Redigerer Émile Zola (avsnitt)

=== Død og begravelse ===
[[Fil:Zola mort.jpg|thumb|left|Den døde Zola.]]
[[Fil:Grave of Emile Zola.JPG|thumb|upright|Gravmonumentet til Émile Zola ved cimetière Montmartre; hans levninger er i dag overført og lagt ned [[Panthéon]].]]
Zola døde sekstito år gammel under hva som er beskrevet som merkelige omstendigheter den 29. september 1902. Han døde av [[kullosforgiftning]] på grunn av tilsynelatende en dårlig ventilert ovn.<ref name="Death">Cavendish, Richard (2002): [http://www.historytoday.com/richard-cavendish/death-emile-zola «Death of Emile Zola»], ''History Today'', Vol. 52, Issue 9</ref> Zola og hans hustru Alexandrine Zola hadde dratt hjem til sitt hus i rue de Bruxelles i Paris den 28. september fra en tur på landet. Det var vått og kaldt, og røykfri kullovn brant i rommet deres hele natten. Grunnet mange dødstrusler sov de med vinduene igjen og døren låst. Klokken tre om morgenen var de begge våkne, begge syke, men Zola forhindret hustruen fra å vekke tjenerne for hva han trodde var et fordøyelseproblem. Da han gikk ut av sengen, kanskje for å åpne et vindu, falt han om på gulvet.<ref name="Death" />

Klokken ni om morgenen var det åpenbart at noe var galt og soveromsdøren ble slått inn. Zola lå døende på gulvet og Alexandrine bevisstløs i sengen. Leger ble tilkalt og ga Zola kunstig åndedrett i rundt tjue minutter, men forgjeves. Alexandrine ble fraktet til et sykehus hvor hun fikk hjelp.<ref name="murdered">Sousa, Vasco Phillip de (5. august 2013): [http://ptara.com/2013/08/05/was-emile-zola-murdered/ Was Emile Zola murdered?] {{Wayback|url=http://ptara.com/2013/08/05/was-emile-zola-murdered/ |date=20130913081902 }}, Ptara</ref>

Senere på dagen fikk hun sendt beskjed til Zolas elskerinne Jeanne Rozerot og hennes to barn, Denise og Jacques, henholdsvis 13 og 11 år gamle, som hun hadde med ham. Jeanne slo øyeblikkelig fast at Zola hadde blitt myrdet.<ref name="Death" /> Jeanne Rozerot var 27 år yngre enn Zola og hadde vært hans elskerinne siden 1888, en situasjon som Alexandrine hadde motvillig akseptert da ekteparet var barnløst. Elskerinnen var ikke den eneste som mistenkte at noe var galt. Zola hadde skaffet seg fanatiske fiender på den nasjonalistiske høyresiden grunnet Dreyfus-affæren.<ref name="Death" /> Det hadde gått rundt fem år siden hans åpne brev «J'Accuse!» til den franske presidenten. To uker tidligere, den 10. september 1902, hadde ''L'Aurore'', begynte å publisere Zolas roman ''Verite'', og som delvis handlet om Dreyfus-affæren.<ref name="Brown">Brown, Frederick (29. september 2002): [http://articles.latimes.com/2002/sep/29/books/bk-brown29 «The Enduring Moral Outrage of Emile Zola»], ''The New York Times''</ref> Zolas død ble bedømt som et ulykke, men det var ubesvarte spørsmål om en av de mange anti-dreyfusarder som jevnlig sendte ham truende brev hadde myrdet ham, men ingenting kunne bli bevist. Det er likevel mulig at dødsfallet var kun en forferdelig ulykke. Det var riktignok en tilståelse på sitt dødsleie rundt tjue år av en taktekker ved navn Henri Buronfosse, delt med offentligheten av et bekjentskap av Buronfosse først i 1952, og først i 1978 ble Buronfosses navn avslørt i pressen.<ref name="murdered" /> Han skal ha stengt Zolas skorstein drevet av politiske hat.<ref>Brown, Frederick (1995): ''Zola, A Life''. s. 793.</ref>

[[Fil:Alexandrine 1900.jpg|thumb|upright|Alexandrine Zola, 1900.]]
Sympatierklæringer kom fra alle steder i Frankrike. I en uke var vestibylen av Zolas hus fylt med kjente forfattere, kunstnere, vitenskapsfolk, og politikere som kom for å skrive inn sitt navn. På samme tid benyttet Zolas fiender anledningen til å feire hans bortgang.<ref>[http://www.archive.org/stream/emilezolanovelis027701mbp/emilezolanovelis027701mbp_djvu.txt Emile Zola Novelist And Reformer An Account Of His Life And Work], ''Archive.org''</ref> Mens Zola lå i en åpen kiste dekket av blomster i hans leilighet, var Alfred Dreyfus en av de som kom for å vise sin respekt. Også Jeanne og hennes to barn kom til huset for første gang.

Søndagen den 5. oktober kom rundt 50 000 mennesker til begravelsen i [[Montmartre]] sammen med representanter fra regjeringen, myndighetspersoner, delegasjoner av gruvearbeidere (i takknemlighet og respekt grunnet Zolas roman ''Germinal''), og andre gjester, inkludert soldater som hadde ordre om å opprettholde orden. Politisjefen ville nekte Dreyfus å være til stede grunnet «for å unngå problemer», men forfatteren [[Anatole France]], som Alexandrine hadde bedt holde Zolas gravtale, krevde at Dreyfus var til stede. Alexandrine hadde også bedt France om kun å nevne Zolas litterære bedrifter da hun fryktet for uro. France ignorerte hennes ønske, og lovpriste ikke bare forfatteren Zola, men også polemisten Zola, hvis brev hadde satt i gang en bevegelse for samfunnsmessig rettferdighet som krevde respekt for den enkeltes rettigheter og av loven. «Misunn ham,» sa Anatole France, «han æret sitt land og verden ved en umåtelig og mektig handling. Misunn ham, hans skjebne og hans hjerte ga fra seg det største. Det var et historisk øyeblikk av menneskelig samvittighet.»<ref name="Brown" />

Ved valget samme år vant venstresiden og [[Jean Jaurés]] ble gjenvalgt. Han var modig nok til å gjenåpne Dreyfus-saken den 7. april 1903 da Frankrike trodde den var begravd, som Zola, for alltid. I juli 1906 ble Alfred Dreyfus til sist frikjent. Den saken som bar hans navn hadde vart i tolv år. Det samme året døde Paul Cézanne.<ref>Burnside, Julian (September 2006): [http://www.themonthly.com.au/issue/2006/september/1164722432/julian-burnside/i-accuse «I Accuse»], ''The Monthly'', No. 16</ref>

Den 4. juni 1908, da Zolas aske skulle overføres til [[Panthéon]], en kirke på toppen av [[Montagne Sainte-Geneviève]], ble Dreyfus angrepet av Louis Grégori, en [[Høyreekstremisme|høyreekstrem]] journalist, og en assistent av den antisemittiske [[Édouard Drumont]], for å ta «de to forræderne» Zola og Dreyfus. Grégori fyrte to skudd med sin revolver og såret Dreyfus lett i armen. I den påfølgende rettssaken ble Grégori frikjent, noe som beviste at den franske antisemittismen og jødehatet på langt nær var over.<ref>Drouin, Michel (2008): ''Zola au Panthéon: la quatrième affaire Dreyfus'', Paris: Perrin, s. 287.</ref>