Redigerer Andrés Bonifacio (avsnitt)

=== Bonifacio skyves til siden ===
Samtidig var [[Emilio Aguinaldo]]s styrker langt mer seierrike på sin side, og erobret den ene byen etter den andre i provinsen Cavite. Men i Manila og på det frontavsnittet Bonifacio opererte, gikk det dårlig. Spanjolene henrettet sin fremste fange, Jose Rizal, den 30. desember 1896, den 4. januar 1897 skjøt de en gruppe fanger, og den 11. januar 1897 nok en gruppe på 13 fanger, [[Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla|Numeriano Adriano]], [[Francisco L. Roxas, Benedicto Nijaga og Geronimo Medina|Geronimo Medina]], [[José Dizon]], [[Domingo T. Franco]], [[Eustacio Mañalak og Braulio Rivera|Eustacio Mañalak]], [[Francisco L. Roxas, Benedicto Nijaga og Geronimo Medina|Benedicto Nijaga]], [[Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla|Ramon Padilla]], [[Eustacio Mañalak og Braulio Rivera|Braulio Rivera]], [[Francisco L. Roxas, Benedicto Nijaga og Geronimo Medina|Francisco L. Roxas]], [[Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla|Faustino Villaruel]], [[Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla|Moises E. Salvador]], [[Numeriano Adriano, Moises E. Salvador, Faustino Villaruel, Luis E. Villareal og Ramon Padilla|Luis Enciso Villareal]] og [[Antonio Salazar]], som regnes som filippinske nasjonalhelter i dag – ikke alle med like full rett. I februar ble enda en gruppe fanger henrettet. På en måte aksentuerte dette i samtiden kontrasten mellom de to militære ledere, i Aguinaldos favør. 

Det oppstod en rivalisering mellom to fraksjoner innen Katipunan i Cavite, mellom Magdalo-rådet (der Aguinaldo var med) og Magdiwang-rådet, som ble ledet av Mariano Alvarez, en slektning av Bonifacios hustru. Bonifacio ble som ''Supremo'' tilkalt for å megle og avgjøre saken. 

Det gamle vennskapet mellom Bonifacio og Aguinaldo hadde allerede surnet, og det var også et sterkt element av filippinsk regionalisme med i bildet. De to lederne hadde også avvikende politiske overbevisninger. Det gikk ikke bedre enn at møtet, som ble avholdt på Aguinaldos landsted i Tejeros i Cavite, tok til å drøfte revolusjonens styringsstruktur. Det kom til avstemninger. Nesten alle de fremmøtte var ''caviteños'' og 22. mars 1897 valgte de Aguinaldo til president av den nye revolusjonære regjering, mens Bonifacio ble ''de facto'' degradert og måtte ta til takke med stillingen som innenriksdirektør. Aguinaldo selv var fraværende da dette skjedde; han kjempet mot spanske styrker ved [[Dasmariñas]] i Cavite.

Medlemmer av Magdalo-fraksjonen prøvde videre å diskreditere Bonifacio som uegnet også til denne stillingen, han var jo uten utdannelse. Noe urettferdig var dette åpenbart; han hadde vært den som oversatte Jose Rizals ''[[Mi Ultimo Adios]]'' fra spansk til tagalog, og hadde forfattet det gripende nasjonaleposet ''Pagibig sa Tinubuang Lupa''. 

Bonifacio erklærte resultatene fra Tejeros for ugyldige. Han betraktet seg selv som ''Supremo'' fortsatt, og underkjente Aguinaldos regjeringsdannelse. Han dannet deretter sin egen regjering. Neste måned satte han opp en militærpakt i Naic i Cavite. Den ble undertegnet av omkring 40 menn.