Redigerer Aktivt oppsøkende behandling (avsnitt)

== Fremtiden for ACT i Norge ==
I Norge har det de siste tiårene blitt opprettet mange ulike typer ambulant og oppsøkende virksomhet. Rehabiliteringspoliklinikker, psykiatriske akutt-team, ambulante team, samt en rekke tiltak i regi av frivillige i ideelle organisasjoner har eksistert i lengre tid. I forbindelse med opprettelse av ACT-team, må en derfor spørre seg; 

*Hva finnes allerede?
*Hvilke pasientgrupper er godt ivaretatt i dag?
*Hvilken nye grupper pasienter kan en nå med lett modifisering av eksisterende tilbud?
*Hvilke pasienter står en så igjen med?

Pasientgruppen som blir igjen etter dette, vil sannsynligvis være preget av et svært ustabilt funksjonsnivå, ha alvorlige psykoselidelser og schizoid personlighetsstruktur, være preget av overvekt av positive symptomer, avviser eller unngår kontakt med hjelpeapparatet, er uvillige til helsehjelp og ser ikke nødvendigheten av dette til tross for at mennesker rundt dem ser at de forfaller og er i desperat behov for ivaretakelse og behandling. Ofte vil situasjonen også kompliseres av for eksempel [[skadelig bruk av rusmidler]], bostedsløshet, sosiale konflikter og manglende egenomsorgsevne. Pasientgruppen blir ofte stabilisert ved medisinering og struktur i forbindelse med tvangsinnleggelser, men de faller som regel ut igjen av systemet kort tid etter utskrivelse.

Senere studier av de nyeste tilbudene innen psykisk helsevern, bl.a. i Norge, har vist at det er de psykiatriske akutt-teamene som står for hoveddelen av reduksjonen i antall innleggelser og sengedøgn. Dette gjelder spesielt for pasientgrupper med personlighetsforstyrrelser og mildere grad av angst og depresjon. ACT har ikke vist seg særlig effektiv for å redusere antall innleggelser for pasienter med psykoseproblematikk preget av negative symptomer. For dem synes rehabiliteringspoliklinikker mer egnet. Det viser seg imidlertid at pasienter med overvekt av positive symptomer og et ustabilt funksjonsnivå får best hjelp av ACT. Studier viser at pasienter med rusrelaterte tilleggsproblematikker i stor grad også kan profittere på ACT-modellen, men det er da påkrevd at teamet besitter fagkompetanse på området. Det er for denne gruppen viktig at en er løsningsorientert og på tilbudssiden, at en er til dels pågående, at en viser at en bryr seg og at en insisterer på å rette seg etter pasientens opplevelse av egne behov. 

Oppsummert viser erfaringene at en må være svært nøye med å holde seg til målgruppebeskrivelsen ved utvelgelse av pasienter som skal kunne profittere på ACT-behandling, samt at en følger den oppsatte malen i måleskalaene. En utfordring for ACT-modellen er å skape forståelse for dette hos samarbeidspartnere i det øvrige hjelpeapparatet. Erfaringene viser også at en ikke kan forvente at oppfølging av et ACT-team vil føre til større reduksjon i antallet innleggelser og sengedøgn eller betydelig bedring i symptombildet for den enkelte pasient. Likevel skal en kunne forvente økt livskvalitet, trivsel og bedre ivaretakelse av pasientgruppen, samt lavere konfliktnivå med det øvrige hjelpe- og helseapparatet.    

Et annet viktig område for fremtidig forskning og evalueringsarbeid av modellen er bruken av ACT sammen med andre veletablerte intervensjoner og behandlingsformer, slik som integrert dobbeltdiagnosebehandling, psykoedukasjon for familier og berørte slektninger og ulike behandlingsformer for personer med personlighetsforstyrrelser. Ironisk nok har utbredelse av ulike evidensbaserte behandlingsmodeller, som dem nevnt over, vist at mange av dem kan være vanskelig å integrere i hverandre. Dette har nok en gang aktualisert behovet for samordning av tjenestene og gjort dette til et viktig tema innen psykisk helsearbeid, akkurat slik det var på 1970-tallet da ACT-modellen vokste frem i USA.