Redigerer Alf Prøysen (avsnitt)

=== Viser, dikt og grammofon ===
Prøysen sang først visene sine selv til eget gitarakkompagnement.<ref name="NPRL">[http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005101412551469321583 Alf Prøysen] {{Wayback|url=http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2005101412551469321583 |date=20080120123228 }} i ''Norsk pop- og rockleksikon'' hos ballade.no</ref> Etter hvert begynte han å skrive sanger for andre artister, slik som Nora Brockstedt. I april 1947 spilte han inn sin første 78-plate<ref>Prøysens debutplate ble utgitt på plateselskapet [[Columbia (plateselskap)|Columbia]] med nr GN 995</ref>; den hadde to sanger: «Bare Pappa hadde tid» og «[[Frøken, gi meg himmelens nummer|Frøken gi meg himlens nummer]]».<ref name="NPRL" />

Han var godt kjent med den folkelige visetradisjonen fra sin egen oppvekst.<ref name="VEPNV">[[Velle Espeland]]. «Alf Prøysen i norsk visetradisjon» I: ''Graset er grønt for æille''. 2002</ref> Da han var ung, hadde han en egen håndskrevet visebok hvor han noterte ned sanger han hørte. Mange av de svenske sangene hadde han lært av faren, som arbeidet sammen med tømmerhoggere fra Sverige om vinteren. Alf Prøysen brukte virkemidler fra [[skillingsvise]]ne i mange av sine egne tidlige viser. Sangen «[[Steinrøysa neri bakken]]», som sto i viseboka ''[[Drengstu'viser]]'' i 1948, hadde han selv først skrevet «på rallarsvensk og i skillingsvisestil»<ref name="VEPNV" /> med tittelen «Bland björkorna bredvid kojan», men den norske versjonen var både realistisk og usentimental. I visa «[[Den skyldige]]» (1948) blander han også tradisjonelle skillingsvisemotiv som streng far, unge elskende og ulykkelige skjebner, med et komisk og realistisk sluttpoeng: stigen gikk i stykker. Den samme blandingen av høystemt skillingsvise og det realistisk-komiske stilbruddet brukes også i «[[Hilma og Roger]]» (1962).<ref name="VEPNV" />

Alf Prøysen samarbeidet med mange komponister: [[Bjarne Amdahl]], [[Finn Ludt]], [[Ulf Peder Olrog]], [[Christian Hartmann]] og [[Johan Øian]] har skrevet flest, men i alt er det 35 ulike komponistnavn i de tre bindene med samlede viser som ble utgitt i 1978.<ref>Knut Imerslund. «Komponisten». I: ''Det er så vemodig mange viser, samtaler om Alf Prøysen''. 2004. Samtale med [[Magne Amdahl]], sønn av [[Bjarne Amdahl]].</ref><ref>Bjarne Amdahl skrev flest melodier til Prøysen, i alt 47.</ref> Mange av melodiene til Prøysens sanger er angitt med ''trad.'' som komponist, det vil si ''tradisjonell melodi'' uten kjent komponist. Det er usikkert hvor mye Prøysen selv hadde tilført de melodiene han oppga som ''trad''. Noen tror at han skrev mye av melodiene selv, men ikke var sikker på om noe kunne vært lånt, og at han derfor oppga ''trad.'' for sikkerhets skyld.<ref>Elin Prøysen i ''Pappa Alf'' (1989), side 117: «Ellers var han ikke villig til å innrømme at han hadde laget egne melodier, for han var så fryktelig redd for at han bare hadde plagiert en annen melodi uten å være klar over det.»</ref> Torhild Viken har sammenlignet den første og siste visesamlinga Prøysen utga: ''Drengstu'viser'' i 1948 og ''Så seiler vi på Mjøsa'' i 1969: I den første visesamlinga er alle melodiene av ''trad.''; i den siste er alle skrevet av kjente komponister.<ref name="TV80" />

Flere av sangene hans ble først framført i radioprogrammet [[Søndagsposten]], som gikk fra 1957 til 1979.<ref name="NPRL" />

Sangen «[[Så seile vi på Mjøsa]]» er et eksempel på hvordan Prøysen samarbeidet med den svenske visesangeren [[Ulf Peder Olrog]]: sangen hadde opprinnelig både tekst og melodi av Olrog – utgitt i 1945, men Olrog og Prøysen hadde en avtale om å bruke hverandres tekster fritt.<ref>[[Elin Prøysen]]. [http://viser.no/blad/2011/ulf-peder-olrog-alf-proysen/ «Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen»]; hos viser.no</ref><ref>[[Velle Espeland]] og Elin Prøysen. [http://www.visearkivet.no/pdf_filer/diverse_artikler/Olrog.pdf‎ «Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen – samarbeid over Kjølen»]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}; hos visearkivet.no</ref><ref>[[Knut Imerslund]]. «To venner : Ulf Peder Olrog og Alf Prøysen». I: ''Rau skulle kjolen vara''. 2005. ISBN 8275181216</ref><ref>Bo Westling. «Två omaka bröder i visans värld. Alf Prøysen och Ulf Peder Olrog - en jämförande studie». I: ''Prøysenårbok'' 2002 {{ISSN|1503-2256}}</ref> Olrogs versjon het «resan til Chyterae», og handler om to ungdommer som flørter og drømmer om en sydenferie mens de betrakter et rokokkomaleri. Prøysen gjør teksten antiromantisk, og plasserer den i et gjenkjennelig og hverdagslig Hedmarksmiljø. Sangen ble spilt inn på [[EP]] i mars 1966, og hos NRK i radioprogrammet «Dans på sletta» i juli 1966. Den ble brukt som [[lørdagsstubber|lørdagsstubb]] i Arbeiderbladet i august 1966, og i bokform i 1969, i viseboka ''Så seiler vi på Mjøsa''. I 1972 kom den i et notehefte.<ref>Jan Erik Vold. «Prøysen på Mjøsa». I: ''Graset er grønt for æille : ei bok om Alf Prøysen''. 2002</ref>