Redigerer Østromerriket (avsnitt)

=== Økende fiendtlighet mot Vesten ===
[[Fil:Byzantium1180.png|thumb|right|300px|Det bysantinske rike ca. 1180.]]
Etter slaget ved Manzikert ble en delvis gjenreisning gjort mulig av [[huset Komnenos|det komneniske dynastiet]]. [[Alexios I Komnenos|Alexios I]] begynte å omorganisere militærsystemet etter [[føydalisme|føydale]] prinsipper og gjorde betydelige fremskritt mot seldsjukkene. Hans rop om hjelp fra vesten førte til [[første korstog|det første korstoget]], som hjalp keiseren å gjenerobre [[Nikea]]. Etter hvert økte imidlertid avstanden mellom den østromerske keiseren og de vestlige korsfarerne, og senere korstog var i økende grad fiendtlig innstilt. Alexios' sønn [[Johannes II (keiser)|Johannes II]] etterfulgte ham i [[1118]] og ble kjent for å være en uvanlig hensynsfull mann; i sin lange regjeringstid (1118&ndash;1143) drepte eller blindet han ingen, noe som var bemerkelsesverdig i en tid da herskerne normalt var voldelige. Hans undersåtter så opp til ham som en kjærlig regent og ga ham tilnavnet Johannes den gode. Han var også en energisk hærfører og levde i det meste av sin regjeringstid i militærleirene. Østromerriket var på denne tiden presset av fiender fra alle kanter; en invasjon av nomadiske ryttere fra nord truet med å overkjøre Balkan, og tyrkerne fortsatte å gjøre innfall mot de romerske besittelsene i [[Anatolia]]. Takket være Johannes' intelligente forsvarstaktikk ble nomadene fra nord beseiret og grenselinjen ved Donau sikret. På samme måte ble tyrkernes fremstøt stanset, og Johannes flyttet krigen over på tyrkernes områder. Han ledet en rekke felttog som kostet mye, og selv om de brøt tyrkernes muligheter til å angripe romersk territorium, ble få av hans erobringer varige. Mot slutten av sin regjeringstid konsentrerte Johannes seg om å sikre overherredømmet over korsfarerstatene [[fyrstedømmet Antiokia|Antiokia]] og [[Edessa]], og på veien erobret han sørkysten av Anatolia og [[Kilikia]], erobringer som skulle vise seg å være mer varige. Etter dette marsjerte han inn i Syria i spissen for sin herdete armé, men hans forsøk på å underkue korsfarerfyrstene mislyktes. Han døde senere samme år i en jaktulykke, etter at han ble truffet i hånden av en giftpil. (Det blir sagt at dødsfallet ikke var en ulykke).

[[Fil:Manuel I Comnenus.jpg|thumb|'''Manuel I Komnenos''' (1143&ndash;1180)]]
Johannes' sønn og arving, [[Manuel I]], var en verdig etterfølger som fortsatte sin fars energiske krigføring. Han ledet flere dramatiske angrep på Italia og Egypt, og han gjorde seg til venn med korsfarerstatene og kjempet ofte side ved side med dem for å sikre ny ro og orden i den østre middelhavsverden. [[Andre korstog|Det andre korstoget]] ble en fiasko som skapte ny splittelse mellom de romersk-katolske og de gresk-ortodokse. Krangling mellom de to kirkene bidro til å utvide kløften, og dette svekket de kristne i striden med muslimene.

Til tross for politisk uro blomstret økonomien, og keiserrikets byer fortsatte å vokse betydelig. Mange nye kirker ble bygget, og alt tyder på at det fortsatt var velstand i Østromerriket, til og med i rikets mer avsidesliggende provinser. En økende handel med de nye bystatene i Italia var nok en medvirkende faktor til økonomisk vekst; [[Venezia|venetianerne]] var ivrige etter å handle med de nyåpnede havnene i [[Det hellige land]].

Den økende rikdommen som ble skapt på denne tiden hadde en positiv effekt på kulturlivet i keiserriket. Kunstnerisk var [[12. århundre|1100-tallet]] en produktiv periode i bysantinsk historie, og den økende velstanden gjorde at etterspørselen etter kunst også økte. Mosaikkunsten ble gjenoppdaget av kunstnere som var spesielt opptatt av å avbilde naturlandskap med ville dyr og jaktscener. Mosaikkene ble mer realistiske og livlige, og den eldre flatestilen ble avløst av tredimensjonale former. I provinsene begynte lokale [[arkitektur]]skoler å utvikle nye blandingsstiler som hentet inspirasjon fra mange forskjellige kulturer.

Men under velstanden lå det også spenninger som snart skulle ta ovehånd. Alexius hadde gitt italienerne fritt leide til å handle i Konstantinopel, og de ble nå sett på som de mest synlige eksemplene på vestlige (de såkalte [[frankere#Korsfarere og andre vesteuropeere kjent som «frankere»|frankerne]]). Kløften mellom den østlige og vestlige kirken var nå blitt så stor at det var vanskelig for disse «frankere» å handle i Konstantinopel uten å bli trakassert, selv om de italienske bystatenes skip utgjorde en stor del av den østromerske hæren. I tillegg til dette var seldsjukkene fortsatt på krigsstien. En storstilt romersk ekspedisjon, ledet av keiser Manuel, nådde helt til deres hovedstad [[Konya]], men ble slått i et bakholdsangrep ved [[slaget ved Myriokephalon|Myriokephalon]] i [[1176]] og tvunget til å trekke seg tilbake.

Selv om de tre dyktige komneniske keiserne, og særlig Manuel, hadde styrker nok til å kaste ut de mindretallige seldsjukkene, fantes det flere grunner til at de ikke gjorde det. Der hvor romerne hadde klart å drive ut araberne fra Anatolia og sikre grensen mot nye fremstøt på 700-tallet, viste tyrkerne seg bedre i stand til å sette seg fast i disse landene. En av grunnene var sannsynligvis deres nomadiske levesett, som gjorde dem mer egnet til å bo i Anatolia enn araberne hadde vært. Hovedforskjellen på den arabiske og den tyrkiske okkupasjonen av Anatolia var imidlertid [[demografi]]sk; araberne installerte en ny overklasse til å regjere over de nylig beseirede områdene, mens tyrkerne brakte med seg et helt folk for å slå seg ned i det nye landet. I motsetning til de arabiske hærene hadde ikke de tyrkiske noe hjem å dra tilbake til, dette gjorde at de ble vanskeligere å få fjernet. Likhetene er slående med goternes invasjon av Vestromerriket mange århundrer før. En annen grunn var at det var vanskelig for keiseren å føre langvarig krig mot én motstander, ettersom hendelser andre steder snart krevde mer oppmerksomhet. Det er blitt argumentert for at det aldri var i komnenenes interesse å bli kvitt tyrkerne, siden en utvidelse inn i Anatolia nødvendigvis ville ha medført maktdeling med føydalherrer.

Forfallet i temasystemet, som hadde gitt keiserriket god tilgang på soldater i tidligere århundrer, var også en betydelig faktor i at keiserne ikke lyktes i å drive ut tyrkerne. Manuels hær på rundt 40&nbsp;000 mann var betydelig mindre enn det keiserne hadde klart å innkalle i rikets storhetstid på 900-tallet. Som i det sene Romerriket ble det forholdsvis mer kostbart for Det østromerske riket å holde seg med en stor og slagkraftig hær enn det hadde vært i rikets glansperiode. Leiesoldater utgjorde nesten hele hæren (noen historikere hevder at de utgjorde hele), og de var ofte dyre. En av fordelene med temasystemet var muligheten til raskt og billig å mobilisere en stor hær, og nå som dette systemet ikke lenger fungerte, var et viktig grunnlag for keiserrikets makt gått tapt. Det er ikke overraskende at Østromerriket begynte å gå i oppløsning snart etter Manuels død i [[1180]]. Keiserriket var  for avhengig av sterke enkeltkeisere, og dets underliggende institusjonene var ikke sterke nok til å sikre kontinuiteten i krisetider. Det gjorde riket ekstremt sårbart.