemiske kretsløpene finner sted i en sfære som er 20–30 km tykk. Imidlertid er mesteparten av de levende organismene som inngår i kretsløpene tilstede i et meget tynnere lag. Det vil si de nederste deler av troposfæren og de øverste lagene av litosfæren og hydrosfæren. En kan si at de biogeokjemiske kretsløpene hovedsakelig finner sted i dette skallet av jordkloden.{{sfn|Chernyshenko|2008|p=172}}

En deler de biogeokjemiske kretsløp inn i to hovedtyper, gasskretsløpene og de litosfæriske kretsløpene. Gasskretsløpene har gassfase som sitt hovedreservoar og dette reservoaret er en svært viktig del av kretsløpet. Kretsløpene for gass er for karbon-, hydrogen-, nitrogen- og oksygenkretsløpet, samt flere andre. Vannets kretsløp er et helt eget da det finnes i tre tilstander på jorden , nemlig som gass (damp), flytende og fast form (is og snø). Selv om gassfasen (atmosfæren) for vann er viktig for kretsløpet, er hovedreservoaret havet.<ref name="Dash"/><ref name="Rafferty">{{Kilde bok | forfatter= | tittel= The Living Earth – Biomes and Ecosystems | redaktør= Rafferty, John P. | utgivelsesår= 2011 | utgave= 1 | forlag= Britannica Educational Publishing | isbn= | url= | side = 31–32 }}</ref>

De sedimentære kretsløpene har ikke noen gassfase, med unntak av svovelkretsløpet. Svovel finnes i atmosfæren som svoveldioksid og hydrogensulfid, men oppholdstiden i luften for disse stoffene er meget kort. De sedimentære kretsløpene finner en i jordsmon og sedimenter, de sirkulerer gjennom jord, vann og organismer.<ref name="Dash"/>

Bare karbon, nitrogen og svovel sirkulerer gjennom kretsløpene sine gjennom to kretser, nemlig enten gjennom vann eller atmosfæren. Disse tre stoffene sirkulerer via vann enten oppløst som ioner eller oppløst stoff ([[Suspensjon (kjemi)|suspensjon]]). Stoffene er også tilstede i atmosfæren som mer eller mindre stabile sporgasser. De andre biokjemiske stoffene er bundet i mineraler og sirkulerer gjennom biosfæren via jordskorpens bevegelse, eller kalt tektonisk plateforskyvning ([[platetektonikk]]). Ved forvitring blir de frigjort fra mineralene i bergrunnen og sirkulerer deretter som oppløste ioner eller i form av løsmasser. Etter mange millioner år kommer de tilbake til biosfæren når de forflyttes via jordskorpen. På en menneskelig tidsskala vil disse stoffene tilsynelatenede konstant være på vei mot havet.{{sfn|Smil|2002|p=123–124}}{{sfn|Chernyshenko|2008|p=177}}

=== Vannets kretsløp ===
{{hoved|Vannets kretsløp}}
[[Fil:Vannkretsløpet.jpg|mini|Vannets kretsløp. {{byline|United States Geological Survey|Illustrasjon}}]]

Det meste av vannet på jorden finnes i havet. På grunn av solens energitilførsel til jordsystemet fordamper vannet og stiger opp i atmosfæren, hvor det blir til skyer. Skyene føres med vindene og kommer inn over landjorden, hvor vannet faller ned som nedbør. Rundt 30 % av solenergien som kommer inn mot jorden går med til å drive vannets kretsløp.{{sfn|Taksdal|1996|p=29–32}} Vannets kretsløp er det raskeste av alle de biogeokjemiske kretsløpene. I tillegg er det den syklusen som setter mest masse i bevegelse.{{sfn|Smil|2002|p=124}} Alt vannet på jorden bruker 2800 år på ett omløp i kretsløpet, mens det tar 5 millioner år før alt vannet har deltatt i fotosyntesen en gang.{{sfn|Chernyshenko|2008|p=177–178}}

Havet er vannets desidert største reservoar på jorden, hvor 96,5 % av alt vann blir lagret. Havet står for 86 % av all fordampning av vann og 78 % av alt vann som faller som nedbør havner i havet.{{sfn|Smil|2002|p=124–128}} Omtrent 1,7 % av alt vann lagres som is og snø og en tilsvarende andel lagres som grunnvann.{{sfn|Smil|2002|p=128–130}}

Utveksling av vann mellom atmosfæren og jordoverflaten skjer hovedsakelig via nedbør og fordampning.{{sfn|Fimreite|1997|p=35–37}} [[Evapotranspirasjon]], det vil si at vann fordamper ut fra plantenes blader, sørger for at det også går en vei med vann fra biota til atmosfæren. Så mye som 10 % av alt vann tilført atmosfæren skjer på denne måten.{{sfn|Smil|2002|p=123–124}} En meget liten del av vannet tas opp av planter og dyr og blir del av økosystemene. Fordeling av nedbør på jorden er bestemt av atmosfærens sirkulasjonsmønstre. Passatvindene fra kjølige regioner mot ekvator transporterer fuktighet som gir store nedbørsmengder ved ekvator. Derimot er det et belte nord og sør for ekvator med der fuktighet blir tatt opp og nedbøren er lav. Eksempler på slike tørre områder er Sør-California, Mexico, Chile og deler av Afrika. Ytterligere nord og sør for disse tørre beltene finnes nedbørrike regioner.{{sfn|Fimreite|1997|p=35–37}}

Levende organismer tar opp vann på forskjellige måter. Et grunnleggende kretsløp går ut på at planter tar opp vann via røtten og fører det opp til bladene hvor fotosyntesen foregår. Vannet går videre gjennom næringskjedene når dyr spiser plantene, selv om dyr også drikker vann direkte. Vann er også et sluttprodukt av ånding som skjer hos både planter og dyr.{{sfn|Taksdal|1996|p=29–32}}

Vann i seg selv er et nødvendig stoff for alle levende organismer, men vannets kretsløp er viktig også fordi det er et transportmiddel for mange andre næringsstoffer. Et eksempel er plantene der vann ikke bare er viktig som ingrediens i fotosyntesen, men også transporterer næringsstoffer og produktene fra fotosyntesen. Et annet eksempel er elver som fører med seg næringsstoffer. Vannkretsløpet er også transportåre for forurensning som skader økosystemene.{{sfn|Taksdal|1996|p=29–32}} Enda en rolle vann har, er ved transport og lagring av energi. Det er store energimengder som frigjøres ved isdanning eller som blitt tatt opp ved fordampning. Dermed virker vannet på jorden til å dempe ut temperatursvingninger ved varierende solstråling.{{sfn|Fimreite|1997|p=35–37}}

=== Gasskretsløpene ===
Vanndamp, gasser og stoffer spres rundt i atmosfæren av vind.{{sfn|Chernyshenko|2008|p=177}} Gasskretsløpene har generelt raskere omløpshastighet enn de sedimentære. De endres også raskere om det skjer endringer i biosfæren, fordi deres viktigste reservoar er atmosfæren. Et eksempel er utslipp av karbondioksid som raskt spres ut i atmosfæren av vind eller tas opp av planter. Raske endringer som økt innhold av klimagasser, svekker evnen til selvregulering.<ref>{{Kilde www | forfatter= The Editors of Encyclopaedia | url= https://www.britannica.com/science/biogeochemical-cycle | tittel= Biogeochemical cycle | besøksdato= 9. mars 2024| utgiver= Britannica | arkiv_url= | dato = 16. februar 2024 }}</ref>

==== Karbonkretsløpet ====
[[File:Carbon cycle-cute diagram-no.svg|mini|Karbon utveksles i store mengder mellom atmosfæren og biosfæren, i en del av et større kretsløp kalt [[karbonkretsløpet]]. {{byline|Kevin Saff|Illustrasjon}}]]

{{hoved|Karbonkretsløpet}}

Karbon finnes i alle organiske stoffer. Energistrømmene gjennom næringskjedene- og vevene skjer for det meste via karbohydrater og fett, som blant annet består av karbon. Jordens lagre av karbon finnes i form av karbondioksid (CO<sub>2</sub>) i luften og oppløst i vann som ioner (HCO<sub>3</sub><sup>-</sup>). Andre store lagre av karbon finnes i jordskorpen, men dette deltar i liten grad i kretsløpet.{{sfn|Taksdal|1996|p=32–35}}

Karbon kommer inn i næringskjedene ved fotosyntese hos planter. Dyr spiser planter og karbonet blir med videre som bestanddel i organiske stoffer. Karbon frigjøres som karbondioksid når planter og dyr ånder, og går deretter tilbake til atmosfæren. En del av kretsløpet til karbon skjer dermed uten at [[nedbryter]]e er involvert, hvilket er spesielt for karbon. Derimot blir karbon som er del av cellevevet til levende organismer frigjort ved nedbrytingsprosesser.{{sfn|Taksdal|1996|p=32–35}} 

Før den industrielle revolusjon var konsentrasjonen av CO<sub>2</sub> i atmosfæren rundt 280 ppm (deler per million), hvilket vil si at massen av karbon i luften var omtrent 600 milliarder tonn. Denne mengden karbon vil det ta alle planter på landjorden og i havet bare fire til fem år å ta opp via fotosyntesen. Karbonet som bindes opp i vegetasjon bringes tilbake til atmosfæren nokså raskt, mens en annen del først etter 100 til 1000 år kommer tilbake til atmosfæren, da i form av respirasjon fra jordsmonn eller skogbranner.{{sfn|Smil|2002|p=131–136}}

Karbonkretsløpet deles inn i det raske og langsomme kretsløpet. Det raske involverer plantenes opptak av karbondioksid via fotosyntese. Det langsomme kretsløpet tar millioner av år. Døde planter og dyr som brytes ned med liten tilgang på oksygen kan omdannes til fossile avsetninger som lagres i berggrunnen. Prosessen skjer ved både høyt trykk og temperatur. Stoffene som dannes på denne måten er kjent som gass, olje og kull. Frigivelse av disse stoffene på naturlig måte vil ta millioner av år.<ref>{{Kilde www | forfatter= Kjeldsen, Ragnhild og Bedin, Thomas | url= | tittel= Karbonets kretsløp | besøksdato= 18. februar 2024 | utgiver= Nasjonal digital læringsarena | arkiv_url= | dato = 9. februar 2023 }}</ref>

En stor del av karbonet på jorden har vært utenfor kretsløpet i millioner av år fordi det har vært lagret fossilt i jordskorpen. I løpet av tiden dette har foregått har innholdet av karbondioksid i atmosfæren blitt redusert. Dagens livsformer er dermed tilpasset en atmosfære med mindre karbondioksid enn i tidligere tider av jordens historie. Karbondioksid er en av atmosfærens klimagasser og konsentrasjonen er stadig økende på grunn av forbrenning av gass, kull og olje, noe som gradvis endrer jordens klima ([[global oppvarming]]).{{sfn|Taksdal|1996|p=32–35}}

==== Nitrogenkretsløpet ====
[[Fil:Nitrogen Cycle.svg|mini|Nitrogenkretsløpet.]]

Selv om nitrogen er det grunnstoffet det finnes mest av i luften, er de fleste levende organismer avhengig av nitrogen i andre former. Planter kan ha stor nitrogenmangel om de ikke får nødvendige nitrogenforbindelser fra jorden. Både dyr og planter bruker nitrogen til blant annet aminosyrer, som igjen er en bestanddel for proteiner. Bakterier binder nitrogen fra luften og det oksiderer til nitrater, som er det stoffet plantene tar opp via røttene. Denne prosessen er den viktigste for opptak av nitrogen fra luften. En del nitrogen føres fra landjorden og ut i havet hvor det blir lagret i bunnsedimenter.{{sfn|Taksdal|1996|p=36–38}}  

Dyr får sine nitrogenforbindelser fra planter, enten direkte eller indirekte. Nitrifiseringsbakterier bryter ned organisk avfall og det dannes nytt nitrat i jorden. Etter dette er det denitrifeseringsbakterier som lager ammoniakk eller nitritt om til fritt nitrogen. Dette nitrogenet går så tilbake til atmosfæren og nitrogenkretsløpet sluttført.{{sfn|Taksdal|1996|p=36–38}}  

==== Oksyngekretsløpet ====
[[Fil:Oxigen cycle 1.svg|mini|Oksyngekretsløpet.]]

Oksygen er nødvendig for alt levende liv på jorden. Det er det vanligste grunnstoffet på jordoverflaten. I jordskorpen er oksygen bundet opp i mineraler som silikater, oksider, karbonater, sulfater og flere andre stoffer.<ref name="Pedersen"> Pedersen, Bjørn: {{snl|oksygen|Oksygen}} (10. juli 2023)</ref> Oksygen finnes i fri form i atmosfæren (O<sub>2</sub>) og eksisterer som et oppløst stoff i vann.<ref name="oxygen"/> Atmosfærens oksygen dannes fra vann ved fotosyntese som finner sted i planter. Konsentrasjonen i atmosfæren er omtrent 21 % på grunn av at fotosyntesen har foregått i millioner av år.<ref name="Aarnes">Aarnes, Halvor: {{snl|oksygensyklus|Oksygensyklus}} (25. august 2020)</ref>

Planter og dyr bruker oksygen til respirasjon og returnere det til luft og vann som karbondioksid (CO<sub>2</sub>). Respirasjonen hos dyr finner sted etter at de har spist planter eller andre næringsstoffer (for eksempel glukose og fett) opprinnelig skapt i fotosyntesen.{{sfn|Flangam|1970|p=111}}<ref name="Kierulf"> Kierulf, Peter: {{sml|oksygen (fysiologi)|Oksygen}} (17. september 2021)</ref> Karbondioksid blir i sin tur tatt opp av alger og grønne planter på landjorden og omdannet til karbohydrater i fotosyntesen. Jordens reservoarer av vann er den viktigste kilden til oksygen i biosfære. Algene i havet anslås å erstatte omtrent 90 % av alt oksygen som forbrukes.<ref name="oxygen">{{Kilde oppslagsverk | tittel= oxygen cycle | oppslagsverk= Encyclopedia Britannica | dato= 5. juni 2014 | besøksdato= 21. februar 2024 | språk= en | etternavn= The Editors of Encyclopaedia | url = https://www.britannica.com/science/oxygen-cycle }}</ref>

Oksygen er til en viss grad involvert i alle de andre biokjemiske kretsløpene.<ref name="oxygen"/> Oksygen inngår i et kretsløp der det dannes ozon i stratosfæren. Ozonet i stratosfæren ([[ozonlaget]]) beskytter levende organismer på jorden mot ultrafiolett stråling.<ref name="Aarnes"/> Til tross for forbrenning av fossilt brensel og reduksjon av naturlig vegetasjon (på land og i havet), er konsentrasjonen av oksygen i atmosfærisk relativt stabilt på grunn av økt planteproduktivitet som følge av landbruksutvikling over hele verden.<ref name="oxygen"/>

=== Sedimentære kretsløp ===
[[Fil:KharazaArch.jpg|mini|[[Forvitring]] av fjellformasjoner i Jebel Kharaz (Jordan). Forvitring frigjør mineraler som finner veien til de biogeokjemiske kretsløpene. {{byline|Etan J. Tal}}]]

Starten på det geologiske kretsløpet er [[forvitring]] av jordoverflaten. Forvitring er en fysisk og kjemisk reaksjon som bergarter, mineraler, jordsmonn og andre materialer konstant utsettes for. Fysiske prosesser er frostsprengning, mekanisk press, termisk påvirkning og krystalldannelse. De kjemiske er oppløsning, hydrolyse, karbonisering og oksidering. Vegetasjonen deltar også i prosessene, mekanisk ved at røtter bryter seg inn og kjemisk ved å introdusere karbondioksid i jordsmonnet. I gjennomsnitt blir i underkant av 0,1 mm av jordoverflaten forvitret hvert år. Variasjonene er imidlertid store og i Himalayafjellene kan det være så mye som 10 mm av overflaten som forvitrer per år.{{sfn|Smil|2002|p=146–147}}<ref>Spjeldnæs, Nils: {{snl|forvitring|Forvitring}} (2022)</ref>

Forvitret materiale flyttes ved erosjon forårsaket av strømmende vann, is og vind. Elver står for de største masseforflytningene. Store deler av det eroderte materialet blir til avsetninger i elvedaler og lavland. Mye når også havet. Før landbruket og menneskelige aktiviteter endret disse massestrømmene, er det estimert at 9 til 10 milliarder tonn med sedimenter per år ble ført ut i havet. Dette igjen er estimert til å bare utgjøre tiendeparten av alt erodert materiale.{{sfn|Smil|2002|p=146–147}}

Sedimentene i havet vil igjen bli tilbakeført til biosfæren på flere forskjellige måter. De kan gjennomgå [[litifisering]] eller [[Metamorfose (geologi)|metamorfose]] og bli til bart land om havet trekker seg tilbake. En annen mulighet er forskyvning av jordskorpen og [[fjellkjedefolding]], slik at gammel havbunn blir til landjord.{{sfn|Smil|2002|p=146–147}}

Blant de mange grunnstoffer som er bundet opp i berggrunnens mineraler, er det fire som peker seg ut som viktige for biosfæren: Fosfor, kalsium, silikon og jern. Fosfor på grunn av stoffets rolle for metabolisme og viktige rolle for plantevekst. Kalsium og silikon på grunn av stort opptak i alle levende organismer. Jern fordi det er viktig i marint liv.{{sfn|Smil|2002|p=146–147}}

==== Svovelkretsløpet ====
[[File:Ciclo do Enxofre (Sulfur Cycle).png|mini|Svovelkretsløpet.]]

Svovel (S) inngår som bestanddel i aminosyrer som igjen er viktige bestanddeler i celler. Svovel finnes naturlig i mange former og i store mengder, organisk bundet svovel fins i planter og dyr.{{sfn|Fimreite|1997|p=46–50}} Hydydrogensulfid (H<sub>2</sub>S) frigjøres naturlig til atmosfæren fra vulkaner og organisk materiale som brytes ned uten tilgang på luft i sumper og i strandområder. Svoveldioksid (SO<sub>2</sub>) er en gass som kommer fra vulkaner. Sulfat (SO<sub>4</sub><sup>2-</sup>) danner salter, som [[ammoniumsulfat]], som kommer opp i atmosfæren ved sjøsprøyt, støvstormer og skogbranner. Det fins også andre prosesser som fører svovelforbindelser opp i atmosfæren, og når forbindelsene føres fra atmosfæren til jordoverflaten havner de i jordsmonnet hvor de tas opp av planterøtter. Plantene benytter så svovelforbindelser i oppbyggingen av protein. Svovelet føres med tiden tilbake til havet.{{sfn|Miller|Spoolman|2015|p=69–70}}

I det naturlige svovelkretsløpet har stoffet lang oppholdstid i mineralske forbindelser i jordskorpen eller som SO<sub>4</sub><sup>2-</sup>-salt dypt i havsedimenter. Menneskelig aktivitet har endret kretsløpet i betydelig grad ved blant annet forbrenning av kull og olje, derfor blir store mengder ført til atmosfæren som SO<sub>2</sub>. SO<sub>2</sub> i atmosfæren fører blant annet til sur nedbør som kan skade økosystemer.{{sfn|Miller|Spoolman|2015|p=69–70}}

==== Fosforkretsløpet ====
[[File:Phosphorus cycle.png|mini|Fosforkretsløpet.]]
{{hoved|Fosforkretsløpet}}

Fosfor (P) er fundamentalt for cellenes energiomsetning og inngår dessuten i nukleinsyre som danner stoffene [[DNA]] (deoksyribonukleinsyre) og [[RNA]] (ribonukleinsyre). Grunnstoffet finnes naturlig i visse  mineraler, blant annet apatitt, men er et sjeldent og tungt oppløselig stoff. På landjorden finnes fosfor først og fremst i døde organiske materialer. Mikroorganismer gjør fosfor tilgjengelig for plantene ved nedbryting av de døde restene etter levende organismer.{{sfn|Fimreite|1997|p=45–46}}

Fosfor følger med vann på landjorden og tas videre med i vassdrag. Det fosforet som havner i innsjøer legger seg på bunnen, men på grunn av sirkulasjon av vannet, særlig om våren, fører til at fosforet kommer til overflaten, og gir en gjødseleffekt med kraftig algevekst om våren. Fosforet som renner ut i havet har ikke denne effekten, fordi det er lite oppløselig i oksygenrikt vann. Det er estimert at det hvert år renner 14 millioner tonn fosfor ut i havet, mens det tilbakeføres bare 70 000 tonn årlig til landjorden via fisk og ekskrementer fra sjøfugler. Det foregår med andre ord en stor forflytting av fosfor fra de produktive økosystemene til havet.{{sfn|Fimreite|1997|p=45–46}}

Det fosforet som havner i havets bunnsedimenter kan bli lagret der i millioner av år. Syklusen til fosfor starter med at geologiske prosesser løfter gammel sjøbunn med fosforavleiringer opp på landjorden.{{sfn|Miller|Spoolman|2015|p=68–69}} For øvrig finnes det store fosforkilder i Peru, Nord-Afrika, på Kolahalvøya og sørøstlige deler av USA. Disse kildene er imidlertid begrenset, og kan gi store fremtidige utfordringer for matproduksjon og matsikkerhet.{{sfn|Fimreite|1997|p=45–46}}

==== Kalsiumkretsløpet ====
Kalsium (K) er viktig bestanddel for benbygning og tenner for dyr og en rekke organismer i havet som [[virvelløse dyr]], [[protoktister]] og [[Produsent (biologi)|autotrofer]] (alger og planter) som har støttevev der kalsium inngår. Kalsium er også viktig for muskelbevegelse og i nervesystemet i organismer. Stoffet inngår også i oppbygging av celler i plantevev.{{sfn|Smil|2002|p=148–150}}

Syklusen til kalsium er meget lik det store kretsløpet til karbon. Betydelige mengder kalsium inngår i mineraler som [[apatitt]] og [[gips]] (som dannes ved fordampning å grunt vann i tørt klima). Det største sedimentære lageret er kalkstein, etterfulgt av dolomitt. Kalsium inngår i mineraler som har uorganisk opprinnelse, men en stor del av stoffene er også dannet av levende organismer i havet.{{sfn|Smil|2002|p=148–150}} Omløpstiden for kretsløpet til kalsium er estimert til 10 millioner år. Størsteparten av energitilførselen til kretsløpet er radioaktive prosesser i jordens indre som står bak dannelsen av bergarter med kalsium.{{sfn|Chernyshenko|2008|p=170–171}}

==== Silikonsyklusen ====
[[Fil:Si biogeochem cycle.tif|mini|Skjematisk illustrasjon av det biogeokjemiske kretsløpet for silikon (Si) og stabil isotopverdi (ΔSI) assosiert med spesifikke reservoarer og prosesser (i permile).]]

Plantebiologer klassifiserer ikke silikon (Si) som et grunnleggende mikronæringsstoff, men allikevel blir stoffet tatt opp av planter i store mengder i form av [[kiselsyre]] (H<sub>4</sub>SiO<sub>4</sub>). Ris tar opp like mye silikon som nitrogen, og silikon gjør at stammen og bladene blir stive. Til sammen er det årlige opptaket av silikon av landjordens levende biomasse på 500 millioner tonn.{{sfn|Smil|2002|p=150–151}}

Silikon finnes i naturen i forskjellige oksidasjonsformer, for det meste i form av silisiumdioksid (SiO<sub>2</sub>) som opptrer som [[kvarts]]. Det finnes også som bestanddel i mange andre mineraler og er blant de vanligste stoffer på jorden. Mineraler bestående av silikon føres fra landjorden til havet i store mengder som sedimenter via vassdrag. Silikon blir tatt opp av en rekke marine organismer som [[kiselalger]], dictyochales og [[radiolarier]]. Disse organismene tar opp kiselsyre for å bygge sine skjeletter. I siste instans vil de silikonholdige stoffene synke til bunns når organismene dør. På havbunnen vil de krystalliseres på nytt og danne [[chert]] (kiselskifer).{{sfn|Smil|2002|p=150–151}}

==== Jernkretsløpet ====
Jern (Fe) inngår i metallproteiner, for eksempel hemoglobin, som inngår i de fleste levende prosesser. Videre finnes jern i [[klorofyll]], som er viktig i plantenes [[fotosyntese]]. Jern inngår også som et viktig stoff for fotosyntesen i [[Plankton|planteplankton]] i havet.{{sfn|Smil|2002|p=151–154}}

=== Tall som beskriver de viktigste grunnstoffene i de biogeokjemiske kretsløpene ===
Tabellen under viser noen sentrale tall for noen av de viktigste grunnstoffene i de biogeokjemiske kretsløpene. Vann er den viktigste bestanddelen i biomassen, med ett innhold for organismer på landjorden på 60 % og 80 % i marine, derfor blir innholdet av oksygen og hydrogen så høyt. Tallene for masse er oppgitt for milliarder ([[giga]]) tonn.{{sfn|Chernyshenko|2008|p=178–179}}

{| class="wikitable" style="margin-left:1em; text-align:center; clear:right;"
|+ Innhold av grunnstoffer i biogeokjemiske kretsløp{{sfn|Chernyshenko|2008|p=178–179}}
! Grunnstoff !! Del av landjordens </br> biomasse [%] !! Del av marin </br> biomasse [%] !! Masse i landjordens </br> kretsløp [Gt] !! Masse i marine </br>kretsløp [Gt]
|-
|| [[Oksygen]] || 69 || 74,1 || 170 || 125
|-
|| [[Hydrogen]] || 10,2 || 12,4 || 20 || 15
|-
|| [[Karbon]] || 18 || 9,4 || 70 || 50
|-
|| [[Nitrogen]] || 0,75 || 1,6 || 3,4 || 6
|-
|| [[Svovel]] || 0,19 || 0,38 || 0,6 || 1,32
|-
|| [[Fosfor]] || 0,08 || 0,1 || 0,35 || 1,2
|-
|| [[Kalium]] || 0,45 || 0,6 || 1,8 || 1,2 
|-
|| [[Kalsium]] || 0,6 || 0,2 || 2,3 || 1,1
|-
|| [[Magnesium]] || 0,13 || 0,1 || 0,5 || 0,8
|-
|| [[Natrium]] || 0,05 || 0,4 || 0,2 || 2,8
|-
|| [[Klor]] || 0,08 || 0,09 || 0,3 || 4,4
|-
|| [[Silisium]] || 0,2 || 0,45 || 0,86 || 5,5
|-
|| [[Jern]] || 0,01 || – || 0,034 || 0,047
|-
|| [[Mangan]] || 0,01 || – || 0,035 || 0,001
|}