Redigerer Anna Laetitia Barbauld (avsnitt)

== Litterær analyse ==
[[Fil:BarbauldMouse.jpg|thumb|«The Mouse's Petition» («Musens opprop») fra Barbaulds ''Poems'' (1772)]]
=== Poesi ===
Barbaulds poesi som adresserte en utstrakt rekke av emner, har blitt lest hovedsakelig av feministiske litteraturforskere interessert i å avdekke kvinnelige forfattere som var viktige for deres egen tid, men som hadde blitt glemt av den litterære verden. Isobel Armstrongs arbeid representerer en måte å gjøre slik forskning; hun argumenterer at Barbauld, som andre kvinnelige poeter i Romantikken:

:…hverken samstemt til ideen om en spesiell kvinnelig diskurs eller akseptert en opptegnelse av dem selv som tilhørende en verden av de urasjonelle. De var engasjert med to strategier for å overkomme problemet med affektiv diskurs. Først, de benyttet de vanlige «feminine» former og språk, men de vendte dem om til en analytisk redegjørelse og benyttet dem for å tenke med. For det andre, de utfordret den mannlige filosofiske tradisjonene som førte til en forringet diskurs av den kvinnelige erfaring og gjorde om på disse tradisjonene.<ref>Armstrong, 15–16.</ref>

I hennes påfølgende analyse av «Inscription for an Ice-House» («Inskripsjon for et ishus») peker hun på Barbaulds utfordring av [[Edmund Burke]]s karakterisering av det opphøyde og det vakre, og [[Adam Smith]]s økonomiske teorier i ''Wealth of Nations'' (''Nasjonenes velstand'') som bevis for denne fortolkningen.<ref>Armstrong, 18; 22–23.</ref>

Arbeidet til Marlon Ross og [[Anne K. Mellor]] representerer en annen måte å påføre innsikten av feministisk teori for å gjenoppdage kvinnelige forfattere. De argumenterer at Barbauld og andre kvinnelige forfatteren fra romantikken hogde ut en egen kvinnelig stemme i den litterære sfære. Som en kvinne og en dissenter hadde Barbauld et unikt perspektiv på samfunnet, i henhold til Ross, og det var denne spesielle posisjonen som «forpliktet» henne til utgi sosiale kommentarer.<ref>Ross, Marlon B. «Configurations of Feminine Reform: The Woman Writers and the Tradition of Dissent». ''Re-visioning Romanticism: British Women Writers, 1776–1837''. Red. Carol Shiner Wilson and Joel Haefner. Philadelphia: University of Pennsylvania Press (1994), 93.</ref> Men, som Ross påpeker, kvinner var i et dilemma: «de kunne velge å snakke politikk i ikkepolitiske måter, og således risikere meget å svikte klarhet og likefremhet i deres politiske lidenskap, eller de kunne velge litterære måter som åpent politisk mens de forsøkte å inngyte dem med gjenkjennelig ‘kvinnelige’ sømmelighet, igjen risikere å myke deres politiske agenda».<ref>Ross, 94.</ref> Derfor skrev Barbauld og andre kvinnelige poeter fra romantikken ofte «occasional poems», engangsdikt eller strødikt. Disse dikt hadde tradisjonelt kommentert, ofte [[Satire|satirisk]], om nasjonale hendelser, men ved slutten av 1700-tallet var de tiltagende seriøse og personlige. Kvinner skrev sentimentale dikt, en stil som den gang var på moten, om personlige hendelser som fødselen av et barn, og argumenterte for at i kommenteringen av de små hendelser i dagliglivet ville de etablere et moralsk fundament for nasjonen.<ref>Ross, 96–97.</ref> Forskere som Ross og Mellor har opprettholdt at denne tilpasningen av eksisterende stiler og sjangrer var en måte som de kvinnelige poeter kunne skape en egen feminine utgave av romantikken.

=== Politiske essayer og dikt ===
[[Fil:Nine Muses.jpg|right|thumb|''Nine Living Muses of Great Britain'' (''Storbritannias ni levende muser'') av [[Richard Samuel]] (1779); Barbauld er avbildet stående bak maleren, gestikulerende med hånden.]]
Barbaulds mest betydningsfulle politiske tekster var ''An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts'' (''En adresse til motstanderne av opphevelsen av…'', 1790), ''Epistle to William Wilberforce on the Rejection of the Bill for Abolishing the Slave Trade'' (''Epistel til William Wilberforce. Om vrakingen av loven for å forby slavehandelen'', 1791), ''Sins of Government, Sins of the Nation'' (''Regjeringens synder, nasjonens synder'', 1793), og ''Eighteen Hundred and Eleven'' (''Attenhundre-og-elleve'', 1812). Som Harriet Guest forklarer, «temaene i Barbaulds essayer på 1790-tallet, som hun gjentatte ganger kommer tilbake til, er den hvor allmennhetens forfatning som en religiøs, borgerlig, og nasjonal mengde, og hun er alltid opptatt av å fremheve kontinuiteten mellom  rettighetene til det enkelte individ og de av allmennheten definert i rommelige innbefattende begreper».<ref>Guest, Harriet. ''Small Change: Women, Learning, Patriotism, 1750–1810''. Chicago: University of Chicago Press (2000), 235.</ref>

I tre år, fra 1787 til 1790, hadde dissenterne forsøkt å overbevise parlamentet til oppheve lovene som innskrenket dissenternes borgerrettigheter (''Test and Corporation Acts''). Etter at forslaget til opphevelse ble forkastet for tredje gang sprang Barbauld ut i offentligheten etter «ni år med taushet».<ref>McCarthy and Kraft, 261.</ref> Hennes pamflett var skrevet i en bitende og sarkastisk tone, den åpne som følgende, «vi takker deg for det kompliment gitt til dissenterne da du antok at det øyeblikk de er kvalifisert for posisjoner med makt og profitt, at alle slike posisjoner vil øyeblikkelig bli fylt av dem».<ref>Barbauld, Anna Letitia. «An Address to the Opposers of the Repeal of the Corporation and Test Acts». ''Anna Letitia Barbauld: Selected Poetry and Prose''. Red. McCarthy and Kraft. Peterborough: Broadview Press Ltd. (2002), 263.</ref> Hun argumenterte at dissenterne fortjente de samme borgerrettigheter som alle andre mennesker: «Vi krever det som mennesker, vi krever det som borgere, vi krever det som gode undersåtter».<ref>Barbauld, «An Appeal», 266.</ref> Dessuten, hun argumenterte at det er nøyaktig den isolasjon som  blir tvunget på dissenterne av andre som gjør dem annerledes, og hevder at de franske kan ikke bli tillatt å overgå de engelske i frihet<ref>Barbauld, «An Appeal», 278–9.</ref>

I de påfølgende året, 1791, etter et av [[William Wilberforce]]s mange forsøk på å få forbudt slavehandelen mislyktes å få gjennomslag i parlamentet skrev Barbauld hennes ''Epistel til William Wilberforce''. I den påkaller hun England til å stå til ansvar for slaveriets synd, i barsk tone fordømmer hun nasjonens «griskhet» som er tilfreds med å tillate at dets rikdom og framgang er støttet på arbeidet til menneskelige vesener i slaveri. Hun tegner et bilde av fruer og herrer på plantasjene som avslører alle skavankene til «det kolonialistiske foretak: [en] dorsk, overdådig, avskyelig kvinne» og en «degenerert, avkreftet mann».<ref>Kaul, Suvir. ''Poems of Nation, Anthems of Empire: English Verse in the Long Eighteenth Century''. Charlottesville: University of Virginia Press (2000), 262.</ref>

I 1793 da den britiske regjering kalte på nasjonen til å faste til ære for krigen ble antikrigsmotstanderne som dissenterne og som Barbauld etterlatt med en moralsk dilemma: «adlyde ordren og krenke sin samvittighet ved å be for suksess i en krig de ikke var enig i? Observere fasten, men tale imot krigen? Trosse proklamasjonen og nekte å delta i fasten?»<ref>McCarthy and Kraft, 297.</ref> Barbauld grep denne muligheten for å skrive en preken, ''Regjeringens synder, nasjonens synder'', om det moralske ansvar den enkelte har; for henne er det enkelte individ ansvarlig for nasjonens handlinger ettersom han eller henne konstituerte en del av nasjonen. Essayet forsøkte å avgjøre hva den passende rollen den enkelte har i staten og mens hun argumenterte at «insubordinasjon» kan underminere en regjering innrømmer hun at det er linjer av «samvittighet» som en ikke kan krysse i å adlyde ens regjering.<ref>Barbauld, «Sins of Government, Sins of the Nation», 316–7.</ref> Teksten er en klassisk betraktning om den «urettferdige krig».

I diktet ''Attenhundre-og-elleve'' (1812), skrevet etter at England hadde vært i krig med Frankrike i et tiår og var på kanten av å tape [[Napoleonskrigene]]:

:''And think’st thou, Britain, still to sit at ease,''
:''An island Queen amidst thy subject seas,''
:''While the vext billows, in their distant roar,''
:''But soothe thy slumbers, and but kiss thy shore?''
:''To sport in wars, while danger keeps aloof,''
:''Thy grassy turf unbruised by hostile hoof?''
:''So sing thy flatterers; but, Britain, know,''
:''Thou who hast shared the guilt must share the woe.''
:''Nor distant is the hour; low murmurs spread,''
:''And whispered fears, creating what they dread;''
:''Ruin, as with an earthquake shock, is here'' (lines 39–49)

Dette pessimistiske syn på framtiden ble, ikke overraskende, svært dårlig mottatt; «anmeldere, enten i liberale eller i konservative magasiner, raste fra forsiktig til nedlatende negative til det helt grove fornærmende».<ref>McCarthy and Kraft, 160.</ref> Barbauld, forskrekket over reaksjonen, trakk seg helt tilbake fra offentlighetens øye. Selv da England var grensen av å vinne krigen kunne ikke Barbauld være glad. Hun skrev til en venn: «Jeg vet ikke hvordan jeg skal glede meg over denne seieren, storartet som den er, over Bonaparte når jeg tar med i betraktning det forferdelige sløseriet av liv, mengden av elendighet, som slik gigantiske slag må gi».<ref>Sitert fra Le Breton, 132.</ref>

=== Barnelitteratur ===
[[Fil:BarbauldLessons.jpg|right|thumb|Tittelsiden for ''Lessons for Children of Three Years Old, Part I'' (''Leksjoner for barn på tre år, del I''.]]Barbaulds ''Lessons for Children'' (''Leksjoner for barn'', 1778–1779) og ''Hymns in Prose for Children'' (''Hymner i prosa for barn'', 1781) var en omveltning i [[barnelitteratur]]en. For første gang ble lesebehovet til barn seriøst tatt i betraktning. Barbauld forlangte at hennes bøker skulle bli trykket med store bokstaver og brede marger slik at barn lett kunne lese dem, og, enda viktigere, hun utviklet en stil av «uformell samtale mellom foreldre og barn» som kom til å dominere barnelitteraturen for en hele generasjon.<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 88–89.</ref> I ''Leksjoner for barn'', alderstilpasset lesebok for begynnere i fire bind, benytter Barbauld konseptet med en mor som lærer sin sønn. Mer enn sannsynlig var mange av de hendelser i disse fortellingene inspirert av Barbaulds egne erfaringer med å lære sin egen sønn Charles. Men disse bokseriene er langt mer enn en måte å lære lesning på, det introduserte også leseren «elementene i samfunnets symbolsystem og begrepsmessige strukturer, innskjerpet en etikk og oppmuntret ham til å utvikle en bestemt form for følsomhet».<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 93.</ref> Dessuten lærte barnet om «[[botanikk]], [[zoologi]], [[Matematikk|nummer]], [[kjemi]]ens endringer… pengesystemet, [[kalender]]en, [[geografi]], [[meteorologi]], jordbruk, politisk økonomi, [[geologi]], [og] [[astronomi]]».<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 100.</ref> Disse bokseriene var ganske populære og [[Maria Edgeworth]] kommenterte i den pedagogiske avhandling som skrev sammen med sin far, ''Practical Education'' (''Praktisk utdannelse'', [[1798]]), at det er «en av de beste bøker for unge mennesker fra syv til ti år som har til nå kommet».<ref>Edgeworth, Maria. ''Practical Education. The Novels and Selected Works of Maria Edgeworth''. Red. Susan Manly. Vol. 11. London: Pickering and Chatto (2003), 195.</ref>

[[Fil:BarbauldHymns.gif|thumb|Tittelsiden for ''Hymns in Prose'' (''Hymner i prosa for barn''.]]''Leksjoner for barn'' og ''Hymner i prosa for barn'' hadde en enestående virkning ikke bare på den innflytelse de hadde på poesien til [[William Blake]] og [[William Wordsworth]]<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 85–86.</ref>, men de ble også brukt for å lære flere genereasjoner av engelske skolebarn. Forsker i barnelitteratur, William McCarthy, har uttalt: «[[Elizabeth Barrett Browning]] kunne fortsatt sitere fra åpningslinjene av ''Leksjoner for barn'' da hun var 39 år gammel».<ref>McCarthy, «Mother of All Discourses», 85.</ref> Selv om både [[Samuel Johnson]] og [[Charles James Fox]] gjorde narr av barnebøker og mente at hun kastet bort sine talenter<ref>Rodgers, 71.</ref> mente Barbauld selv at det å skrive slike var edelt og oppfordret andre til å følge i hennes fotspor. Som Betsy Rodgers, hennes biograf har forklart, «hun ga prestisje til det å skrive barnelitteratur, og ved ikke å senke hennes kvalitetskrav ved å skrive for barn inspirerte hun andre til å holde samme høye standard».<ref>Rodgers, 72.</ref> Faktisk på grunn av Barbauld ble [[Sarah Trimmer]] og [[Hannah More]] inspirert til å skrive for fattige barn foruten å organisere den storstilte bevegelsen for [[Søndagsskole]]n. [[Ellenor Fenn]] skrev og formga en rekke lesebøker og leker for middelklassebarn og [[Richard Lovell Edgeworth]] begynte en av de første systematiske studier av barndomsutvikling som skulle kulminere i ikke bare en avhandling om utdannelse forfattet av Maria Edgeworth og ham selv, men også en stor mengde fortellinger for barn skrevet av Maria selv.<ref>Myers, Mitzi. «Of Mice and Mothers: Mrs. Barbauld’s ‘New Walk’ and Gendered Codes in Children’s Literature». ''Feminine Principles and Women’s Experience in American Composition and Rhetoric''. Red. Louise Wetherbee Phelps and Janet Ennig. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press (1995), 261.</ref>

Barbauld samarbeidet også med sin bror John på seksbinds verket ''Evenings at Home'' (''Kveldsstunder hjemme'', 1793). Det er en blanding av fortellinger, [[Fabel|fabler]], [[drama]]er, dikt og dialoger. På mange måter innkapsler denne bokserien idealene til [[Opplysningstiden]]s [[pedagogikk]]: «nysgjerrighet, observasjon, og fornuftstankegang».<ref>Fyfe, Aileen. «Reading Children’s Books in Late Eighteenth-Century Dissenting Families». ''The Historical Journal'' 43.2 (2000): 469.</ref> Eksempelvis oppmuntrer historiene til å lære [[vitenskap]] gjennom praktiske aktiviteter; i «A Tea Lecture» («En leksjon i te») lærer barnet at det å koke [[te]] er «sannsynligvis en kjemisk drift» og «læring om blanding, fordamping, og kondensering (fortetning)».<ref>Barbauld, Anna Laetitia and John Aikin.'' Evenings at Home; or, The Juvenile Budget Opened''. 6 Vols. 2nd ed. London: Printed for J. Johnson (1794) 2:69.</ref> Teksten fremhever også rasjonalitet og fornuft; i «Things by Their Right Names» («Tingene ved deres rette navn»), forlanger et barn at hans forteller ham en historie om «et blodig mord». Faren gjør så ved å benytte seg av de [[fiktiv]]e billedlige uttrykkene til [[eventyr]]et som «det var en gang», men forvirrer sin sønn med detaljer slik som at morderne hadde alle «hadde stålluene på». Mot slutten forstår barnet at faren har fortalt ham en fortelling om et slag og hans far kommenterer «Jeg kjenner ikke til noen mord som er halvparten så blodig».<ref>Barbauld and Aikin, 1:150–152.</ref> Taktikken med å gjøre verden ikke-familiær tvang leseren til å tenke over det som leses rasjonelt. Fortellingens budskap om krigsmotstand er også gjennomgående i hele ''Kveldsstunder hjemme''. Faktisk har Michelle Levy, en forsker av tidsepoken, har argumentert for at bokserien oppmuntrer leserne til å «bli kritiske observatører av og, hvor det er nødvendig, gi høylytt motstand til autoritetene».<ref>Levy, Michelle. «The Radical Education of ''Evenings at Home''». Eighteenth-Century Fiction 19.1–2 (2006–7), 123.</ref> Denne motstanden er lært og praktisert i hjemmet, i henhold til Revy, «''Kveldsstunder hjemme'' hevder at sosiale og politiske reformer må begynne i familien».<ref>Levy, 127.</ref> Det er familiene som er ansvarlig for nasjonens framgang eller tilbakegang.

I henhold til Lucy Aikin, Barbaulds niese, var Barbaulds bidrag til ''Kveldsstunder hjemme'' bestående av følgende stykker: «The Young Mouse» (''Den unge musa''); «The Wasp and Bee» (''Vepsen og bien''); «Alfred, a drama» (''Alfred, et drama''), «Animals and Countries» (''Dyr og land''), «Canute’s Reproof» (''Canutes [Knuts] irettesettelse''), «The Masque of Nature» (''Naturens maskerade''), «Things by their right Names» (''Tingene ved deres rette navn''), «The Goose and Horse» (''Gåsa og hesten''), «On Manufactures» (''Om fabrikasjon/fremstilling''), «The Flying-fish» (''Flygefisken''), «A Lesson in the Art of Distinguishing» (''En leksjon i kunsten skjelne/holde fra hverandre''), «The Phoenix and Dove» (''Føniksen og duen''), «The Manufacture of Paper» (''Fremstilling av papir''), «The Four Sisters» (''De fire søstre''), og «Live Dolls» (''Levende dukker'').<ref>Titlene er oversatt for anledning, Aikin, Lucy. «Memoir». ''The Works of Anna Laetitia Barbauld''. 2 vols. London: Routledge (1996), xxxvi–xxxvii.</ref>

=== Redaksjonelt arbeid ===
Barbauld redigerte flere betydelige verker mot slutten av sitt liv, all som bidro til å skape den litterære [[kanon]] slik vi kjenner den i dag. Først, i 1804 redigerte hun [[Samuel Richardson]]s brevveksling og skrev en omfattende biografisk introduksjon av mannen som kanskje var den mest innflytelsesrike romanforfatteren i England på 1700-tallet. Hennes «212-siders essay om hans liv og verker var det første vesentlige biografi over Richardson».<ref>McCarthy and Kraft, 360.</ref> Det påfølgende året redigerte hun ''Selections from the Spectator, Tatler, Guardian, and Freeholder, with a Preliminary Essay'' (''Utvalg fra Spectator, Tatler, Guardian, og Freeholder, med et innledende essay''), et bind med essayer som la vekt på «intelligens», «manérer» og «smak».<ref>Barbauld, Anna. «Introduction». ''Selections from the Spectator, Tatler, Guardian, and Freeholder, with a Preliminary Essay''. Sitert fra [http://faculty.ed.uiuc.edu/westbury/Paradigm/Mack.html Paradigm/Mack] {{Wayback|url=http://faculty.ed.uiuc.edu/westbury/Paradigm/Mack.html |date=20060911081626 |df=iso }}.</ref> I [[1811]] satte hun sammen ''The Female Speaker'' (''Den kvinnelige taler''), en antologi av litteratur spesielt rettet mot unge piker. Ettersom, i henhold til Barbaulds filosofi, hva man leser som ung er dannende, tok hun omsorgsfullt i betraktning hennes kvinnelige leseres «finfølelse» og «rettet hennes valg til emner som var mer spesielt velegnet for de plikter, ansettelser, og disposisjonene til de svake kjønn».<ref>Barbauld, Anna Laetitia. ''The Female Speaker; or, Miscellaneous Pieces, in Prose and Verse, Selected from the Best Writers, and Adapted to the Use of Young Women''. 2nd ed. London: Printed for Baldwin, Cradock, and Joy, etc. (1816), vi.</ref> Antologien er delt i seksjoner som «moral og didaktiske stykker» og «beskrivende og rørende stykker»; det inkluderte poesi og prosa av blant annet [[Alexander Pope]], [[Hannah More]], [[Maria Edgeworth]], [[Samuel Johnson]], [[James Thomson]] og [[Hester Chapone]].

Men det var Barbaulds serie av ''The British Novelists'' (''Britiske romanforfattere'') i femti bind, utgitt i 1810, med hennes lange introduksjonsessay om romanens historie som lot henne sette sitt merke på litteraturhistorien. Det var «den første engelske utgave som ga omfattende kritiske og historiske fordringer» og var i hvert respekt «en kanon-skapende foretagende».<ref>McCarthy and Kraft, 375.</ref> I hennes innsiktsfulle essay legitimerte Barbauld, den gang fortsatt en kontroversiell sjangre, ved å trekke sammenhenger tilbake til [[antikken]]s [[Persia|persiske]] og [[Hellas|greske]] litteratur. For henne var en god roman «en epikk i prosa, med flere figurer og mindre (virkelig i moderne romaner ingenting) av det overnaturlige maskineri».<ref>Barbauld, Anna Laetitia. ''The British Novelists; with An Essay; and Prefaces, Biographical and Critical'', by Mrs. Barbauld. London: Printed for F. C. and J. Rivington, [etc.] (1810), 3.</ref> Barbauld fastholdt at romanlesning har en mangfoldighet av fordeler; ikke bare en «hjemlig glede», men det er også en måte å «inngyte prinsipper og moralske følelser» i en befolkning.<ref>Barbauld, ''The British Novelists'', 47–48.</ref> Barbauld skrev også en introduksjon til hver enkelt av de femti forfatterne som var representert i serien.