Redigerer Angevinriket (avsnitt)

== Henrik II og den nominelle grunnleggelse av Angevin-riket ==
[[Fil:Geoffrey of Anjou Monument.jpg|left|thumb|150px|Geoffrey V av Anjou.]]
Stefan hadde på ingen måte oppgitt sine krav på Normandie, selv om Ludvig VII hadde anerkjent Geoffrey Plantagenet som hertug. En allianse mellom de to kongene var mulig på grunn av saken om Gerald Berlay. Ludvig VII sa seg enig i å anerkjenne [[Henrik II av England|Henrik Plantagenet]] som den nye hertug i 1151 i utbytte for å få normanniske [[Vexin]]. Da Geoffrey V døde, kun 38 år gammel, ble Henrik Plantagenet greve av Anjou i [[1151]]. I henhold til den fortelling som ble fortalt av [[William av Newburgh]] (på [[1190-tallet]]) hadde Geoffrey erklært at Henrik måtte gi Anjou til en av sine yngre brødre, også kalt Geoffrey, om han skulle vinne den engelske kronen. For å tvinge Henrik til sverge på det hadde Geoffrey V beordret til å bli etterlatt uten en begravelse inntil Henrik sverget at han ville si fra seg Anjou om han vant England.

[[Fil:Henry II of England.jpg|thumb|right|Henrik II Plantagenet, den første Angevin-kongen.]]
I mars 1152 ble Ludvig VII og [[Eleanora av Aquitaine]] skilt under påskudd av blodsslektskap ved kirkerådet i [[Beaugency]] ettersom paret var blitt uforsonlige. Eleanora ble etterlatt som hertuginne av Aquitaine, men under kongens styre i henhold til vilkårene i skilsmissen. Åtte uker senere giftet hun seg med Henrik Plantagenet som faktisk ikke var mindre i slekt med henne enn Ludvig VII. Da Henrik ble hertug av Aquitaine og Gascogne var det opplagt at han ikke ville oppgi Anjou til sin bror ettersom det ville splitte hans rike i to deler. Et forbund av alle fiendene til Henrik ble dannet av Ludvig VII: Kong Stefan av England og sønn [[Eustace IV av Boulogne]] (gift med søster av Ludvig VII), [[Henrik I, greve av Champagne |Henrik den liberale]] (trolovet til Ludvigs datter), [[Robert I av Dreux|Robert av Dreux]] (bror av Ludvig) og endelig Henriks bror Geoffrey som ikke hadde noe håp om skaffe seg Anjou lenger.

I juli [[1152]] angrep den franske kongens hær Aquitaine mens Ludvig VII selv, sammen med Eustace IV, Henrik den liberale og Robert av Dreux angrep Normandie. Geoffrey gjorde opprør i Anjou mens Stefan angrep Angevin-lojale i England. Flere anglo-normanniske adelige skiftet allianse ved den kommende katastrofen. Henrik Plantagenet var i gang med å seile til England for å forfølge sitt krav på den engelske tronen da hans besittelser ble angrepet. Han dro først til Anjou og tvang Geoffrey til å overgi seg før han seilte til England i januar [[1153]] før å møte Stefan. Han hadde det hell at Ludvig VII ble syk og trakk seg fra konflikten mens hans forsvarsverker holdt stand mot angriperne. Etter syv måneder i krig og politisk spill feilet han dog med å bli kvitt kong Stefan.

Da endret det seg igjen ved at Eustace IV døde brått under merkelige omstendigheter, «rammet av Guds vrede», dette var det siste strå for den engelske kongen og Stefan oppga kampen mot Henrik, noe som ble bekreftet i [[traktaten i Wallingford]]. Stefan gjorde Henrik Plantagenet til sin arving og etterfølger på den betingelse at de landområder som hans familie hadde i England og Frankrike ikke skulle bli rørt. Det var de samme betingelser som Maud hadde nektet etter hennes seier ved Lincoln. Henrik Plantagenet ble Henrik II av England i desember 1154. Spørsmålet om hans ed for Anjou og hans bror Geoffrey ble tatt opp igjen. Henrik foreslo kompensasjoner for broren i Rouen i 1156, men Geoffrey avslo og dro tilbake til Anjou for igjen å gjøre opprør mot Henrik. Om Geoffrey hadde et moralsk krav var hans militære posisjon tilsvarende svak. Ludvig VII ville ikke blande seg inn etter at Henrik II betalte hyllest til konge av Frankrike som hans [[Føydalisme|føydale]] [[len]]sherre for Normandie, Anjou og Aquitaine. Henrik II knuste brorens opprør og han måtte deretter nøye seg med en årlig pensjon.