Redigerer Armenere (avsnitt)

=== Språk og litteratur ===
Armenian er en undergrein av den [[Indoeuropeiske språk|indoeuropeiske språkfamilien]], og er med rundt 8-10 millioner brukere en av de minste greinene som fremdeles eksisterer, sammenlignbar med [[albansk]] eller den noe mer utbredte [[gresk]]e greinen, som den kan være beslektet med (se: [[Gresk-armensk]]).

Fem millioner brukere av den øst-armenske dialekten bor i Kaukasus, Russland og Iran, og anslagsvis to til tre millioner i resten av den armenske diasporaen snakker den [[vestarmensk]]e dialekten. Ifølge den amerikanske folketellingen i 2000 var det da {{formatnum:300000}} amerikanere som snakket armensk hjemme, og er det 20. mest vanlige språket i USA.

Armensk litteratur går tilbake til 400 e. Kr., da Mesrop Mashdots oppfant [[det armenske alfabetet]], og denne tidsperioden blir ofte ansett som den armenske litteraturens [[gullalder]]. Tidlig armensk litteratur ble skrevet av «den armenske histories far», [[Moses fra Khoren]], som skrev ''Armenias historie''. Boken dekker tidsperioden fra dannelsen av det armenske folk til 400-tallet e.Kr.

1800-tallet var vitne til en stor litterær bevegelse som skulle gi opphav til den nyere armenske litteratur. Denne tiden, hvor armensk kultur blomstret, kalles Fornyelsestiden (''Zartonki sherchan''). Forfatterne i Fornyelsestiden, hovedsakelig basert i [[Konstantinopel]] og [[Tbilisi]], ønsket å oppmuntre den armensk nasjonalisme. De fleste av dem brukte de nylagede østlige eller vestlige variantene av det armenske språket, avhengig av hvilket publikum de skrev for, og foretrakk dem over klassisk armensk (''grabar''). Denne perioden tok slutt etter [[De hamidiske massakrene]], da armenerne opplevde turbulente tider.

Etterhvert som armensk historie fra Folkemordet og 1920-årene begynte å bli diskutert mer åpent, begynte forfattere som [[Paruyr Sevak]], [[Gevork Emin]], [[Silva Kaputikyan]] og [[Hovhannes Shiraz]] en ny æra i armensk litteratur.