Redigerer Angela Merkel (avsnitt)

== Politisk karrière ==
[[Fil:KAS-Merkel, Angela-Bild-26766-4.jpg|miniatyr|Fotografi fra tiden i Demokratischer Aufbruch, siden brukt som verveplakat for CDU: ''Vi har en forkjærlighet for folk som kommer inn fra siden'' (Quereisteiger)''…'']]

=== Starten: Demokratischer Aufbruch (1989) ===
Merkels aktive arbeid i et politisk parti, startet i desember 1989, som var etter Murens fall. I likhet med andre DDR-borgere med interesse for politikk, gjorde hun undersøkelser flere steder. Hennes mor og søster gikk til SPD, og broren havnet i [[Bündnis 90]].<ref name=":4">{{Kilde bok|tittel=Angela Merkel Et europeisk drama|etternavn=Brekke|fornavn=Ingrid|utgiver=Kagge forlag|år=2016|isbn=9788248918424|utgivelsessted=Oslo|sider=78,79|kapittel=Kamp og kaos|sitat=}}</ref>

Merkel likte ikke stemningen i SPD.<ref name=":4" /> I desember 1989 deltok hun på et møte i [[Demokratischer Aufbruch]] (Demokratisk Oppbrudd), i hennes egen bydel [[Prenzlauer Berg]]. Blant de ca. 15 personer som møtte, var også [[Andreas Apelt]], som senere skulle bli en nær medarbeider av henne. Merkel presenterte seg som fysiker og politisk interessert, uten å opplyse om noe særlig mer, heller ikke sin egen doktorgrad. Apelt kunne senere ikke huske om hun sa noe under møtet, og han hadde ikke ventet at hun skulle komme tilbake. Snart dukket hun likevel opp igjen, og ble satt igang med all slags forskjellig arbeid. Etterhvert skrev hun flyveblader, og endte opp som partiets pressetalskvinne.<ref name=":4" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/politik/deutschland/wolfgang-schnur-ist-tot-krebs-a-1072932.html|tittel=Wolfgang Schnur: Der Mann, der Angela Merkel entdeckte, ist tot - SPIEGEL ONLINE - Politik|besøksdato=2017-05-14|fornavn=SPIEGEL ONLINE, Hamburg|etternavn=Germany|verk=SPIEGEL ONLINE}}</ref>

Valgforbundet [[Allianz für Deutschland]] ble stiftet i februar 1990, i nærvær av Helmut Kohl.<ref>{{Kilde www|url=http://www.chronikderwende.de/lexikon/glossar/glossar_jsp/key=allianz.html|tittel=Chronik-Glossar: Allianz für Deutschland|besøksdato=2017-05-14|verk=www.chronikderwende.de}}</ref> I dette valgforbundet inngikk Demokratischer Aufbruch. Valgforbundet omfattet også [[Christlich-Demokratische Union Deutschlands (DDR)|CDU i DDR]], som hadde vært et «[[blokkparti]]» under [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]-styret, og [[Deutsche Soziale Union]], som sto nærmere det bayerske [[Christlich-Soziale Union in Bayern|CSU]].

I februar 1990 tok Merkel permisjon fra stillingen ved Akademie der Wissenschaften for å arbeide på heltid med valgkamp for DA. Få dager før valget ble det kjent at partiets leder [[Wolfgang Schnur]] hadde en fortid som [[Inoffizieller Mitarbeiter|Stasiinformant]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.chronikderwende.de/lexikon/biografien/biographie_jsp/key=schnur_wolfgang.html|tittel=Chronik-Biographie: Wolfgang Schnur|besøksdato=2017-05-14|verk=www.chronikderwende.de}}</ref> Det ble Merkels oppgave å lede pressekonferansen hvor DA-ledelsen uttalte seg i saken.<ref>{{Kilde bok|tittel=Angela Merkel. Et europeisk drama|etternavn=Brekke|fornavn=Ingrid|utgiver=Kagge forlag|år=2016|isbn=9788248918424|utgivelsessted=Oslo|sider=85 flg.|kapittel=Stasis mann|sitat=}}</ref>

=== Regjeringstalskvinne for regjeringen Maizière (1990) ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1990-0803-017, Lothar de Maiziere und Angela Merkel.jpg|miniatyr|Lothar de Maiziere og Angela Merkel 3. august 1990. Foto: Bernd Settnik.]]
[[Folkekammervalget i DDR 1990|Folkekammervalget i mars 1990]] som var det første frie valget til denne forsamlingen, endte for DA med et resultat på bare 0,9 %. Takket være alliansepartneren CDUs resultat på 41 %, ble [[Allianz für Deutschland]] likevel valgets vinner.<ref>{{Kilde www|url=http://www.wahlrecht.de/ergebnisse/volkskammerwahl-1990.htm|tittel=Volkskammerwahl 18.03.1990 – Endgültiges Ergebnis|besøksdato=2017-05-14|språk=de-DE|verk=www.wahlrecht.de}}</ref>

[[Lothar de Maizière]] (CDU) ble valgt som ministerpresident, og dannet den eneste demokratisk valgte regjering i DDR, basert på en koalisjon av Allianz für Deutschland, sosialdemokratene og de liberale. Angela Merkel ble stedfortredende regjeringstalskvinne.<ref>{{Kilde bok|tittel=Angela Merkel Et europeisk drama|etternavn=Brekke|fornavn=Ingrid|utgiver=Kagge|år=2016|isbn=9788248918424|utgivelsessted=Oslo|sider=89|kapittel=|sitat=}}</ref>

Det første viktige skritt på veien mot en gjenforening av Tyskland, var forhandlingene om en nærings-, valuta- og sosialunion mellom BRD og DDR. Angela Merkel deltok under samtalene om avtalen, som ble inngått 18. mai 1990, og gjaldt fra 1. juli samme år.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/geschichte/zeitgeschichte/deutschlandarchiv/53303/ost-berlins-weg-zur-einheit?p=all|tittel=DA 9/2011 – Ohse: Ost-Berlins Weg zur Einheit|besøksdato=2017-05-16|forfattere=|dato=2011|fornavn=Marc-Dietrich|etternavn=Ohse|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Der erste wichtige Schritt auf dem Weg zur Einheit war die Währungs- und Wirtschaftsunion.}}</ref> DDRs viktigste forhandlingsleder var Maizières statssekretær [[Günther Krause]], som ble en viktig mentor for Merkel. Den senere gjenforeningstraktaten ble underskrevet i Bonn 31. august 1990, av Krause og Vest-Tysklands innenriksminister [[Wolfgang Schäuble]]. Angela Merkel ledsaget Maizière under flere utenlandsreiser.

=== Innmelding i CDU og medlem av Forbundsdagen (1990) ===
Småpartiene fra DDR, Demokratischer Aufbruch og [[Christlich-Demokratische Union Deutschlands (DDR)|CDU i DDR]], gikk inn i sin store alliansepartner fra vest, CDU. Angela Merkel fikk en av de tre delegatpostene til CDUs partidag i Hamburg. I en tale presenterte hun seg som tidligere pressetalskvinne for Demokratischer Aufbruch og medarbeider av Lothar de Maizière. Om ettermiddagen fikk hun en personlig samtale med [[Helmut Kohl]], CDUs leder og Vest-Tysklands kansler.

Med [[Tysklands gjenforening]] 3. oktober 1990, tok Merkels virksomhet som regjeringstalskvinne i DDR slutt. Hun ble i stedet utnevnt til ministerialråd i [[Presse- und Informationsamt der Bundesregierung]]. Instituttet i Adlershof, hvor hun hadde arbeidet i 12 år, skulle avvikles, så det var intet alternativ.

Angela Merkel ønsket seg inn i [[Forbundsdagen]]. I Berlin var det for mange om beinet, og i Brandenburg kom hun ikke overens med partilederen. Men i [[Mecklenburg-Vorpommern]] åpnet det seg en mulighet. Günther Krause hjalp henne til kandidaturet fra kretsen [[Stralsund]]/[[Rügen]]/Grimmen, og hun vant valget med 48,6 % av stemmene.<ref>{{Kilde bok|tittel=Angela Merkel. Et europeisk drama|etternavn=Brekke|fornavn=Ingrid|utgiver=Kagge forlag|år=2016|isbn=9788248918424|utgivelsessted=Oslo|sider=91|kapittel=|sitat=}}</ref><ref name=":3">{{Kilde avis|tittel=Merkel, Dr. Angela|avis=Deutscher Bundestag|url=https://www.bundestag.de/abgeordnete18/biografien/M/merkel_angela/258788|besøksdato=2017-05-15|språk=de|url-status=død|arkivdato=2017-03-20|arkiv_url=https://web.archive.org/web/20170320095548/https://www.bundestag.de/abgeordnete18/biografien/M/merkel_angela/258788}}</ref>

=== Minister for kvinner og ungdom (1991–1994) ===
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F087611-0001, Berlin, Staatsakt Rohwedder, Merkel, Rönsch.jpg|miniatyr|Angela Merkel (til venstre) med [[Hannelore Rönsch]], under minnestunden (statsakten) for [[Detlev Karsten Rohwedder|Detlev Rohwedder]] i april 1991, avholdt i [[Königliches Schauspielhaus|Schauspielhaus]], [[Berlin]].]]Etter [[Forbundsdagsvalget i Tyskland 1990|valget til Forbundsdagen i desember 1990]], tiltrådte [[Helmut Kohls fjerde regjering|Helmuth Kohls fjerde regjering]] i januar 1991. Det gamle departementet for ungdom, familie, kvinner og helse ble delt i tre. [[Gerda Hasselfeldt]] ble helseminister og [[Hannelore Rönsch]] minister for familier og eldre. Merkel ble utnevnt til minister for kvinner og ungdom.<ref name=":3" /> Som statssekretærer valgte hun [[Peter Hintze]] og Willi Hausmann. Merkels departement hadde liten politisk innflytelse, sammenliknet med de øvrige departementene. Kvinner og ungdom var heller ikke et tema som interesserte Merkel mest av alt, i denne perioden.<ref name="Brekke, Ingrid 2016">Brekke, Ingrid (2016). ''Angela Merkel Et europeisk drama,'' Oslo: Kagge. [[ISBN]] [[Spesial:Bokkilder/9788248918424|9788248918424]] side 104 flg.</ref>

Merkel hadde da hun ble politiker i en alder av 35 år, ikke på noen måte hatt en tilsvarende karrièrevei som sine kolleger fra vest. Hun hadde ikke etablert de samme forbindelser som sine jevnaldrende kolleger i CDU. Omverdenen så på henne som en innkvotert kvinne, fra partiets venstreside, og helt avhengig av Helmut Kohl. Særlig det siste, som innebar at hun ikke ble tatt på alvor på selvstendig grunnlag, plaget henne.<ref name="Brekke, Ingrid 2016"/>

For å skaffe seg en territoriell basis forsøkte hun i november 1991 å bli valgt til leder for CDU i Brandenburg, men tapte valget mot Ulf Fink. Men i desember samme år ble hun valgt til nestleder i CDU på partidagen i Dresden, den stillingen som Lothar de Maizière hadde hatt før han trakk seg på grunn av Stasibeskyldninger. I juni 1993 ble hun valgt til Krauses etterfølger som leder for CDU i Mecklenburg-Vorpommern.

=== Miljøvernminister (1994–1998) ===
[[Forbundsdagsvalget i Tyskland 1994|Valget til Forbundsdagen i 1994]] førte til [[Helmut Kohls femte regjering]]. Denne gang ble Merkel utnevnt til minister for miljø, naturbeskyttelse og reaktorsikkerhet, en langt viktigere ministerpost.<ref name=":3" />

Hennes forgjenger var [[Klaus Töpfer]], som også utenfor CDU var anerkjent for sin innsats for miljøet. Hans politikk støtte imidlertid på økende motstand fra næringslivsfløyen i CDU og koalisjonspartneren FDP, og forflytningen av Töpfer til minister for bygningsvesen kan derfor ses på som en degradering. Tre måneder etter å ha tiltrådt avskjediget Merkel Töpfers mangeårige statssekretær Clemens Strotmann og erstattet ham med Erhard Jauck.

=== Generalsekretær (1998–2000) ===
==== Slutten på Kohl-æraen ====
Ved [[Forbundsdagsvalget i Tyskland 1998|valget til Forbundsdagen i 1998]] gjorde CDU/CSU sitt dårligste valg siden 1949, og Helmut Kohl gikk av som kansler. [[Gerhard Schröder]] (SPD) dannet [[Schröder I|sin første regjering]], med grunnlag i en koalisjon mellom eget parti og [[Bündnis 90/Die Grünen]].

[[Wolfgang Schäuble]] ble valgt til ny leder av CDU. Schäuble var Kohls «evige kronprins», og hadde alt fra 1996 forsøkt å få igang en diskusjon om hvem som skulle være kanslerkandidat ved neste valg. Men «den evige kansleren» Kohl, hadde ikke vært villig til å gi fra seg makten, noe Schäuble kritiserte.

Merkel ble på Schaübles forslag ny generalsekretær i partiet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.hdg.de/lemo/biografie/angela-merkel.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Angela Merkel|besøksdato=2017-05-17|forfattere=Chmura, Nadine/Eimermacher, Stefanie/Haunhorst, Regina|kapittel=Biographie Angela Merkel|dato=2016|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.hdg.de|forlag=Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik|sitat=}}</ref> Dette var en av de viktigste postene i partiet, i dets nye rolle som opposisjonsparti. Helmut Kohl ble valgt til æresformann, med sete i presidiet og styret.

I månedene etter gjorde CDU noen gode delstatsvalg, og et godt valg ved Europavalget i juni 1999. At velgerne straffet de regjerende partiene ved mindre viktige valg var kjent allerede fra Kohls regjeringstid. Disse valgresultatene styrket likevel Merkels posisjon i partiet.

==== Ulovlige pengegaver til CDU ====
I november 1999 ble det kjent at CDU hadde mottatt milliongaver for å finansiere sine valgkamper, men uten at gavene var ført i regnskapene. Helmut Kohl innrømmet å ha kjent til forholdet, men nektet å fortelle hvem som hadde gitt gavene, under henvisning til at hadde gitt sitt «æresord».<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/apuz/32244/kapitulation-vor-der-korruption?p=all|tittel=Kapitulation vor der Korruption?|besøksdato=17. mai 2017|forfattere=Wolfgang Hetzer|dato=6. januar 2009|forlag=Bundeszentrale für politische Bildung|sitat=Im Dezember des Jahres 1999 verbreiteten deutsche Nachrichtenagenturen, dass der Bundeskanzler a. D. Helmut Kohl eingeräumt habe, in seiner Amtszeit anderthalb bis zwei Millionen DM Spenden angenommen zu haben. Unter Hinweis auf sein Ehrenwort verweigert Kohl bis heute gesetzwidrig Angaben zur Identität der Finanziers.}}</ref>

Merkel kritiserte Kohl for hemmeligholdet, blant annet i et innlegg 22. desember 1999, i avisen [[Frankfurter Allgemeine Zeitung]]. Hun hevdet allerede i artikkelens overskrift at Kohl hadde skadet partiet ved de handlinger han hadde innrømmet («Die von Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt»). Videre hevdet hun at ingen kunne gi løfte om å skjule en urettmessig handling:<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Angela Merkel|tittel=Die von Helmut Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt|publikasjon=Frankfurter Allgemeine Zeitung|url=http://germanhistorydocs.ghi-dc.org/docpage.cfm?docpage_id=4595|dato=22. desember 1999|sitat=Die von Kohl eingeräumten Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt. Nicht nur sind ihr für die von ihm angegebenen und angenommenen 1,5 bis 2 Millionen Mark Spenden, die nicht in Rechenschaftsberichten aufgeführt wurden, 50 Pfennig pro Spenden-Mark staatlicher Zuschüsse – also insgesamt bis zu einer Million D-Mark – entgangen; nicht nur drohen ihr Rückzahlungen in Millionenhöhe; die Partei – und nicht nur er allein – muss sich auch dafür rechtfertigen, wie ein solches Vorgehen nach der Flick-Affäre möglich sein konnte. Ein Wort zu halten und dies über Recht und Gesetz zu stellen mag vielleicht bei einem rechtmäßigen Vorgang noch verstanden werden, nicht aber bei einem rechtswidrigen Vorgang. Es geht um die Glaubwürdigkeit Kohls, es geht um die Glaubwürdigkeit der CDU, es geht um die Glaubwürdigkeit politischer Parteien insgesamt.}}</ref>

{{Sitat|Å holde ord, og å sette dette over lov og rett, vil kanskje bli forstått dersom det dreier seg om en rettmessig handling, men ikke dersom handlingen er urettmessig. Det dreier seg om Kohls troverdighet, det dreier seg om CDUs troverdighet, det dreier seg om troverdigheten til samtlige politiske partier. 
<br>
Ein Wort zu halten und dies über Recht und Gesetz zu stellen mag vielleicht bei einem rechtmäßigen Vorgang noch verstanden werden, nicht aber bei einem rechtswidrigen Vorgang. Es geht um die Glaubwürdigkeit Kohls, es geht um die Glaubwürdigkeit der CDU, es geht um die Glaubwürdigkeit politischer Parteien insgesamt.
|Angela Merkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 22. desember 1999.}}

I et krisemøte 18. januar 2000 oppfordret ledelsen i CDU Helmut Kohl om midlertidig å nedlegge sitt verv som æresformann i CDU, inntil saken om pengegaver var avklart. Kohl svarte med å frasi seg vervet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.hdg.de/lemo/biografie/helmut-kohl.html|tittel=Biografie Helmut Kohl|besøksdato=17. mai 2017|forfattere=Zündorf, Irmgard/Eimermacher, Stefanie|dato=2016|forlag=LeMO-Biografien, Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland|sitat=18. Januar: Auf einer Krisensitzung der CDU-Führung in Berlin wird Kohl aufgefordert, den Ehrenvorsitz der Partei solange ruhen zu lassen, bis er seinen Beitrag zur Aufklärung der Spendenaffäre geleistet hat. Am Abend legt Kohl das Ehrenamt nieder. Nach eigenen Angaben sieht er sich nicht in der Lage, die Namen der Spender zu nennen, da er ihnen sein Wort gegeben habe.}}</ref>

Wolfgang Schäuble begynte, sammen med Merkel å rydde opp i saken. I januar 2000 innrømmet imidlertid Schäuble at han også selv hadde penger fra våpenlobbyisten Karlheinz Schreiber. Pengene var gått til partiet og ikke til Schäuble personlig. Da CDUs kasserer Brigitte Baumeister sådde tvil om Schäubles redegjørelse var helt korrekt, mistet han troverdighet, og måtte gå av som CDU-formann og fraksjonsleder i februar 2000.<ref>{{Kilde www|url=https://www.hdg.de/lemo/biografie/wolfgang-schaeuble.html|tittel=Biografie Wolfgang Schäuble|besøksdato=17. mai 2017|forfattere=Zündorf, Irmgard/Eimermacher, Stefanie|dato=|forlag=LeMO-Biografien, Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland|sitat=10. Januar: Schäuble gibt zu, vom Waffenhändler Karlheinz Schreiber (geb. 1934) 1994 eine Barspende über 100.000 D-Mark für die CDU entgegengenommen zu haben. 31. Januar: Schäuble benennt, entgegen früheren Aussagen, ein weiteres Treffen mit Schreiber im Jahr 1995.}}</ref>

=== CDU-leder (2000–2018) ===
Partiet hadde etter Schäubles avgang ingen leder, og Merkel befant seg som generalsekretær i en nøkkelposisjon. Det utviklet seg snart en overveiende støtte for henne som Schäubles etterfølger. Den nedersaksiske CDU-lederen [[Christian Wulff]] uttalte seg tidlig til støtte for Merkel. Derimot var [[Volker Rühe]] og [[Friedrich Merz]], samt CSU-lederen [[Edmund Stoiber]], kritiske til Merkels kandidatur.

Den 10. april 2000 på partidagen i [[Essen]], ble Merkel valgt til ny leder i CDU, med 897 av 935 stemmer. Etter Merkels forslag ble [[Ruprecht Polenz]] ny generalsekretær, men allerede samme år byttet ut med [[Laurenz Mayer (politiker)|Laurenz Mayer]]. Friedrich Merz ble leder av CDUs fraksjon i Forbundsdagen.
[[Fil:Edmund stoiber.jpg|thumb|right|[[Edmund Stoiber]], 2005]]
Merkel er siden gjenvalgt seks ganger. Hennes til nå (per 2017) beste resultat var på landsmøtet i Hannover 2012, med 97,94 prosent av stemmene.<ref>[http://www.welt.de/politik/deutschland/article111805499/Rekordergebnis-CDU-waehlt-Merkel-mit-97-94-Prozent.html ''Parteivorsitz: Rekordergebnis – CDU wählt Merkel mit 97,94 Prozent''] i welt.de, 4. desember 2012 (abgerufen am 4. Dezember 2012).</ref> Merkel ble gjenvalgt også i 2016 (Essen), med tilslutning fra 89,5 % av de ca. 1000 landsmøtedelegatene.<ref>{{Kilde www|url=http://www.tagesschau.de/inland/merkel-rede-107.html|tittel=Merkel als CDU-Chefin wiedergewählt|besøksdato=2016-12-07|etternavn=tagesschau.de|språk=de-DE|verk=tagesschau.de}}</ref>

På landsmøtet i 2018 ble Merkel etterfulgt som partileder av [[Annegret Kramp-Karrenbauer]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Liveblog zum CDU-Parteitag: Annegret Kramp-Karrenbauer ist neue Vorsitzende der CDU|url=https://www.faz.net/1.5929379|besøksdato=2019-06-12|issn=0174-4909|språk=de}}</ref>

=== Opposisjonsleder (2002–2005) ===
De store partiene i Tyskland (CDU/CSU og SPD) lanserer tradisjonelt en kandidat til vervet som forbundskansler (Kanzlerkandidat).<ref>{{Kilde www|url=http://corpora.informatik.uni-leipzig.de/de/res?corpusId=deu_newscrawl_2011&word=Kanzlerkandidat|tittel=Wortschatz – deu_newscrawl_2011 – Kanzlerkandidat|besøksdato=2017-05-17|verk=corpora.informatik.uni-leipzig.de}}</ref> Kandidaten lanseres foran hvert valg til Forbundsdagen. Det er ingen selvfølge at det er partilederen som er kanslerkandidat.

Merkel lanserte sitt kandidatur som kanslerkandidat 6. januar 2002. Hun merket imidlertid snart at hun kom til å tape en avstemning mot Edmund Stoiber fra Bayern. Da reiste hun straks til Stoiber i München, og forsikret ham om at hun ville støtte ham. På landsmøtet i Magdeburg 11. januar, erklærte hun at hun ville støtte Stoiber, som var den som hadde sterkest oppslutning i partiet. Partiet var lettet over å slippe en ny konflikt, og Merkel fikk Stoibers lojalitet.<ref>Brekke, Ingrid (2016). ''Angela Merkel Et europeisk drama,'' Oslo: Kagge. [[ISBN]] [[Spesial:Bokkilder/9788248918424|9788248918424]] side 114, flg.</ref>

De konservative hadde ligget godt an på meningsmålingene foran [[Forbundsdagsvalget i Tyskland 2002|valget til forbundsdagen i september 2002]]. Det endte likevel med en knapp seier for den sittende [[Schröder I|rødgrønne regjeringen]], under ledelse av [[Gerhard Schröder]]. Regjeringens effektive håndtering av Elbeflommen og klare nei til krig mot Irak, såvel som lite heldige uttalelser fra Stoiber, bidro til deres valgseier.

Umiddelbart etter valget gjorde Merkel krav på fraksjonsledervervet i Forbundsdagen, som Friedrich Merz hadde innehatt til da. Hun ville fremstå som opposisjonsleder overfor regjeringen i parlamentet. Merz ønsket imidlertid ikke å gi opp fraksjonsledervervet, og kritiserte Merkel. På det avgjørende styremøtet i CDU skal Stoibers stemme til fordel for Merkel ha gjort utslaget. Forholdet mellom Merz og Merkel hadde allerede tidligere båret preg av konfliktfylt konkurransesituasjon. I november 2002 ble Merkel gjenvalgt som CDU-leder med 746 av 796 stemmer.

I 2003 gjorde CDU gode delstatsvalg i Hessen og Niedersachsen, og CDUs styrkede stilling i Forbundsrådet gav Merkel mulighet til i større grad å påvirke den føderale regjeringens politikk.

Ved valget til parlamentet i bystaten Hamburg i begynnelsen av 2004 fikk CDU et godt resultat. Etter en reise til Tyrkia utviklet hun idéen om et «privilegert partnerskap» heller enn fullt medlemskap for Tyrkia, som var regjeringen Schröders politikk.

Slutten på president [[Johannes Rau]]s embetsperiode innebar at Tysklands høyeste embete skulle besettes på nytt. Wolfgang Schäuble foreslo tidlig seg selv, og kunne håpe på støtte fra deler av CDU og CSU. Motspillere i partiet som [[Roland Koch]] og Friedrich Merz favoriserte Schäuble, og det samme gjorde Edmund Stoiber. [[Horst Köhler]], som var forholdsvis ukjent og ikke hadde noen egen politisk tyngde, ble regnet som Merkels kandidat, og da han ble valgt ble det tolket som en videre utvidelse av hennes maktposisjon.

Landdagsvalgene og Europavalget i 2004 ble for CDU likevel alt i alt skuffende, noe flere mente skyldtes samarbeidet med regjeringen om reformer. De regjerende partiene gjorde imidlertid enda dårligere valg. 12. oktober annonserte Merz i et brev til «kjære Angela» at han trakk seg fra ledelsen i partiet og fraksjonen. 22. desember 2004 gikk Merkels generalsekretær Laurenz Meyer av, og ble etterfulgt av [[Volker Kauder]].