Redigerer Aleksander den store (avsnitt)

== Konge av Makedonia ==
[[Fil:Puget - Diogenes Alexander Louvre.jpg|thumb|right|''La rencontre d'Alexandre et de Diogène de Sinope'' av [[Pierre Puget|Pierre Paul Puget]], 1680, i [[Louvre|Musée du Louvre]].]]
=== Tiltredelse ===
Sommeren [[336 f.Kr.]] ble kong Filip myrdet av kapteinen for sin egen livvakt  i [[Vergina|Aigai]], under et bryllup der hans datter Kleopatra ble viet til Olympias' bror [[Aleksander I av Epirus|Aleksander av Epirus]]. Da morderen Pausanias forsøkte å flykte snublet han og falt, og ble drept av sine forfølgere, inkludert to av Aleksanders venner [[Perdikkas]] og [[Leonnatos]]. Det har siden vært mange spekulasjoner om at Pausanias var betalt av andre for å myrde Filip. Mistanken ble rettet mot de som hadde et åpenbart motiv: Aleksander, Olympias, eller den nykronede persiske keiser, [[Dareios III av Persia]].<ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', s. 72–73</ref>

Tjue år gammel ble Aleksander utropt av adelen og hæren som konge.<ref name="McCarty, Nick 2004">McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 30–31</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 61–62.</ref>

=== Stadfestelse av makten ===
[[Fil:Map Macedonia 336 BC-en.svg|thumb|[[Kongeriket Makedonia]] i 336 f.Kr.]]
Aleksander begynte sitt styre ved å eliminere mulige rivaler til tronen. Han fikk en fetter, den tidligere kong [[Amyntas IV av Makedonia|Amyntas IV]] henrettet.<ref name="Roisman 2010 190">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 190</ref> Han fikk også to makedonske prinser fra regionen [[Lynkestis]] drept, men sparte den tredje, [[Aleksander av Lynkestis|Aleksander]]. Olympias fikk Filips andre kone Kleopatra Eurydike brent levende sammen med hennes og Filips datter Europa.. Da Aleksander fikk høre om udåden ble han tilsynelatende rasende. Selv beordret han Attalos drept,<ref name="Roisman 2010 190"/> som kommanderte en framskutt hær i [[Anatolia]].<ref name="Green2007">Green, Peter (2007): ''Alexander the Great'', s. 5–6</ref> Det var blitt avslørt at Attalos hadde brevvekslet med Demosthenes om muligheten å hoppe av til Athen, og Aleksander vurderte ham  for farlig til at han kunne leve.<ref name="Green2007"/>  Aleksander sparte sin halvbror Arrhidaios, som var mentalt tilbakestående.<ref name="McCarty, Nick 2004"/>

Nyheten om Filips død førte til stor uro og mange stater gjorde opprør, blant dem [[Theben]], [[Athen]], [[Thessalia]], og trakiske stammer nord for Makedonia.  Aleksander  svarte  raskt. Selv om han ble rådet til  å benytte diplomati, samlet han rundt    3 000 makedonske kavalerister og red raskt sørover gjennom Thessalia. Han fant at den thessaliske hæren okkuperte passet mellom fjellene [[Olympos]] og Ossa. Aleksander beordret sine menn til  å ri over Ossa,  og da hæren fra Thessalia våknet dagen etter oppdaget de makedonerne bak seg. De overga seg straks og tilbød sitt kavaleri til Aleksanders hær. Han fortsatte deretter sørover tilPeloponnes.<ref>McCarty, Nick (2004): ''Alexander the Great'', s. 31</ref><ref>Fox, Robin Lane (1980): ''The Search for Alexander'', s. 104</ref><ref>Bose, Partha (2003): ''Alexander the Great's Art of Strategy'', s. 95.</ref>

Aleksander stoppet opp ved [[Thermopylene]], hvor han ble erklært som leder for forbundet [[Amfiktyoni]] før han fortsatte videre sørover mot Korint. Athen søkte om fred og Aleksander benådet opprørerne. Det berømte møtet mellom Aleksander og den kyniske filosofen [[Diogenes fra Sinope]] skal ha skjedd mens Aleksander var i Korint. Da Aleksander spurte filosofen om hva han kunne gjøre for ham, skal Diogenes foraktelig bedt kongen om å gå  til side slik at han ikke blokkerte for solen.<ref>Stoneman, Richard (2004): ''Alexander the Great'', s. 21</ref> Svaret skal ha frydet Aleksander, som skal ha sagt: «Sannelig, om jeg ikke var Aleksander, ville jeg gjerne ha vært Diogenes.»<ref>Dillon, John M (2004): ''Morality and custom in ancient Greece'', s. 187–188</ref> Anekdoten, enten den er sann eller ikke, har blitt tolket forskjellig opp gjennom århundrene. Den tyske filosofen [[Peter Sloterdijk]] i ''Kritik der zynischen Vernunft'' («Kritikk av den kyniske fornuft»; 1983) uttalte at «Den kloke mann (...) snur ryggen til det subjektive prinsippet om makt, ambisjon og trangen etter anerkjennelse. Han er den første som er uhemmet nok til si sannheten til fyrsten.»<ref>Posnock, Ross (2010): «The Earth Must Resume Its Rights» i: Stuhr, John J.: ''100 Years of Pragmatism: William James's Revolutionary Philosophy''. American Philosophy. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-22142-1. s. 69</ref>

I Korint tok Aleksander tittelen ''hegemon'', og som Filip ble han utpekt som øverste hærfører av den kommende krigen mot [[Perserriket]]. Der fikk han også høre at trakerne hadde gjort opprør.<ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 72.</ref>

=== Krigføring på Balkan ===
Før Aleksander krysset over til Asia ville han trygge sine nordlige grenser. Våren 335 f.Kr. rykket han ut for å undertrykke flere opprør. Fra [[Amfipolis]] reiste han østover og inn området til «de uavhengige trakere», og ved det stedet i Balkanfjellene, som romerne kom til å kalle Haemus Mons, angrep og beseiret makedonerne trakiske styrker.<ref>[[Arrianos]], [http://websfor.org/alexander/arrian/book1a.asp I, 1]</ref> Makedonerne marsjerte deretter inn landet til triballerne og beseiret deres hær ved elven [[Rositsa (elv)|Lyginos]] (en sideelv til [[Donau]]) i dagens [[Bulgaria]].<ref>Arrianos, I, 2</ref> Deretter marsjerte Aleksander i tre dager langs Donau, krysset elven og overrasket [[getere|geterne]], en annen trakisk stamme. Han tvang deres hær til å trekke seg tilbake etter det første sammenstøt med det makedonske kavaleriet.<ref>Arrianos, I, 3–4</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 73–74</ref>

Aleksander fikk så bud om at Kleitos, konge av Illyria, og kong Glaukias av taulantiene var i åpent opprør mot hans autoritet. Han marsjerte derfor vestover og inn i  Illyria og beseiret dem begge. Begge herskerne flyktet med sine soldater, og med disse seirene sikret han den nordlige grensen.<ref>Arrianos 1976, I, 5–6</ref><ref>Renault, Mary (2001): ''The Nature of Alexander the Great'', s. 77</ref>

Samtidig som han drev krig i nord gjorde Theben og Athen opprør igjen. Straks dro Aleksander  sørover igjen. <ref name="Roisman_192">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 192</ref> Mens de andre greske byene nølte, besluttet Theben å opprettholde motstanden mot Makedonia. Aleksander brente ned byen og fordelte dens områder til de andre byene i [[Boiotia]]. Thebens endeligt fikk Athen til å bøye seg,  og etterlot endelig hele Hellas under Alexanders kontroll .<ref name="Roisman_192"/> Deretter mente Aleksander at han kunne begynne sin store militære kampanje i Asia. Han etterlot [[Antipatros]] for å fungere som regent i sitt sted.<ref name="Roisman_199">Roisman, Joseph; Worthington, Ian (2010): ''A Companion to Ancient Macedonia'', s. 199</ref>