Redigerer Benjamin Disraeli (avsnitt)

=== Statsminister ===
[[Fil:old disraeli.jpg|thumb|Disraeli og dronning Victoria.]]
[[Fil:Victoria Disraeli cartoon.jpg|thumb|Satirisk vitsetegning fra 1876 som viser Disraeli som lokker [[dronning Victoria]] til å ta tittelen «[[Keiser av India|keiserinne av India]]».{{Byline|[[John Tenniel]], ''[[Punch (tidsskrift)|Punch]]''}}]]
Derbys helse ble stadig svakere og han gikk til slutt av som statsminister i slutten av februar 1868. Disraelis anstrengelser under de to foregående år hadde fjernet all tvil om at han skulle få etterfølge Derby som partileder og dermed statsminister. Selv om deler av partiets høyrefløy fortsatt motsatte seg ham, hadde hans rolle i gjennomførelsen av reformforslaget og særlig hans oppvisning mot Gladstone vunnet ham beundring fra en stor del av parlamentsgruppen. Den 27. februar [[1868]] ble Benjamin Disraeli statsminister for første gang.

Imidlertid var det konservative parti fortsatt i minoritet i Underhuset, og gjennomføringen av reformene krevde at nyvalg skulle holdes så snart de nye stemmelistene var sammenstilt. Disraelis periode som statsminister skulle dermed bli ganske kort hvis ikke de konservative vant valgt. Han foretok bare to større endringer i kabinettet: han erstatte [[Frederic Thesiger, 1, baron Chelmsford|Frederic Thesiger]] som [[lordkansler]] med [[Hugh Cairns, 1. earl Cairns|Hugh Cairns]], og tok inn [[George Ward Hunt]] som finansminister. Disraeli og Chelmsford hadde aldri gått godt sammen, og Cairns var etter Disraelis mening en sterkere minister.<ref>Blake, side 487-489</ref>

Disraelis første periode som statsminister ble dominert av den debatten om den irske statskirke [[Church of Ireland]]. Til tross for at en overveldende majoritet av befolkningen på Irland var [[katolikker]] var den protestantiske kirke statskirke og finansiert med direkte beskatning. Et første forsøk fra Disraeli på å forhandle med kardinal Manning om å opprette et katolsk universitet i [[Dublin]] slo feil da Gladstone la frem forslag om å skille den irske kirke helt fra staten. Forslaget førte til splittelse i det konservative partiet, mens det gjenforente liberalerne under Gladstones ledelse. Disraelis regjering overlevde til valget i desember 1868, men initiativet var tapt.<ref>Blake, side 496-502</ref>

I valget seiret Gladstone og liberalerne med en majoritet på 170 seter. Disraeli og hans parti tilbragte så seks år i opposisjon, til de vant parlamentsvalget i Storbritannia i 1874 og for første gang siden 1840-tallet fikk et parti absolutt majoritet i underhuset. Disraelis regjering innførte forskjellige reformakter som håndverkerbostedsloven (''Artisans Dwellings Act'') i 1875, folkehelseloven (''Public Health Act'') i 1875, en lov om renhet for mat og medisiner (''Pure Food and Drugs Act'') i 1875, ''Climbing Boys Act'' i 1875 og utdannelsesloven i 1876.  Hans regjering innførte også en ny fabrikklov (''Factory Act'') for å beskytte arbeidere, ''Conspiracy and Protection of Property Act'' i 1875 som tillot fredelige demonstrasjoner, og arbeidsgiver- og arbeiderloven (''Employers and Workmen Act'') i 1878 som muliggjorde for arbeidere å saksøke arbeidsgivere i sivile domstoler om de brøt mot lovlige kontrakter.

Disraeli var en overbevist britisk imperialist og bidro til å styrke det britiske imperium med sin støtte til byggingen av [[Suezkanalen]]. Han gjorde også diplomatisk fremgang ved [[Berlinkongressen]] i 1878 ved å begrense [[Russland]]s voksende innflytelse på [[Balkan]] og bryte opp [[trekeiserforbundet]]. Imidlertid ble hans regjering svekket av vanskeligheter i [[Sør-Afrika]] og [[Afghanistan]], noe som nok bidro til at hans parti tapte parlamentsvalget i 1880.

Han ble tatt opp til Overhuset i 1876, da dronning Victoria adlet ham som jarl av Beaconsfield. Han fortsatte som statsminister til 1880 da de konservative tapte for Gladstones liberaler.

Disraeli ble syk straks deretter og døde i april 1881.