Redigerer Aineias (avsnitt)

=== Vergils ''Æneiden'' ===
[[Fil:Venus as Huntress Appears to Aeneas.jpg|thumb|Venus som jegerinne viser seg for Aineias. Maleri av Pietro Da Cortona, 1600-tallet.]]
[[Fil:Aeneis 3 147.jpeg|thumb|Aineias og hans [[penater]], fra et manuskript på 300-tallet.]]
[[Fil:Guérin Énée racontant à Didon les malheurs de la ville de Troie Louvre 5184.jpg|thumb|right|Aineias forteller Dido om Trojas ødeleggelse, maleri av [[Pierre-Narcisse Guérin]], 1815.]]
Vergils ''[[Æneiden]]'' første seks sanger er en ''nostos'', det vil si en fortelling om en hjemreise (slik «[[nostalgi]]» betyr «hjemlengsel»), sterkt inspirert av Homers ''[[Odysseen]]''. De siste seks sangene handler om kampene ved Roma, og er i høy grad inspirerte av ''Iliaden'' (maktkamp og krig). ''Æneiden'' forklarte at Aineias var en av få trojanere som ikke ble drept eller gjort til [[slave]] da Troja falt. Etter å ha blitt beordret av gudene til å flykte, samlet Aineias sammen en gruppe overlevende («aineidene») som reiste til Italia og ble forfedre til romerne. Blant de som fulgte den trojanske helten var Aineias' gamle far Ankhises, hornblåseren Misenus, hans venner Achates, Sergestus og Acmon, den legekyndige Iapyx, rormannen Palinurus og sønnen Askanios (latin: Ascanius); også kjent som Iulus, Julus, eller Ascanius Julius. Det er fra ham og under dette navnet den romerske slekten [[Julia (gens)|Gens Julia]] hevdet å nedstamme, inkludert [[Julius Cæsar]], og via Iulus også [[Venus (gudinne)|Venus]] (Afrodite).<ref name="kirkehistorie" />  

Da Æneas så at Troja var falt, skyndte han seg hjem og hentet sin gamle far, som han måtte bære på ryggen, mens han tok sin sønn ved hånden. Hans kone Creusa fulgte like bak, og alle trojanere som fikk tak i sine våpen, slo følge. Men straks de var utenfor byen, oppdaget Æneas at Creusa var borte. Fortvilt lette han etter sin kone, men fant henne aldri. Han tok med seg [[larer]] og [[penater]] på ferden, og for sin omsorg for disse husgudene og sin gamle far huskes han som «den fromme Æneas». I skogene på Idafjellets skråninger fikk han bygd skip til transport av hele følget sitt til deres nye hjem, som hans mor gudinnen hadde gitt løfte om. i den [[joniske øyer|joniske øygruppen]] gikk følget i land for å finne mat, slaktet noen [[geit]]er og laget til et [[måltid]], da en flokk [[harpy]]er stupte ned på dem og snappet til seg kjøttet. Trojanerne skjøt forgjeves piler etter dem, men harpyene fløy sin vei uskadet. En av dem ble sittende på en høy klippe og sa at trojanerne ville bli straffet for å ha angrepet harpyene, at havet skulle kaste dem rundt til de nådde Italia, og der skulle de ikke få bygge byen sin før de var sultne nok til å spise brødfjelene sine.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>

Med en flåte på 20 skip foretok han den lange reisen til det lovede land, den nye Troja. De reiste langs kysten av [[Trakia]] via [[Delos]], [[Kreta]], [[Sicilia]] og [[Kartago]], før de etter flere år nådde [[Kumae]] i [[Campania]] og til slutt Latium.<ref name="kirkehistorie" /> I [[Epirus]] gikk gjorde de opphold hos Æneas' fetter Helenus, sønn av gamle Priamos, som hadde reist et nytt lite Troja. Helenus hadde giftet seg med [[Hektor]]s [[enke]] [[Andromakhe]] som han tok etter at [[Pyrrhos]] var drept. Helenus var en [[profet]] og [[spådom|spådde]] Æneas at når trojanerne ankom Italia, ville de under [[kristtorn]]en ved elvebredden finne en stor hvit gammel [[griser|purke]], med tretti smågriser rundt seg. Der skulle trojanerne bygge byen sin. Etter Helenus' råd seilte de rundt sørspissen av [[Sicilia]] i stedet for å prøve å ta seg gjennom stredet forbi [[Skylla]] og [[Kharybdis]]. Like nedenfor [[Etna]] kom en mann styrtende ned på stranden og tryglet dem om å ta ham med. Han var greker og blitt etterlatt da Odyssevs unnslapp [[Polyfemos]]' hule, og hadde holdt seg skjult i skogen. Han var så vidt om bord da de så [[kyklop]]en komme mot seg med en [[furu]] som stav, og de rodde skrekkslagne bort.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>

Omsider nådde de reisende Sicilias vestkyst, hvor de gikk i land i Drepanum (dagens by [[Trapani]]). Her døde Aineias' far Ankhises fredelig av alderdom. [[Juno]] (gresk: [[Hera]]) som hatet trojanerne, sendte en fryktelig [[storm]] som drev skipene deres sørover, inntil de drev inn i en vakker bukt, omgitt av høye trekledde klipper. Her gjorde Aineias og hans følge landgang ved [[Kartago]] etter seks års omflakkende liv. Aineias som gikk for å lete etter mat, fikk øye på en folkemengde i ferd med å bygge en by med et tempel der tempelveggene skildret beleiringen av Troja, alle vennene hans så levende gjengitt at han brast i gråt ved synet. [[Dido av Kartago|Dronning Dido]] (også kjent som Alyssa) kom da med sitt følge av nymfer inn i tempelet. Hun var enke etter kong Sichæus som ble myrdet av sin bror Pygmalion. Dido hadde klart å flykte med et trofast følge og sin manns skatter, og slo seg ned på nordkysten av Afrika.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref> 

Dido og Æneas som begge hadde mistet sin ektefelle, holdt sammen i et år. Dido foreslo at trojanerne skulle bosette seg i hennes land, og at hun og Aineias i fellesskap skulle herske over de forente folkene. Et ekteskap mellom dem ble arrangert på anmodning av Juno som hadde fått vite at hennes favorittby kom til å bli beseiret av trojanernes etterkommere. Aineias' mor [[Venus (gudinne)|Venus]] innså at hennes sønn og hans følge ville trenge å komme til krefter før avreisen. Imidlertid ble gudenes sendebud [[Merkur (gud)|Merkur]] (gresk: [[Hermes]]) sendt av Jupiter og Venus for å påminne Aineias om hans reise og dens hensikt, og fikk overtalt ham til å bryte opp straks. Da Dido fikk vite at Aineias hadde brutt sitt løfte og forlatt hennes land og henne, lyste hun en [[forbannelse]] over ham som for alltid førte til et fiendskap mellom Roma og Kartago som kulminerte i [[punerkrigene]]. Deretter begikk hun [[selvmord]] ved å stikke seg selv med det [[sverd]]et hun hadde gitt Aineias ved deres første møte.<ref> Vergil: ''Æneiden'', bok 5</ref><ref> [https://web.stanford.edu/~plomio/dido.html «Dido (Elissa)»], ''Mortal Women of the Trojan War''</ref> Hun hadde bygd et likbål for seg, og trojanerne så flammene fra skipene sine uten å vite hva det var.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>  

Etter oppholdet i Kartago vendte trojanerne tilbake til Sicilia hvor Aineias organiserte gravleker til ære for sin døde far. 

Selskapet reiste deretter videre til [[Cumae]] på vestkysten av [[Italia]]. Her bodde den ene [[sibylle]]n, en av [[Apollo]]s jomfruer som han hadde skjenket visdom, og hun forklarte Æneas at han måtte stige ned i [[underverden]]en og søke råd hos [[Hades|Pluto]] for å skaffe seg kjennskap til sin [[skjebne]]. Men først måtte han gå ut i skogen og sikre seg den gylne greinen, [[James Frazer]]s ''Golden Bough''. Denne måtte han bære i hånden for å være trygg. Han lette lenge, inntil to [[duer]], hans mors fugler, viste ham treet der det glitret av gull mellom greinene, og han fant gullgreinen som vokste på treet slik [[misteltein]]en vokser på andre. Beskyttet av greinen og en stor ofring, og i følge med sibyllen, gikk Æneas inn i en mørk hule og kom til bredden av [[Styx]]. [[Kharon]]s båt ga seg under vekten av et levende menneske da han ble satt over elven. På andre siden ventet [[Kerberos]], men sibyllen overlistet ham med en [[honning]]kake med [[sovemedisin|søvndyssende midler]]. Æneas gjenså sine venner som falt i Troja; [[Tartaros]], der de onde er dømt til å holde seg; og i [[laurbær]]lundene på [[Elysion|de elysiske marker]] sin fars ånd og [[sjel]]ene til alle deres ufødte etterkommere, som navngis frem til Vergils tid. I en [[myrt]]eskog så Æneas alle som er døde av ulykkelig kjærlighet - blant dem, til hans overraskelse, Dido som han forlot.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref> Men hun vendte ham ryggen og snudde seg mot sin døde ektemann.<ref>Vergil: ''Æneiden'', bok 6</ref><ref>Gill, N.S.: [http://ancienthistory.about.com/od/aeneid/a/aa082200a.htm «The Underworld Adventure of Aeneas in ''The Aeneid''»] {{Wayback|url=http://ancienthistory.about.com/od/aeneid/a/aa082200a.htm |date=20141219025645 }}, ''Ancient history''</ref><ref> [http://www.cliffsnotes.com/literature/a/aeneid/summary-and-analysis/book-vi Summary and Analysis, Book VI], ''CliffNotes.com''</ref>

Æneas nådde Italia akkurat da hans gamle [[barnepike]] Caieta døde, på stedet som i dag heter [[Gaeta]]. Etter å ha begravd henne satte de seg i gresset for å spise, med store runde [[kjeks]] under pålegget. Til sist spiste de kjeksene. Det minnet Æneas om harpyens ord om at de skulle spise brødfjelene sine, og nå visste han at de hadde funnet stedet der byen deres skulle ligge. Stedets konge, Latinus, ønsket Aineias hær av forviste trojanere velkommen og lot dem etablere seg i Latium. Han lovet også Æneas sin datter Lavinia; men hun var alt lovet bort til Turnus, konge over rutulerne, en annen [[Italikere|italisk]] stamme i Latium. Han gikk derfor til krig, men Latinus hadde fått en spådom om at Lavinia ville bli forlovet med en utlending. Gudinnen Juno trakk igjen i trådene og lot [[Etruskere|etruskernes]] kong Mezentius og latinernes dronning Amata danne en [[allianse]] mot Aineias. Amata var imot at hennes datter skulle gifte seg med Aineias, og skjulte Lavinia i skogen; men Aineias' trojanere vant krigen, og Turnus ble drept. Men den hvite purken med sine smågriser ble funnet, og der ble [[Alba Longa]] grunnlagt slik det var spådd.<ref>[https://www.web-books.com/ON/B1/E1537R2028/05MB1537.html Charlotte M. Yonge: ''Æneas]</ref>  

Da Amata fikk høre om Turnus' skjebne, hengte hun seg. Her ender Vergils epos brått, og ble aldri fullført.<ref> Vergil: ''Æneiden'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0054%3Abook%3D12%3Acard%3D593 bok 7, 593-613]</ref>