Redigerer Baruch de Spinoza (avsnitt)

== Den frie vilje ==
Spinozas guddommeliggjøring av naturen fikk enorm betydning for den [[romantikken|romantiske]] bevegelsen på slutten av [[1700-tallet]] og begynnelsen av [[1800-tallet]]. For de intellektuelle i denne bevegelsen ble han en skytshelgen. Til forskjell fra romantikerne mente Spinoza at enkeltmenneskenes handlinger var bestemt av faktorer utenfor dets kontroll, men ikke på en plump mekanisk måte.

Spinozas tanker på dette området foregriper [[Sigmund Freud]]. Han sier at vår vanlige tro på at vi er frie aktører, er en illusjon basert på det faktum at vi stort sett ikke er klar over de virkelige årsakene til våre handlinger. Hvis man ved refleksjon blir klar over dette, kan det frigjøre individet, ikke i betydning av å gjøre oss til frie aktører, men ved å gi oss forståelse og innsikt og på denne måten få oss til å akseptere tingene slik de er.

Spinoza var den første i Europa som fremsatte denne ideen. Men samtidig, og til forskjell fra Freud, hevdet han at det var absurd at menneskene lot seg besette av sine personlige problemer, de er ifølge Spinoza bare smålige bekymringer. Menneskene burde heller forsøke å se hvilken plass problemene våre har i helheten. Gjør vi det, vil vi se at de er ubetydelige, og dette vil presumptivt hjelpe oss å leve med dem.

Spinoza har et uforglemmelig bilde på denne ideen: «Vi bør se på våre liv under evighetens synsvinkel». Det latinske uttrykket han bruker, ''«sub specie aeternitatis»'', blir ofte benyttet fremdeles.