Redigerer Anschluss (avsnitt)

== Virkninger og videre utvikling ==
Anschluss ble umiddelbart møtt med entusiasme blant vanlige østerrikere.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.5749/j.cttttntx|tittel=The Resistance in Austria, 1938-1945|etternavn=Luza|fornavn=Radomir V.|dato=1984|utgiver=University of Minnesota Press|isbn=978-0-8166-1226-0|utgave=NED - New edition|doi=10.5749/j.cttttntx.5|sitat=When the regime collapsed under heavy Nazi pressure on March 11, out�breaks of popular enthusiasm and nationalist exultation attended the Ger�man occupation of the Republic}}</ref> I månedene etter Anschluss snakket tysk propaganda om innlemmelsen som en gjenforening. I praksis ble det langt mindre dominert av det store.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=German Imperialism and Austria, 1938|publikasjon=Journal of Contemporary History|url=https://www.jstor.org/stable/260231|dato=1979|fornavn=Maurice|etternavn=Williams|serie=1|bind=14|sider=139–153|issn=0022-0094|besøksdato=2023-08-19}}</ref>

Anschluss medførte at den østerrikske hær ble del av [[Wehrmacht]]. De såkalte bergdivisjoner var veltrente og godt utrustede, og deltok i invasjonen og okkupasjonen av Norge fra april 1940.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1951 | tittel = Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 15. | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042904039 | side = }}</ref>

=== Forfølgelse av jøder og politiske motstandere ===
[[Antisemittisme|Antisemittisk]] aktivitet tiltok straks etter Anschluss med plyndring, konfiskering av eiendom og offentlig ydmykelse særlig i Wien. Ikke-jøder med antatt jødisk utseende eller antatt jødiske navn ble trakassert. Den nye situasjonen var sjokkerende for jødene som ikke lenger fikk beskyttelse fra myndighetene. Det tyske naziregimet ble straks innført i Østerrike. SS-sjef [[Heinrich Himmler]] og sjef for sikkerhetspolitiet [[Reinhard Heydrich]] kom allerede 12. mars 1938 til Wien for å «rense» politiet og innledet internering av regimekritikere. Gestapo etablerte seg i Wien 15. mars og det lokale politiet måtte 16. mars i Himmlers nærvær sverge lojalitet til Hitler. Hitler utnevnte i april [[Josef Bürckel]] til leder for kontoret for gjenforening av Østerrike og Tyskland. I slutten av mars 1938 ble jøder utestengt fra universitetene og fra stillinger i det offentlige. Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring, ''Reichsfluchtsteuer''.<ref name="Safrian">Safrian, H. (2000). Expediting Expropriation and Expulsion: The Impact of the “Vienna Model” on Anti-Jewish Policies in Nazi Germany, 1938. ''Holocaust and Genocide Studies'', 14(3), 390-414.</ref><ref name="Niewyk">Niewyk, D. L., & Nicosia, F. R. (2003). ''The Columbia guide to the Holocaust''. Columbia University Press.</ref>{{Sfn|Lichtblau|2015|p=46-48}}

Den første deportasjonen til [[Dachau konsentrasjonsleir]] ble gjennomført 1. april 1938 og besto av 150 personer hvorav 60 jøder. Blant de internerte i Dachau var ledende personer i jødiske organisasjoner inkludert [[Jakob Ehrlich]] som døde der i mai 1938 etter mishandling. Ehrlich var det første jødiske dødsoffer. Robert Stricker og Desider Friedmann ble senere deportert til Auschwitz og drept der. ''[[Völkischer Beobachter]]'' agiterte i april for at «det jødiske elementet» i Wien måtte fjernes innen 1942. Provinsaviser lovet også at området snart ville være jødefritt. For eksempel i [[Frauenkirchen]] i Burgenland ble den jødiske befolkningen i mars 1938 stengt inne i en låve over natten mens eiendommer og butikker ble plyndret. [[Nürnberglovene]] ble innført i Østerrike i mai 1938.{{Sfn|Lichtblau|2015|p=49}}

=== Reaksjoner ===
[[Fil:Pius PP XII.jpg|mini|[[Kardinalstatssekretær]] [[Pius XII|Eugenio Pacelli]], som [[Konklavet 1939|året etter ble valgt til pave]] som [[Pius XII]] markerte seg skarpt mot anschluss.{{tr}}]]
Det katolske [[Wien erkebispedømme|erkebiskop av Wien]], kardinal [[Theodor Innitzer]] arbeidet innledningsvis for å få en forståelse med det nye styret, for å demme opp for den latente [[antikatolisisme]]n blant nasjonalsosialistene. Allerede [[15. mars]] [[1938]] avla han en høflighetsvisitt hos [[Hitler]] i Wien, og undertegnet sammen med øvrige biskoper en erklæring der de stilte seg lojale til styret. Det ble også  undertegnet en erklæring 27. mars som uttrykte anerkjennelse av det som ble utrettet i ''([[Völkisch-bevegelsen|völkischer]])'' hensikt og at det var en «nasjonal plikt» for østerrikerne å stemme for Anschluss i den kommende folkeavstemning.

Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og [[Vatikanradioen]] kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og [[Vatikanet]]ts [[kardinalstatssekretær]], kardinal [[Pius XII|Eugenio Pacelli]] beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende og som krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse. Han måtte undertegne en ny erklæring der det het blant annet at ''«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»'' ([[6. april]] [[1938]]). Vatikanets avis [[L'Osservatore Romano]] gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.

Det ble tidlig klart at verken Innitzer eller de øvrige østerrikske biskoper hadde klart å tøyle antikatolisismen fra nasjonalsosialistene. Den [[28. september]] [[1938]] overrakte biskopene et memorandum til Hitler der de gikk hardt ut mot den skarpe «kulturkamp» som var blåst i gang i Østerrike, og fremførte en rekke eksempler på overgrep fra embedsverket.

Motstanden toppet seg den [[7. oktober]] etter [[rosenkrans]]bønnen i [[Stefansdomen]], da mer enn 7&nbsp;000 unge katolikker protesterte offentlig, og gjorde narr av nasjonalsosialistiske paroler som de forandret ordene på. De var blitt inspirert av kardinalens ord fra prekestolen, som hevdet «Vi har bare én Fører: Kristus!».

Allerede dagen etter ble det igangsatt represalier, da en sydende folkemengde anført av [[Sturmabteilung]] og [[Hitler-Jugend]] trengte seg inn i kardinalens residens og den erkebiskoppelige kurie (Curhaus) i Wien, der de ødela og plyndret, gikk fysisk løs på de geistlige som kom i deres vei, og brølte slagord om at Innitzer måtte føres til galgen, eller sendes til [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]]. Wiens nasjonalsosialistiske politipresident satt i et kaffehus på Stephansplatz mens det hele pågikk, og fulgte med på klokken at inntrengerne holdt seg til innenfor den avtalte tidsramme som var blitt avsatt som «Zeitraum für den deutschen Volkszorn» (tidsrom for det tyske folkeraseri).

Kort tid etter ble den katolske presse og de kirkelige foreninger forbudt, og [[konkordat]]sbestemmelsene fra 1933, som sikret kirkens rettigheter i det daværende Østerrike, ble erklært ugyldige av de nasjonalsosialistiske makthaverne.

Denne første tyske annekteringen etter [[første verdenskrig]] vekket oppsikt, men ble ikke ansett som en trussel i resten av Europa. Tvert imot virket det normalt at det tysktalende østerrikske folk ble innlemmet i det tyske riket. De øvrige internasjonale reaksjonene var derfor moderate. ''[[The Times]]'' kommenterte at for 300 år siden hadde [[Skottland]] sluttet seg til [[England]], og at dette ikke var så annerledes. 14. mars holdt den britiske statsministeren [[Neville Chamberlain]] en tale i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]] hvor han tok avstand fra anschluss, men aksepterte dette som en realitet. I talen sa han blant annet at «de harde fakta er at ingen ting kunne ha stoppet det som faktisk skjedde (i Østerrike) med mindre dette og andre land var forberedt på å bruke maktmidler»<ref>«The hard fact is that nothing could have arrested what has actually happened [in Austria] unless this country and other countries had been prepared to use force.»{{Cite book|title=''Twentieth Century Journey, Volume 2, The Nightmare Years: 1930-1940'' |publisher=Little Brown and Company |location=Boston |isbn=0-316-78703-5 |year=1984| author=William L. Shirer| pages=308}}</ref>

=== Ny ekspansjon ===
[[Fil:Deutschesreich1939.png|mini|left|Det tyske rike etter [[Münchenforliket]]]]
Den britiske reaksjonen var en følge av den britiske [[appeasement]]-politikken. Men også USA utstedte en tilsvarende uttalelse. Hitler ser ut til å ha tolket dette som en mulighet til å bruke enda mer aggressive tiltak for å utvide ''das Reich'', da han senere inntok [[Sudetenland]]. Samme høst ble også det [[Tsjekkoslovakia|tsjekkiske]] grenseområdet Sudetenland med overveiende tysktalende befolkning annektert av Tyskland som følge av [[München-forliket]] i 1938.

I mars 1939 annekterte Tyskland også de resterende tsjekkiske delene av Tsjekkoslovakia, det tidligere østerrikske landområdet [[Böhmen]] med [[Mähren]], som etter [[første verdenskrig]] hadde blitt kjerneområdet i den nyopprettede staten. Området ble kalt ''[[Böhmen-Mähren|Reichsprotektorat Böhmen-Mähren]]'' og tilsvarer det nåværende [[Tsjekkia]]. Tysklands utvidelser av grensene for [[Tysklands historie (1933–1945)|Det stortyske riket]] ble altså delvis godtatt av andre europeiske makter.

Dette styrket tysk tro på muligheten for fortsatt ekspansjon østover uten motstand fra vestmaktene, og bidro til [[Felttoget i Polen i 1939|angrepet på Polen 1. september samme år]], som innledet andre verdenskrig.