Redigerer Bernard Williams (avsnitt)

== Teori ==
=== Tilnærming til moralfilosofi ===
[[Fil:Portrait of Friedrich Nietzsche.jpg|thumb|150px|[[Friedrich Nietzsche]] (1844–1900). Williams sa at han ønsket å sitere ham hvert tyvende minutt.<ref name="OGrady" />|alt=Et sideportrett av en mann i 40-årene. Han har en tykk, strittende bart, en fremtredende nese og et bestemt blikk. Han er kledd i en grå jakke med et gammeldags slips og skjorte.]]
I ''Morality: An Introduction to Ethics'' (1972) skriver Williams at «mens moralfilosofi vanligvis har vært tomt og kjedelig... har nåværende moralfilosofi funnet en særegen måte å være kjedelig på, ved å ikke diskutere emner overhodet».<ref group="fn">«whereas most moral philosophy at most times has been empty and boring... contemporary moral philosophy has found an original way of being boring, which is by not discussing issues at all.»</ref><ref name="OGrady" /> Williams ønsket at studiet av moral skulle være levende og spennende. Han ønsket også å finne en moralfilosofi som var ansvarlig for psykologi, historie, politikk og kultur. I hans avvisning av moral som en «merkelig institusjon»,<ref group="fn">Her snakket Williams om moral som et diskret og adskillelig område av menneskelig tenkning.</ref> har enkelte funnet likhetstrekk med den tyske 1800-tallsfilosofen [[Friedrich Nietzsche]]. Selv om Williams opprinnelig anså Nietzsche som en simpel reduksjonist, kom han senere til å beundre ham, og uttalte en gang at han ønsket å sitere ham hvert tyvende minutt.<ref name="OGrady" />

Selv om Williams’ forakt for reduksjonisme kunne få ham til å fremstå som en [[verdirelativisme|verdirelativist]], mente han at moralske begrep kunne være «[[tykt konsept|tykke]]» eller «tynne». Han hevdet at ord som «feiging», «løgn», «brutalitet» og «takknemlighet» er tykke konsepter som gir medlemmer av en gitt kultur etisk kunnskap om hvilke omstendigheter ordene gjelder i og i hvilke de ikke gjelder i. Dette var ifølge filosofen [[Timothy Chappell]] det nærmeste Williams kom lingvistisk analyse. Williams sa selv en gang at «hvis man vil ha fokus på språk, bør man fokusere på større deler av det».<ref name="Chappell" />

=== Kritikk av utilitarismen ===
:''For bakgrunnsinformasjon, se [[Utilitarisme]].''
Williams var særlig kritisk innstilt til utilitarismen, en [[konsekventialisme|konsekventialistisk]] retning, hvis grunnprinsipp er at handlinger er gode sålenge de fremmer størst mulig glede blant størst antall individer. Williams kritiserte utilitarismen hovedsakelig for å være en «-isme»; et bevisst forsøk på å forenkle den etiske tenkningen.<ref name="Chappell" />

Et av hans mest kjente argumenter mot utilitarismen handler om botanikeren Jim, som forsker i et sydamerikansk land ledet av en brutal diktator. En dag befinner Jim seg på en sentral plass i en liten by, vendt mot tyve indianere som har blitt fanget og fastbundet for å vise hva som vil skje med opprørere. Kapteinen som arresterte indianerne sier til Jim at siden han er gjest, vil de andre bli sluppet fri dersom han dreper en av dem. Dersom han ikke gjør det, vil alle indianerne bli drept.<ref name="Williams1973">Smart, J.J.C. og Williams, Bernard. ''Utilitarianism: For and Against''. Cambridge UP, 1973, s. 98 ff. {{OCLC|729710}}.</ref> I de fleste konsekventialistiske teorier finnes det intet moralsk dilemma i et slikt tilfelle; det eneste som teller er resultatet. En utilitarist ville derfor ha foretrukket at Jim drepte en av indianerne. Williams hevder imidlertid at det er en avgjørende moralsk forskjell mellom at en person blir drept av meg, og at en person blir drept av en annen på grunn av en handling foretatt av meg. Han mente at moralske avgjørelser måtte bevare menneskets psykolgiske identitet og integritet.<ref name="Williams1973" />

Williams hevdet at mennesker ikke dømmer handlinger ut fra deres konsekvenser. For å løse parkeringsproblemer i London ville en utilitarist foretrukket å true folk med henrettelse dersom de parkerte feil. Dersom kun noen få ville bli henrettet for å parkere feil, ville feilparkering raskt opphøre og utilitaristen ville rettferdiggjøre drapene med gleden av fraværet av parkeringsproblemer. En hvilken som helst teori med et slikt utslag bør ifølge Williams bli forkastet uten videre diskusjon, uansett hvor naturlig det måtte føles å argumentere for at man dømmer handlinger ut fra deres konsekvenser. I et forsøk på å redde den utilitaristiske teorien ville en regel-utilitarist<ref group="fn">Regelutilitarisme foretrekker regelen, ikke handlingen som pleier å føre til den største lykken for størst antall individer.</ref> spørre om hvilken regel som ville bli utledet av parkeringseksempelet. Dersom regelen var: «Hvem som helst kan bli skutt på grunn av en liten parkeringsfeil», ville utilitaristen argumentere for at regelens implementering ville skape stor misnøye. Williams mente at dette argumentet kun illustrerte hans poeng. Man trenger ikke å kalkulere for å finne ut av hvorfor det er galt å true folk med skyting dersom de parkerer feil, mente Williams. Han mente også at vi burde forkaste et hvert system som reduserer moralske beslutningsprosesser til noen få algoritmer, siden en hver systematisering eller reduksjonisme uunngåelig ville ødelegge dets kompleksitet.<ref name="Chappell" /><ref>Williams, Bernard. ''[http://books.google.com/books?id=CNCvqVQon9kC&hl=no&source=gbs_navlinks_s Ethics and the Limits of Philosophy]''. Harvard UP, 1985, s. 117. ISBN 0-674-26857-1.</ref>

=== Kritikk av kantianismen ===
[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|thumb|150px|[[Immanuel Kant]] (1724–1804). Williams forkastet Kants moralfilosofi, og mente at moralprinsipper aldri burde kreve at man burde handle som om man er en annen.|alt=Et maleri av hodet til en mann, sett ovenifra og ned fra venstre slik at hans sterkt belyste venstre pannehalvdel, avvikende hårfeste og skarpe nese dominerer bildet. Han ser nedover med en seriøs mine. Han bærer en beskjeden 17. hundretalls parykk og et halstørkle; resten av klærne hans er så sorte at de er tilnærmet usynlige i den mørke bakgrunnen.]]
Et av hovedalternativene til utilitaristisk teori er moralfilosofien til 1700-tallsfilosofen [[Immanuel Kant]]. Williams’ bøker fra 1970- og 1980-årene danner grunnlaget for hans kritikk av utilitarismen og kantianismen.<ref>''Morality: An Introduction to Ethics'' (1972); ''Problems of the Self'' (1973); ''Utilitarianism: For and Against'' med J.J.C. Smart (1973); ''Moral Luck'' (1981) og ''Ethics and the Limits of Philosophy'' (1985).</ref> Martha Nussbaum skrev at Williams bøker «fordømte den trivielle og unnvikende måten moralfilosofi var blitt praktisert på i England under regi av disse to dominerende teoriene».<ref name="Nussbaum" />

I verkene ''[[Kritikk av den praktiske fornuft]]'' og ''[[Grunnlegging av moralens metafysikk]]'' utviklet Kant et moralsystem basert på hva han kalte det «[[kategoriske imperativ]]», hvis mest kjente formulering er: «Handle slik at maksimen til din vilje til enhver tid samtidig kan gjelde som prinsipp for en allmenn lovgivning». Kant mente at dette var en bindende lov som gjelder for alle rasjonelle individer med [[fri vilje]].<ref>Storheim, Eivind. «Immanuel Kant». I: [[Trond Berg Eriksen|Eriksen, Trond Berg]] (red). ''Vestens tenkere'' (Bind II: Fra Descartes til Nietzsche). Aschehoug, 1998, s. 259–61. ISBN 82-03-17291-1.</ref> Williams argumenterte imot det kategoriske imperativ i artikkelen «Persons, character and morality». Moral skulle ifølge Williams ikke kreve at man oppfører seg uselvisk, som om man ikke er den man er i de omstendigheter man befinner seg i. Man burde ikke bli tvunget til å ha et upartisk syn på verden, mente Williams.<ref>Johansen, Kjell Eyvind. «Etiske teorier». I: Johansen, Kjell Eyvind (red). ''Etikk: en innføring''. Cappelen, 1997 [1994], s. 173. ISBN 82-02-14005-6.</ref> Ens verdier, forpliktelser og ønsker gjør en forskjell i hvordan man ser på verden og hvordan man bør handle; og slik bør det være, ellers mister man sin individualitet, og dermed også sin menneskelighet.<ref>Williams, Bernard. ''[http://books.google.com/books?id=wMGW2Ehldp8C&printsec=frontcover&hl=no&source=gbs_atb#v=onepage&q&f=false Moral Luck]''. Cambridge UP, 1981, s. 5, 101–106 og 160–61. {{OCLC|541070225}}.</ref>

=== Grunner for handling ===
I den berømte artikkelen «Internal and external reasons» (1981) hevder Williams at alle grunner for handlinger kommer innenfra. Han lanserer i samme artikkel et synspunkt på hvordan man på et «internt vis» skal lese setninger som «A har en grunn til å Φ». Man kan lese en slik setning som «A har et motiv som vil bli tilfredsstilt eller fremmet av hans Φ-ing». Dersom A ikke har et slikt motiv vil setningen «A har en grunn til å Φ» ikke være sann.<ref name="Chappell" />

Filosofer har forsøkt å argumentere for at moralske aktører kan ha «eksterne grunner» for å utøve en moralsk handling, det vil si at de er i stand til å ha motivasjoner for å handle som ligger utenfor deres indre mentalitet. Williams mente imidlertid at dette var meningsløst. For at noe skal være en «grunn til å handle» må det være «magnetisk», det vil si at det må bevege folk til å handle. Williams spør: Hvordan kan noe som er fullstendig eksternt for oss, for eksempel setningen «X er bra», være «magnetisk»? Gjennom hvilken prosess kan noe eksternt få oss til å handle? Williams mente at erkjennelse ikke var magnetisk. Å kjenne og å føle var ifølge Williams to helt forskjellige tilstander, og en person må ''føle'' for å kunne handle. Han mente at grunner for handlinger kunne være innviklede, men at de alltid var interne og i bunn og grunn alltid uttrykk for individets ønsker.<ref>Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, senere utgitt i ''Making Sense of Humanity, and other philosophical papers''. Cambridge UP, 1995, s. 35–45.</ref><ref>Williams, Bernard. [http://books.google.com/books?id=J6mXKCv0EF8C&lpg=PP1&dq=World%2C%20Mind%20and%20Ethics%3A%20Essays%20on%20the%20Moral%20Philosophy%20of%20Bernard%20Williams&hl=no&pg=PA187#v=onepage&q&f=false «Replies»]. I: Altham, J.E.J & Harrison, Ross (red). ''World, Mind and Ethics: Essays on the Ethical Philosophy of Bernard Williams''. Cambridge UP, 1999 [1995], s.&nbsp;185–224. ISBN 0-521-360-24-2.</ref><ref>Williams, Bernard. [http://books.google.com/books?id=A6EgfvGp0uYC&lpg=PP1&hl=no&pg=PA91#v=onepage&q&f=false «Postscript: Some Further Notes on Internal and External Reasons»]. I: Millgram, Elijah (red). ''Varieties of Practical Reasoning''. MIT Press, 2001, s.&nbsp;91–97. ISBN 0-262-63220-9.</ref>

=== Sannhet ===
I sin siste bok, ''Truth And Truthfulness: An Essay In Genealogy'' (2002), argumenterer Williams for at sannhetens to verdier er presisjon og oppriktighet. Han forsøker også i samme bok å behandle avgrunnen mellom kravet om sannhet og tvilen om at det overhodet eksisterer noe slikt som sannhet. I boken finnes det en klar referanse til Nietzsche, særlig i anvendelsen av den [[genealogi (filosofi)|genealogiske metode]] som et verktøy for forklaring og kritikk. Selv om deler av hans hensikt med boken var å kritisere dem han mente fornektet sannhetens verdi, skriver han at å forstå den utelukkende slik vil bli å gå glipp av store deler av dens mening. Jane O'Grady skrev i sin nekrolog over Williams i ''The Guardian'' at boken er en undersøkelse av de som «hånflirer til en hver påstatt sannhet som om den var latterlig naiv, siden den var uunngåelig forvrengt av makt, klassefordommer og ideologi».<ref name="OGrady">O'Grady, Jane. [http://www.guardian.co.uk/news/2003/jun/13/guardianobituaries.obituaries «Professor Sir Bernard Williams»]. ''The Guardian'', 13. juni 2003.</ref>

=== Ettermæle ===
Filosofen Alan Thomas skriver i ''[[The Cambridge Dictionary of Philosophy]]'' at Williams’ bidrag til etikken var en overordnet skeptisisme til forsøk på å opprette et grunnlag for moralfilosofi. Thomas mener at Williams gav særlig uttrykk for dette i ''Ethics and the Limits of Philosophy'' (1985) og ''Shame and Necessity'' (1993), hvor han argumenterte for at moralteorier aldri kan reflektere livets kompleksitet, særlig på grunn av den radikale pluralismen i moderne samfunn.<ref>Thomas, Alan. «Williams, Bernard». I: Audi, Robert (red). ''The Cambridge Dictionary of Philosophy''. Cambridge UP, 1999. {{OCLC|433038978}}.</ref> [[Jonathan Lear]] skrev i en artikkel for ''[[Inquiry (filosofitidsskrift)|Inquiry]]'' at Williams ønsket å forstå mennesker som del av en naturlig verden, og at det grunnleggende utgangspunktet for moralsk refleksjon måtte være individets perspektiv, nemlig en intern grunn for handling.<ref>Lear, Jonathan. [http://home.uchicago.edu/~jlear/docs/Psychoanalysis%20and%20the%20Idea%20of%20a%20Moral%20Psychology.pdf «Psychoanalysis and the Idea of a Moral Psychology: Memorial to Bernard Williams’ Philosophy»]. ''Inquiry'' 47 (2004): 515–522. {{Doi|10.1080/00201740410004232}}.</ref> Filosofen Terje Ødegaard disputerte i 2007 med en avhandling om Williams’ drøfting av interne grunner for handling.<ref>«Terje Ødegaard disputerer». ''[[Bergens Tidende]]'', 5. september 2007, s. 8.</ref>

I en [[Sekulær humanisme|sekulær humanistisk]] tradisjon angrep Williams grunnlaget for konvensjonell moral, nemlig den som går ut på at man noen ganger gjør gode handlinger selv når man ikke ønsker det, og at man kan bli beskyldt for å gjøre feil ved å gjøre det. Timothy Chappell skriver om Williams i ''[[Stanford Encyclopedia of Philosophy]]'' at man uten eksterne grunner for handlinger ikke kan argumentere for at det samme settet med moralske grunner gjelder for alle moralske aktører, siden en aktørs grunner alltid kan bli relativisert til dens eget liv og interne grunner.<ref name="Chappell" /> I tilfeller hvor en person ikke har en intern grunn til å gjøre hva andre anser som det rette, kan vedkommende ikke bli klandret for å ikke gjøre det, siden interne grunner er de eneste virkelige grunnene, og skyld var ifølge Williams «å behandle en person som er klandret som en som hadde sjansen til å gjøre det riktige, men ikke gjorde det».<ref>Williams, Bernard. «Internal Reasons and the Obscurity of Blame», 1989, utgitt senere i ''Making Sense of Humanity, and other philosophical papers''. Cambridge UP, 1995, s. 42.</ref> Chappell skriver at motivet til Williams’ filosofi var å lære å være seg selv, å være autentisk og å handle med integritet istedenfor å tilpasse seg et eksternt moralsystem.<ref name="Chappell" /> Williams sa følgende i et intervju i 2002: «Hvis det finnes et tema i min filosofi så er det autentisitet og selvutfoldelse».<ref group="fn">«If there's one theme in all my work it's about authenticity and self-expression»</ref> Han beveget moralfilosofi bort fra det kantianske spørsmålet «hva er min plikt?» tilbake til spørsmålet som grekerne var opptatt av: «hvordan skal vi leve?».<ref name="Nussbaum" />