Redigerer Aegyptus (avsnitt)

== Senere romerske Egypt ==
[[Fil:Theodosius I's empire.png|thumb|left|300px|Romerriket ved [[Theodosius den store]]s død i 395; skilt i en vestlig og en østlig del.]]
Under styret til [[Konstantin den store]] ble [[Konstantinopel]] grunnlagt som den nye hovedstaden for det romerske riket, og i løpet av 300-tallet ble riket delt i to, en vestlig og østlig del, og Egypt havnet i den østlige delen, [[Østromerriket]] med Konstantinopel som hovedstad. [[Latin]] som aldri ble godt etablert i Egypt, fikk mindre betydning mens [[gresk]] fortsatte å være det dominerende språket i administrasjonen og i læreinstitusjoner. I løpet av 400- og 500-tallet ble Østromerriket, i dag mest kjent som [[Østromerriket|Det bysantinske riket]], gradvis omformet til en gjennomgående kristen stat som skilte seg betydelig fra sin hedenske fortid. Sammenbruddet i [[Vestromerriket]] på [[400-tallet]] isolerte de egyptiske romere ytterligere fra Romas kultur og påskyndte spredningen av kristendommen. Den nye religionens triumf førte til at de gamle [[farao]]istiske tradisjoner ble bortimot helt forlatt. Da de egyptiske prestene og prestinnene forsvant fra de gamle templene, var det ingen igjen som kunne lese [[hieroglyf]]ene fra faraoistiske Egypt, og de gamle templene ble enten ødelagt, omgjort til kirker, eller forlatt i ørkenen.

[[Fil:Hypatia, by Julia Margaret Cameron.jpg|thumb|«[[Hypatia]]», dramatisk framstilling, foto fra 1867.]]
Østromerriket ble i økende grad «[[Orientalisme|orientalsk]]» i stil da dets forbindelse til den gamle gresk-romerske verden falmet. Det greske systemet med lokalt selvstyre av borgerne hadde nå helt forsvunnet. Offisielle kontorer, med nye bysantinske navn, var blitt arvelige for rike familier av landeiere. [[Alexandria]], den nest største byen i riket, fortsatte å være et religiøst senter preget av religiøse kontroverser og vold. [[Kyrillos av Alexandria|Kyrillos]], [[Patriarken av Alexandria|patriark av Alexandria]], overtalte byens guvernør til å forvise [[jødene]] fra byen i [[415]] med støtte fra en mobb. Mordet på den kvinnelige filosofen [[Hypatia]] i mars [[415]] markerte det endelige brudd med klassiske [[Hellenistisk sivilisasjon|hellenistiske]] kulturen i Egypt. Et annet skisma i kirken førte til langvarig borgerkriger og fremmedgjorde Egypt overfor resten av riket.

Den nye religiøse striden var om [[Jesus Kristus]]' vesen. Sakens kjerne var om han to naturer, menneskelig og guddommelig, eller en kombinert (fra hans menneskelighet og guddommelighet). Det kan synes som en vanskelig og uforståelig skjelning, men i en intens religiøs tidsalder var det nok til å skape splid et rike. Striden om [[miafysittisme]] oppsto etter det [[første konsil i Konstantinopel]] i [[381]] og fortsatte fram til [[konsilet i Khalkedon]] i [[451]] som bestemte at Jesus faktisk var «av to naturer» grunnet forvirringen om miafysittisme (kombinert natur) med  [[monofysittisme]] (enkelt natur). Det monofysittiske syn var ikke akseptert av miafysittene da de hevdet at Jesus var ute av to naturer i en natur som ble kalt for «inkarnerte (legemliggjort) logos av Gud». Mange av miafysittene hevdet at de var misforstått, at det ikke var noen forskjell mellom deres posisjon og den til konsilet i Khalkedon, og at konsilet hadde bestemt imot dem av politiske motivasjoner alene. Kirken i Alexandria ble skilt fra kirkene i Roma og Konstantinopel på grunn av denne saken, og det skapet hva som ble den [[Koptisk kristendom|koptiske ortodokse kirke]] i Alexandria, som forble en betydelig kraft i det egyptiske religiøse livet den dag i dag.<ref>[http://berkleycenter.georgetown.edu/resources/countries/egypt «Egypt»] {{Wayback|url=http://berkleycenter.georgetown.edu/resources/countries/egypt |date=20111220145046 }}. ''Berkley Center for Religion, Peace, and World Affairs''. Se nedtrekkbar lenke på siden, «Islamic Conquest and the Ottoman Empire»</ref> Egypt og Syria forble arnested for miafysittiske stemninger, og organisert motstand mot bestemmelsen til konsilet i Khalkedon ble ikke undertrykt før på 570-tallet.

Egypt fortsatte uansett å være et viktig økonomisk senter for Det bysantinske riket ved at landet, som for Roma tidligere, skaffet det meste jordbruksprodukter og framstilling av andre varer, foruten å fortsette å være et senter for lærdom. Landet fylte behovene for Det bysantinske riket og for Middelhavet som en helhet. Under styret til keiser [[Justinian I den store]] (482–565) ble Roma gjenerobret og det meste av Italia fra [[barbar]]er. men disse framgangene i vest gjorde at rikets østlige grenser ble farlig utsatte. Egypt, rikets «brødkurv», manglet beskyttelse.