Redigerer Angelsaksere (avsnitt)

=== Heptarkiet ===
[[Kristendommen|Kristningen]] av angelsakserne begynte i [[597]] og var i det minste formelt fullført i [[686]]. Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de store kongedømmene. Beda nedtegnet at [[Æthelbert av Kent]] var dominerende ved slutten av 500-tallet, men makten synes deretter å ha skiftet nordover til kongedømmene [[Kongedømmet Mercia|Mercia]] og [[Kongedømmet Northumbria|Northumbria]].

[[Fil:Athelstan.jpg|thumb|[[Adalstein av England]] (895–939) fra illuminert manuskript av Bedas ''[[Cuthbert av Lindisfarne|Livet til sankt Cuthbert]]'', ca. 930. Opprinnelig fra Corpus Christi College, Cambridge.]]
Æthelbert og en del av de senere kongene ble anerkjent av de andre kongene som ''[[Bretwalda]]'' («hersker av Britannia»). Det såkalte «overhøyheten til Mercia» dominerte 700-tallet, skjønt det var ikke konstant. [[Æthelbald av Mercia|Æthelbald]] og [[Offa av Mercia|Offa]], de to mektigste kongene, oppnådde denne høye statusen. Denne perioden har siden blitt beskrevet som [[heptarkiet]] ([[gresk]] for «syv» + «hersker»), de syv kongedømmene: [[Kongedømmet Northumbria|Northumbria]], [[Kongedømmet Mercia|Mercia]], [[Kongedømmet Kent|Kent]], [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]], [[Kongedømmet Essex|Essex]], [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og [[Kongedømmet Wessex|Wessex]] som de viktigste rikene. Senere forskning har vist at teoriene om heptarkiet ikke var så entydig som tidligere historikere tolket det som. Begrepet er derfor ikke lenger benyttet i akademisk forskning. Det er mer sannsynlig at makten bølget mellom flere «kongedømmer». Andre politiske betydningsfulle riker i større eller mindre grad var [[Hwicce]], [[Magonsæte]], [[kongedømmet Lindsey]] og [[mellomanglere]].

På [[700-tallet]] oppnådde Mercia overherredømme over de andre kongedømmene, men så sent som regimene til [[Edwy av England]] og [[Edgar av England]] ([[955]]–[[975]]), var det fortsatt mulig å snakke om adskilte kongedømmer innenfor den engelske befolkningen. Slutten på heptarkiet var en gradvis prosess. [[Viking]]tokt og til sist invasjoner og bosetning fra og med [[800-tallet]] førte til først etableringen av en [[norrøn]] enklave i og rundt [[York]], og til sist bosetning over hele nordlige England i hva som kalles [[Danelagen]]. De norrøne, [[Danmark|dansker]] fra øst og [[Norge|nordmenn]] fra vest som oppnådde betydelig fordel fra rivaliseringen mellom de gamle kongedømmene. Behovet for å bli forent mot en felles fiende ble til sist anerkjent, og på den tid da [[Alfred av England|Alfred av Wessex]] bygde opp en motstand mot de norrøne på slutten av 800-tallet var han også i all vesentlighet lederen for en angelsaksisk nasjon. Påfølgende konger i Wessex, og særlig [[Adalstein av England]], forsterket den engelske forente nasjon inntil de gamle konstituerende kongedømmene ikke lenger var relevante.