Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

=== Slaget ved Brunanburh ===
En konsekvens av invasjon av Skottland kom tre år senere. I 934 hadde Olav Gudrødsson etterfulgt sin far som den norrøne konge av Dublin. Det ble inngått en allianse mellom Olav og den skotske konge ved at Olav giftet seg Konstantins datter. Ved august 937 hadde Olav beseiret sine rivaler for kontrollen av den norrøne delen av Irland, og straks etter aktet han å gjenerobre York som var hans farsarv. Hver for seg var Olav og Konstantin, sammen med [[kongedømmet Strathclyde]], for svake for å motsette seg Æthelstan, men sammen kunne de håpe å utfordre dominansen til Wessex. I 937 seilte Olav til England med en stor flåte og forente sine styrker med de fra Skottland og Strathclyde. I [[middelalderen]] skjedde krigføring normalt om sommeren, og Æthelstan kunne neppe ha forventet en invasjon så sent på året. Han synes å ha reagert langsomt, og et latinsk dikt bevart av William av Malmesbury anklaget ham for «smektende i dovne sysler». De allierte plyndret engelsk områder mens Æthelstan tok sin tid på å samle en hærstyrke fra Wessex og Mercia. Michael Wood har lovprist denne forsiktigheten og argumenterte at i motsetningen til Harald Godwinsson i 1066, lot han seg ikke provosere til forhastet handling. Da han marsjerte nordover hadde ikke waliserne med seg, men de deltok heller ikke på den motsatte siden.<ref>Higham 1993, ''The Kingdom of Northumbria'', s. 193; Livingston 2011, «The Roads to Brunanburh», s. 13–18; 23; Wood 1999, In Search of England, s. 166; Wood 2005, ''In Search of the Dark Ages'', s. 158</ref>

De to sidene møttes i [[slaget ved Brunanburh]] som etter harde kamper som varte til mørkets utbrudd førte til en overveldende seier for Æthelstan, støttet av sin unge halvbror, den framtidige kong [[Edmund I av England|Edmund]]. På slagmarken lå det igjen fem døde konger og sju jarler fra Irland, og sønnen til den skotske kongen. Olav slapp unna og førte restene av sin slagne hær tilbake til Dublin. De engelske hadde også fått store tap, inkludert to av Æthelstans fettere, sønnene av Edvard den eldres yngre bror Æthelweard. Stedet for slaget, som opptrer i et samtidig dikt<ref>William av Malmesbury, ''Gesta Regum'', R.S., s. 151-152</ref> har ikke blitt nøyaktig identifisert.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 169–171; Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 342–343; Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 168–169; Smyth 1984, ''Warlords and Holy Men'', s. 202–204</ref>

Slaget ble rapportert i ''[[Ulster-annalene]]'': «Et stort, begredelig og forferdelig slag ble grusomt utkjempet mellom sakserne og nordboerne og hvor flere tusener av nordboere, som er utallige, falt, men deres kong Amlaib [Olav], unnslapp med noe få tilhengere. Et stort antall saksere falt på den andre siden, men Æthelstan, saksernes konge, fikk en stor seier.»<ref>Woolf 2007, ''From Pictland to Alba'', s. 169</ref>

En generasjon senere kunne kronikøren [[Æthelweard (historiker)|Æthelweard]] rapportere at det ble folkelig husket som «det store slaget», og det sikret Æthelstans etterdømme som «seierrik grunnet Gud», i henhold til den religiøse skribenten [[Ælfric av Eynsham]].<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 23, 210–211</ref> ''Den angelsaksiske krønike'' avsto fra sin vanlige enkle stil til fordel for et heroisk dikt som feiret den store seier, og framstilte Æthelstan som hersker over Britannia.<ref>Foot 2007, «Where English Becomes British», s. 144</ref> Historikeren [[Frank Stenton]] mente at «Slaget har sin særlige plass blant de hendelser som førte til den endelige forening av England. Det knyttet mercianerne og vestsakserne sammen i et felles minne om en stor prestasjon som utvisket tradisjonene om deres gamle kriger.»<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 343</ref>

Historikerne er likevel ikke samstemte over betydningen av slaget. [[Alex Woolf]] beskrev det som «en [[pyrrhosseier]]» for Æthelstan: kampanjen synes å ha endt i et dødpunkt, hans makt synes å ha minsket, og etter at han døde overtok Olav kongeriket i Northumbria uten motstand.<ref>Woolf 2013, «Scotland», s. 256</ref> [[Alfred Smyth]] beskrev det som «det største slaget i angelsaksisk historie», men uttalte også at dets konsekvenser utover Æthelstans styre har blitt overdrevet.<ref>Smyth 1984, ''Warlords and Holy Men'', s. 204; Smyth 1987, ''Scandinavian York and Dublin'', bind 2, s. 63</ref> Sarah Foots oppfatning er derimot at det er vanskelig å overdrive slagets betydning: om angelsakserne hadde blitt beseiret, kunne hele deres overherredømme over hele Britannias fastland ha gått i oppløsning.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 171–172</ref> Historikeren Michael Livingston mente derimot at det ville ikke være å strekke det for langt «å betrakte slaget som det øyeblikk da engelskhet kom til uttrykk. De mennene som kjempet og døde på slagmarken smidde et politisk kart for framtiden som er hos den dag i dag, noe som muligens gjør slaget ved Brunanburh til et av de mest betydningsfulle slag i det lange historien til ikke bare England, men for hele De britiske øyer.»<ref>Livingston 2011, «The Roads to Brunanburh», s. 1</ref>