Redigerer Angrepet på Pearl Harbor (avsnitt)

== Dagene etter angrepet ==
[[Fil:Franklin Roosevelt signing declaration of war against Japan.jpg|miniatyr|President [[Franklin D. Roosevelt]] undertegner krigserklæringen mot Japan dagen etter angrepet mot Pearl Harbor]]
Nitti minutter før angrepet på Pearl Harbor invaderte japanske tropper Britisk Malaya. Dette ble fulgt av et angrep mot [[Hongkong]] og i de nærmeste dagene angrep mot Filippinene, Wake Island og [[Thailand]]. 

Den 8. desember 1941 erkjente [[Kongressen (USA)|USAs Kongress]] at landet var i krig med Japan. USAs befolkning var rasende over angrepet og over den forsinkede diplomatiske noten som avbrøt forhandlingene; det siste ble ansett som særlig forrædersk. President Roosevelt undertegnet erklæringen samme dag og kalte dagen for angrepet «a date which will live in infamy» (en dag som vil minnes i skjensel).<ref name="Bell 2011_75–77">Bell 2011, s. 75–77</ref>

Angrepet på Pearl Harbor virket umiddelbart samlende på en splittet nasjon;<ref>Kershaw 2009, s. 388</ref> knapt noe annet kunne på samme måte ha mobilisert USA for krig. Historikere anser at angrepet forseglet Japans nederlag, fordi det «vekket den sovende kjempen». USAs industrielle og militære kapasitet, når det ble mobilisert, evnet å sette overveldende ressurser inn både i krigen mot Japan og mot Tyskland.<ref name="Bell 2011_75–77"/> Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] mener det er tvilsomt om Roosevelt ville fått Kongressens støtte til å erklære krig mot Japan, uten et forutgående angrep, som det mot Pearl Harbor.<ref>Kershaw 2009, s. 438</ref>

Oppfatningen om at angrepet var utført på en forrædersk måte ga grunnlag for redsel for sabotasje og spionasje fra japansk-amerikanere. Presidenten bestemte at alle japansk-amerikanere måtte møte for å arresteres og interneres, en avgjørelse som etter krigen ble kritisert av mange.

Tyskland erklærte krig mot USA den 11. desember 1941, fire dager etter det japanske angrepet.<ref>Kershaw 2009, s. 445</ref> [[Adolf Hitler|Hitler]] var ikke forpliktet til å gjøre dette, siden USA ikke hadde angrepet Japan, og årsaken til den tyske krigserklæringen er omstridt. Den tyske krigserklæringen opphisset amerikanerne ytterligere, og president Roosevelt erklærte Tyskland krig med bred støtte fra befolkningen. Etter samtaler med Hitler, gikk [[Benito Mussolini|Mussolini]] med på å erklære at også [[Italia]] var i krig med USA fra samme dato. Det medførte at [[USA]] aktivt ble dratt inn i den krigen som hadde rast i [[Europa]] siden 1. september 1939, og gjorde at denne ble en virkelig verdensomspennende krig, kalt [[andre verdenskrig]].<ref>Bell 2011, s. 77–78</ref><ref>Bosworth 2017, s. 449</ref> 
 
President Roosevelt utnevnte en kommisjon, ledet av en høyesterettsdommer, for å utrede angrepet på Pearl Harbor. Både den lokale sjefen for US Navy, kontreadmiral Husband E. Kimmel og hærsjefen, generalløytnant Walter Short, ble fjernet fra sine stillinger rett etter angrepet. De ble anklaget for pliktforsømmelse av kommisjonen, for å ikke ha tatt tilstrekkelige forholdsregler.

I forhold til sine mål var angrepet på Pearl Harbor en taktisk suksess som langt overskred planleggernes forventninger. I gjennomføringen har det få paralleller i militærhistorien. Selv britenes overraskende angrep på den italienske marinebasen i Taranto var ikke så ødeleggende materielt sett, selv om det angrepet hadde større strategisk betydning. På grunn av tapene ved Pearl Harbor og den påfølgende japanske invasjonen av Filippinene, var USAs Stillehavsflåte ikke i stand til å forhindre Japan i å erobre Sørøst-Asia, de sørvestlige øyene i Stillehavet og følgelig dominere deler av Det indiske hav.