Redigerer Anne Boleyn (avsnitt)

=== Makten bak tronen ===
I 1529 virket det som om pave [[Klemens VII]] ikke var nærmere til å gi Henrik en annullering av ekteskapet enn han hadde vært i 1527. Annes spioner rapporterte at deler av problemet var at Katarina av Aragóns nevø, [[Karl V av det tysk-romerske rike]], hadde tatt paven til fange. Henrik innså at det var utenkelig at paven ville gi ham en annullering av ekteskapet fra keiserens tante. 

[[Fil:Cardinal Thomas Wolsey.jpg|thumb|Henriks førsteminister Kardinal Wolsey. Han og Boleyn var fiender; senere insisterte hun på å sende ham i eksil.]]

Etter som de politiske spenningene økte på kontinentet oppsto det forvirring i det engelske hoffet da kardinal Wolseys lojalitet til Anne Boleyn ble betvilt. Boleyn-fraksjonen var overbevist om at han var forrædersk, og opprettholdt sitt press inntil Wolsey fikk avskjed fra stillingen under kongen i 1529. Etter å ha blitt avskjediget bønnfalt kardinalen Anne Boleyn om å hjelpe ham tilbake til makten, men hun nektet. Han begynte da en hemmelig konspirasjon for å tvinge Anne i eksil ved å korrespondere med både paven og dronning Katarina. Da dette ble oppdaget ga Henrik ordre om å arrestere Wolsey og hadde det ikke vært for at han døde av en alvorlig sykdom i 1530 ville han ha blitt henrettet for forræderi. Et år senere ble dronning Katarina forvist fra hoffet og hennes gamle rom ble gitt til Anne.

Med Wolsey ute av vegen ble Anne Boleyn den mektigste personen ved hoffet. Hun hadde betydelig makt over utnevnelser til regjeringen og i politiske saker.

Hennes voldsomme irritasjon over at Vatikanet nektet å gjøre henne til dronning fikk henne til å foreslå et nytt alternativ for kongen. Hun antydet at han burde følge rådene til religiøse radikale som [[William Tyndale]] som bestred pavens autoritet og mente at det var monarken som burde være kirkens overhode. Da [[William Warham]], den konservative erkebiskopen av [[Canterbury erkebispedømme|Canterbury]], døde, fikk Anne Boleyn familiens prest – [[Thomas Cranmer]] – utpekt til den ledige posisjonen. Hun støttet også at den radikale og lavadelige [[Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex|Thomas Cromwell]] skulle kunne klatre i sosial og politisk betydning, og medvirket til at han endte som kongens nye favorittrådgiver.

I løpet av denne perioden spilte Anne også en stor rolle i engelsk utenrikspolitikk ved å sikre en allianse med Frankrike. Hun etablerte en utmerket kontakt med den franske ambassadøren Giles de la Pommeraye som var betatt av henne. Med dennes hjelp arrangerte hun en internasjonal konferanse i Calais vinteren 1532 hvor Henrik håpet at han kunne få den franske kongens, [[Frans I av Frankrike|Frans I]], støtte for sitt nye ekteskap.

Før Henrik reiste til Calais utnevnte han Anne til markise av Pembroke, og gjorde henne derved til den første engelske kvinne og borger som vi kjenner til som ble adelig i egen rett enn via arv. Annes familie profitterte også på forholdet. Hennes far, allerede vicomte Rochford, ble utnevnt til [[jarl av Wiltshire]] og, med støtte fra en overenskomst med kongen og Annes [[Irland|irske]] slektninger, Butler-familien, også [[jarl av Ormonde]]. Takket være Annes innflytelse fikk hennes fraskilte søster Mary en årlig pensjon på £100, og Marys sønn, Henry Carey, fikk sin utdannelse på et prestisjefylt [[Cistercienserordenen|cistercienskloster]].