Redigerer Aurelianus (avsnitt)

=== Keiser av Romerriket ===
[[Fil:Aureliancoin1.jpg|thumb|right| Aurelianus var en militær kommandant, og i løpet av sitt styre forsøkte han holde på legionenes troskap; denne mynten feiret CONCORDIA MILITVM, «soldatenes samhold» – med andre ord, «harmoni mellom keiseren og militæret».]]
==== Romerriket på 270-tallet ==== 
I 248 hadde keiser [[Filip araberen]] feiret byen Romas millenniumjubileium med store og kostbare seremonier og leker, og riket hadde gitt enorme bevis på selvtillit. I de følgende årene hadde imidlertid riket møtt stort press fra ytre fiende mens det på samme tid var truet av farlige innbyrdeskriger hvor usurpatorer hadde svekket statens makt. Samtidig hadde statens økonomiske bæreevne, jordbruk og handel, lidd under uroen og forstyrrelsene. På toppen av dette hadde pestutbrudd gått gjennom riket i tiden rundt 250 og i stor grad minsket arbeidskraft for både hæren og jordbruket.

Sluttresultatet var at riket ikke kunne holde ut nederlaget ved at keiser Valerian ble tatt til fange i 260. De østlige provinsene fant sine beskyttere i byen [[Palmyra]] i [[Syria]], og deres selvstendighet vokste til opprettelsen av [[det palmyrenske riket]] som var mer suksessfull i å stå opp imot de persiske truslene. De vestlige provinsene, som hadde grenser mot [[Rhinen]], brøt ut og dannet en tredje selvstendige stat innenfor territoriene av Romerriket, i hva som i dag er kjent som [[det galliske riket]].

I Roma var keiseren opptatt med de indre truslene til hans makt og med forsvaret av Italia og Balkan. Det var denne situasjonen som Gallienus og Claudius måtte forholde seg til, og det var de samme problemene som Aurelianus måtte håndtere i begynnelsen av sitt styre.<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 23</ref>

==== Gjenforening av riket ====
De første handlingene til den nye keiseren var rettet mot å styrke sin egen posisjon i sine territorier. I slutten av 270 drev Aurelianus militær kampanje i nordlige Italia mot vandalene, juthungene, og [[sarmatere|sarmaterne]], og forviste dem fra romersk område. For å feire disse seirene ble Aurelianus gitt tittelen ''Germanicus Maximus''.<ref>Zosimus, 1,48f.; Eutropius; Dexippus, FGrH IIA 460 F7; ''Historia Augusta'' – Aurelianus xxi,1–3 og xviii,2.</ref> Keiserens autoritet ble utfordret av en rekke usurpatorer — Septimius, Urbanus, Domitianus, og opprøret til Felicissimus — som forsøkte å dra fordel av følelsen av usikkerhet i riket og den enorme innflytelsen som de ulike romerske hæravdelingene hadde på romersk politikk. Som en erfaren militær kommandant var Aurelianus meget oppmerksom på hærens betydning, og hans propaganda, kjent gjennom hans mynter, viste at han ville ha støtte fra legionene.<ref name="re" />

==== Forsvaret av Italia mot juthungene ====
[[Fil:Porta Asinaria 2948.JPG|right|thumb|''Porta Asinara'', en port i den aurelianske mur.]]
Byrdene av de nordlige barbarene var ennå ikke over. I [[271]] bevegde [[alamannerne]] seg mot Italia, gikk på Posletten og herjet landsbyene; de passerte elven [[Po]], okkuperte [[Piacenza|Placentia]] og forflyttet seg mot [[Fano]]. Aurelianus, som var i [[Pannonia]] for kontrollere vandalenes tilbaketrekning, gikk raskt inn i Italia, men hans hær ble i januar 271 beseiret i et overfall i nærheten av Placentia. Da nyheten om nederlaget nådde fram til Roma, utløste det stor frykt for at barbarene ville komme dit. Men Aurelianus angrep alamannernes leir i nærheten av elven [[Metauro]], og beseiret dem i [[slaget ved Fano]], og tvang dem til flykte tilbake over Po. Aurelianus klarte deretter å omringe dem ved [[slaget ved Pavia (271)|Pavia]]. Denne seieren ga ham tittelen ''Germanicus Maximus''. Likevel fortsatte trusselen fra germanerne å bli oppfattet som stor av romerne. Aurelianus besluttet å bygge store murer rundt Roma som et forsvar, Aurelianusmuren eller [[den aurelianske mur]].<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 51–54, 217.</ref>

==== Beseire goterne og oppgi Dakia ====
Keiseren ledet sine legioner til Balkan hvor han beseiret og jaget goterne over Donau, drepte den gotiske høvdingen [[Cannabaudes]], og fikk av den grunn tittelen ''Gothicus Maximus''. Imidlertid besluttet han å oppgi provinsen Dakia som lå utsatt på nordbredden av Donau og var for vanskelig og for kostbar å forsvare. Han omorganiserte befolkningen i en ny provins sør for Donau og innenfor tidligere Moesia. Det ble kalt for Dacia Aureliana og med [[Sofia|Serdica]] som hovedstad.<ref>Watson (1999): ''Aurelian and the Third Century'', s. 54–55.</ref>

==== Erobringen av det palmyrenske riket ====
[[Fil:Map of Ancient Rome 271 AD.svg|thumb|right|350px|Romerriket ved 271 e.Kr. før gjenerobringen av [[det palmyrenske riket]] i øst og [[det galliske riket]] i vest.]]
I 272 vendte Aurelianus oppmerksomheten mot de tapte østlige provinsene, det såkalte palmyrenske riket, styrt av dronning [[Zenobia]] fra den syriske byen [[Palmyra]].<ref>Krigen mot det palmyrenske riket er beskrevet i Zosimus, 1,50,1–1,61,1, og ''Historia Augusta'', Aurelianus, 22–31.</ref> Zenobia hadde hogd ut sitt eget rike som besto av [[Syria]], [[Palestina]], [[Oldtidens Egypt|Egypt]] og store deler av [[Anatolia]]. Den syriske dronningen stoppet skiping av korn fra Egypt til Roma, og i løpet av uker begynte romerne å merke mangelen på brød. I begynnelsen hadde Aurelianus blitt anerkjent som keiser, og [[Vaballathus]], Zenobias sønn, holdt tittelen ''rex'' og ''imperator'' («konge» og «øverstkommanderende»), men Aurelianus besluttet å invadere de østlige provinsene så snart han mente at hans hær var sterk nok.

Anatolia ble gjenvunnet med enkelhet; hver eneste by, unntatt [[Bysants]] og [[Tyana]], overga seg til ham uten motstand. Tyanas fall førte til en [[legende]]: Aurelianus ødela hver eneste by som stilte seg i veien for hans autoritet, men han sparte Tyana etter å ha hatt møtt eller hatt en visjon om den store filosofen [[Apollonius av Tyana]] i en drøm. Apollonius skal ha vist seg for ham og sagt: «Aurelianus, om du vil herske, avstå fra blodet til de uskyldige! Aurelianus, om du vil erobre, vær nådig!» Uansett hva årsaken var, Aurelianus sparte Tyana fra plyndring og ødeleggelse fra sine soldater, og det betalte seg: flere byer underkastet seg da ryktet gikk at keiseren ikke ville hevne seg. I løpet av seks måneder sto hans hær foran portene av Palmyra. Byen overga seg da Zenobia forsøkte å flykte til det persiske [[Sasanideriket]]. Det palmyrenske riket opphørte å eksistere.

Til sist ble Zenobia og hennes sønn tatt til fange og tvunget til å gå gjennom Romas gater i hans triumftog. Da kornlagrene igjen ble fraktet til Roma kunne Aurelianus' soldater dele ut gratis brød til byens borgere, og keiseren ble hyllet som en helt av sine undersåtter. Etter et kortvarig sammenstøt med perserne og enda en trefning i Egypt mot usurpatoren [[Firmus]], måtte Aurelianus vende tilbake til Palmyra i 273 da byen gjorde opprør på nytt. Denne gangen viste han ingen nåde og lot sine soldater herje byen. Palmyra klarte aldri komme seg igjen etter disse ødeleggelsen. Flere æresbevisninger ble gitt til ham. Nå ble han kjent som ''Parthicus Maximus'' og ''Restitutor Orientis''.<ref name="re" />

Den rike provinsen Egypt ble også gjenvunnet. [[Brucheion]] (det kongelige kvarter) i [[Alexandria]] ble brent ned til grunnen. Denne delen av byen inneholdt [[biblioteket i Alexandria]], men hva som enn var igjen ble antagelig ødelagt eller kraftig skadet.

==== Erobring av det galliske riket ====
[[Fil:Antoninianus-Aurelianus-Palmyra-s3262.jpg|right|thumb|Aurelianus, personifiseringen [[Sol Invictus]], beseirer det palmyriske riket, og feirer ORIENS AVG – ''oriens Augusti'': den oppadstigende sol/Augustus' stjerne.]]
I 274 kunne Aurelianus til sist rette oppmerksomheten mot utbryterne i vest og [[det galliske riket]] som allerede hadde blitt redusert i utstrekning av Claudius II. Aurelianus vant denne krigen hovedsakelig gjennom forhandlinger og diplomati. Den «galliske keiseren» [[Tetricus I|Tetricus]] var villig til å oppgi sin trone og la Gallia og [[Romersk Britannia|Britannia]] bli innlemmet i Romerriket igjen, men kunne ikke åpent underkaste seg Aurelianus. Isteden synes det som om de to hadde gjort en skjult avtale hvor deres hærer møttes ved [[Châlons-en-Champagne]] den samme høsten. Tetricus ganske enkelt deserterte til den romerske leiren og Aurelianus beseiret med letthet den galliske hæren. Tetricus ble belønnet for å ha holdt sin del av avtalen med en høytstående posisjon i Italia.

Aurelianus vendte tilbake til Roma og fikk sin siste ærestittel fra senatet– ''Restitutor Orbis'' («verdens gjenoppretter»). Denne tittelen ble først gitt til Aurelianus på slutten av sommeren  272, og hadde tidligere blitt gitt til både Valerian og Gallienus.<ref name="generell"/> På fire år hadde Aurelianus sikret grensene til riket og forent det, effektivt gitt Romerriket en fornyelse som varte de neste to hundre år.