Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

===Annen kirkemusikk===
{{Listen|
|filnavn=Girolamo Frescobaldi - Toccata 3.ogg
|tittel= Girolamo Frescobaldis Toccata 3 (4:01)
|beskrivelse=Fremført av Sylvia Kind
|pos=left}}

[[Fil:RD orgel.jpg|miniatyr|300px|Et [[pipeorgel]] i [[Roskilde domkirke]].]]

I tillegg til kantater, madrigaler og oratorier, fantes det også andre religiøse melodiske sjangre. En av dem var de franske [[motett]]ene. Motettene var gjerne del ''prima pratica'', og dermed inspirert av renessansen, først og fremst [[Giovanni Pierluigi da Palestrina]], [[Josquin des Prez]] og [[Orlando di Lasso]].<ref>Side 604, Cappelens musikkleksikon, bind 4</ref> De hadde derfor musikken som dominerende over teksten. [[Alessandro Grandi]] benyttet seg av motetter inspirert av monodiene, og dermed ble motettene nærmere til ''secondo prattico'' siden melodien ble mindre dominant og stemmen kom mer i forsetet. Denne blandingen viste Grandi spesielt da han lot seg inspirere av solomadrigaler, resitativ og lyriske arier.<ref>Side 335, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

[[Girolamo Frescobaldi]] var dominant innen instrumentalmusikk. Han ble organist i [[St. Peterskirken]] som 25-åring, og skapte en rekke verk for klaverinstrumenter, gjerne orgel. Han skrev toccataer, capricioer og ricercaroer for cembalo og orgel, som oftest i kirkesammenheng. Frescobaldi var mest kjent for sitt tonespråk, som var preget av spenning mellom modaliteten og dur/moll-toneartene som tok over. Dette betydde blant annet at han spilte mye kromatisk, men han var også opptatt av harmoniske virkemidler.<ref>Side 104-105, Herresthal</ref>

Også i Tyskland var det musikalsk utvikling, og blant annet [[Michael Praetorius]] hadde med sine koraler og særlig sin musikkteorietiske ''Syntagma Musicum'' definert en musikalsk overgang.<ref>Side 404, ''Cappelens musikkleksikon'', bind 5</ref> Det var særlig tre av hans etterkommere, Heinrich Schütze, [[Johann Hermann Schein]] og [[Samuel Scheidt]], som i stor grad introduserte barokkmusikk i Tyskland. De tre, ofte kalt «de tre S-er»<ref name="Side 128, Herresthal">Side 128, Herresthal</ref> kjente til hverandre og til Praetorius.<ref>Side 597, ''Cappelens musikkleksikon'', bind 5</ref>

Av disse var det særlig Samuel Scheidt som skrev orgelmusikk. Scheidt studerte orgelteknikk under den etablerte orgelmester [[Jan Pieterszoon Sweelinck]]. Scheidts ''Tabulatura nova'' fra 1624 regnes som den første viktige tyske orgelsamlingen. Scheidt benyttet seg særlig av generalbass og klangutvikling, og i tillegg skrev han kontrapunktisk i melodien.<ref name="Side 128, Herresthal"/> Scheidt var spesielt aktiv innen fantasia-stykker, og hans orgelmusikk hadde stor betydning for utviklingen av den nordtyske orgelmusikken i den tiden.<ref>Side 348, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Johann Hermann Schein lyktes i å blande det moderne og italienske med tysk koraltradisjon. Blant annet la han til dekorativ sang i sangstemmene og delte inn fraser i de forskjellige stemmene slik at den lutherske kirkemusikken utviklet seg. Han la også i senere verk med soloinstrumenter og kontrasterte mellom solodeler og deler med alle i. Disse verkene, begge med navn ''Opella nova'', satte standarden for kirkemusikk blant protestantiske komponister i lang tid.<ref>Side 338, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Heinrich Schütz var nok likevel den mest innflytelsesrike av de tre. Som student av Giovanni Gabrieli og besøker av Monteverdi, hadde han lært seg mye om bruk av klang og stemme for å få til det beste budskapet. Han lånte Gabrielis store orkestreringer, for eksempel i ''Psalmen Davids'' og ''cantiones sacrae'', begge religiøse sanger på respektive tysk og latin. Schütz skrev også operaer og oratorier, men holdt seg unna ren instrumentalmusikk. Schütz fortsatte å utvikle kirkemusikken langt utover denne perioden.<ref>Side 338-340, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Schütz ble særlig kjent for sin evne til å benytte flere kor, som Gabrielli gjorde, og å sette opp korene mot hverandre eller solister mot koret. Dette gjorde at han skapte dramatiske opplevelser for å fremhevet teksten. Slik kan Schütz trygt plasseres i den andre praksisen.<ref>Side 54-55, Nesheim</ref>