Redigerer Årsaker til første verdenskrig (avsnitt)

==Samfunnsstrukturelle årsaker==
Noen av årsakene til krigen lå i strukturen i det europeiske samfunnet på denne tiden, og måten det fungerte.

===Samlingen av Italia og Tyskland===
I årene etter [[Wienkongressen]] begynte konflikter å blusse opp flere steder i Europa, mellom de som ville ha forandring, og de som ikke ønsket forandring. Innen midten av 1800-tallet hadde nasjonalismen blitt en avgjørende kraft. En rekke uroligheter kulminerte med [[revolusjonene av 1848]]. 1860- og 70-årene er preget av to store forandringer på kartet: samlingen av [[Italia]] og [[Tyskland]]. Disse to nasjonene ble formet på nasjonalistisk grunnlag. Den tyske samlingen ble utført av der prøyssiske jernkansleren, [[Otto von Bismarck]], gjennom en serie av kriger fra [[1864]]&ndash;[[1871|71]]. Italia ble endelig forent i [[1866]] etter harde kamper under ledere som [[Cavour]] og [[Giuseppe Garibaldi|Garibaldi]]. To nye maktbaser forandret den europeiske maktbalansen totalt.

===Forandringer i Østerrike===
[[Fil:Austria Hungary ethnic NO.svg|mini|300px|Den etniske sammensetningen i [[Østerrike-Ungarn]]]]
I 1867 forandret Habsburg-riket sin statsstyring, og ble det todelte monarkiet [[Østerrike-Ungarn]]. I flere hundre år hadde riket blitt styrt gjennom en [[føydalisme|føydal]] struktur, med et tysk-språklig aristokrati på toppen. Dette monarkiet representerte en ganske stor nasjonalistisk trussel, da riket bestod av flere forskjellige etniske grupper. I den forbindelse satte lederne, deriblant keiser Frans Josef, i gang tiltak for å inngå kompromiss i den hensikt at maktbasen fortsatt skulle ligge hos det tyske aristokratiet. I 1867 ble ''[[Ausgleich]]'' inngått, en avtale som gjorde ungarerne, eliten i Ungarn, omtrent likeverdige den tyske eliten i rikets regjering.

Denne anordningen skapte stor uenighet blant flere i den tradisjonelle tyske herskerklassen. Noen mente at denne maktdelingen var en katastrofe for riket. For eksempel, det ble nå svært vanskelig for riket å inngå en ordentlig utenrikspolitikk som passet både for den tyske og den ungarske eliten.

Gjennom de neste femti årene, fra 1867 til 1914, skulle det vise seg at det var vanskelig å komme til enighet i styringen av riket, noe som ledet mange til å søke etter ikke-diplomatiske løsninger. På samme tid begynte en form for sosialdarwinisme å bli populær blant den østerrikske delen av regjeringen, en politikk som støttet tanken om væpnede konflikter mellom nasjoner, og behovet for at nasjoner måtte armere seg selv for en endelig kamp for overlevelse.

Som et resultat var det minst to forskjellige tankeganger som støttet en krig mot [[Serbia]]:

# I et forsøk på å ordne den politiske stillstanden, mente mange at flere slavere måtte bli ført inn i riket for å tynne ut makten til den magyarske (ungarske) eliten. Med flere slavere, kunne sør-slaverne i riket føre gjennom et nytt politisk kompromiss der tyskerne kunne sette ungarerne opp mot sør-slaverne. Andre varianter av denne tankegangen eksisterte, men den essensielle ideen var å forhindre intern stagnasjon gjennom eksterne erobringer.
# En annen frykt var at sør-slaverne, under ledelse av Serbia, organiserte en krig mot Østerrike-Ungarn, til og med mot hele den tyske sivilisasjon. Noen ledere, som [[Conrad von Hötzendorf]], argumenterte for at Serbia måtte tas hånd om før det ble for mektig til å bli slått militært.

En mektig gruppering innenfor den østerriksk-ungarske regjeringen ble engasjert av disse tankene, og argumenterte for krig mot Serbia lenge før krigen var i gang. Markante figurer i denne gruppen var bl.a. [[Leopold Berchtold|Leopold von Berchtold]], [[Alexander Hoyos]], [[Janós Forgách Graf von Ghymes und Gács]]. Selv om flere andre medlemmer av regjeringen, som [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]], [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef]], og flere ungarske politikere, mente at en krig mot Serbia ikke ville løse noen av de multinasjonale problemene riket var under, hadde disse krigerlystne tankene stor påvirkning på regjeringens politikk..

===Materielle årsaker===
I [[marxisme|marxistisk]] teori og beslektede veier innenfor historisk teori, ligger mye av årsaken til krigen i den materielle besittelsen hos de store europeiske nasjonene, eller rettere sagt [[imperialismen]]. Store nasjoner, som Storbritannia og Frankrike kunne bare, mot slutten av [[1800-tallet]], opprettholde sin økonomi gjennom deres kontroll og anvendelse av utenlandske ressurser, markeder og territorium. Med sin sene ankomst på verdensmarkedet, ville det tyske riket bli utelukket fra en slik fordelaktig posisjon. Den intense rivalisering mellom disse voksende økonomimaktene kunne lett ende i krigføring.

===Koloniekspansjon===
Rivaliseringen mellom stormaktene forverret seg fra 1880-årene i kampen om [[koloni]]ene, som førte til at mye av Afrika og Asia ble underlagt europeisk kontroll i de neste 25 årene. Etter press fra visse grupper, gikk til og med [[Otto von Bismarck|Bismarck]] inn i kampen om oversjøisk dominans, som igjen førte til en spenning mellom Tyskland og Storbritannia, da den tyske ervervelsen av områder i [[Afrika]] og i [[Stillehavet]] truet britenes strategiske og kommersielle interesser. [[Vilhelm II av Tyskland|Vilhelms]] støtte til [[Marokko|marokkansk]] uavhengighet fra Frankrike, britenes nye strategiske partner, provoserte frem [[Tangierkrisen]] i [[1905]]. Under den andre marokkanske krisen, [[Agadirkrisen]], i [[1911]], satte tyskerne nok en gang den engelsk-franske alliansen på prøve. Disse to krisene førte til forhandlinger, der tyskerne sannsynligvis tapte. Dette var en avgjørende faktor i utviklingen av en mer aggressiv politikk i Tyskland.

===Vev av allianser===
[[Fil:Map Europe alliances 1914-no.svg|mini|Alliansene i Europa]]
De komplekse settene av avtaler som bandt de ulike aktørene i Europa sammen før krigen, er hevdet å ha blitt misforstått av samtidens politiske ledere. Mobilisering av en relativt liten aktør kunne ha en underliggende effekt som fort kunne komme ut av kontroll, og involvere hele det europeiske kontinentet. Selv om de europeiske lederne mente at krisen mellom Østerrike-Ungarn og Serbia bare var et lokalt anliggende, var det nettopp denne krisen som, etter en rekke andre hendelser, til slutt ledet Storbritannia inn i krigen. Kort oppsummert:

*Østerrike-Ungarn truer Serbia
*Russiske avtaler med Serbia forplikter landet til å mobilisere til forsvar av Serbia
*Tyskland mobiliserer mot Russland i henhold til [[Schlieffenplanen]] (de hadde 6 uker på å slå Frankrike)
*Frankrike mobiliserer etter tysk angrep (gjennom Belgia)
*Storbritannias avtale med Belgia av [[1839]], forplikter landet til å forsvare Belgia fra alle angripere, dog hvor langt britene måtte tøye seg etter denne avtalen er diskutabelt.
*Storbritannias inntog i krigen brakte også med hennes kolonier, som måtte avgi finansiell og militær støtte. Dette gjaldt [[Australia]], [[Canada]], [[India]], [[New Zealand]] og [[Unionen Sør-Afrika]]
*[[Japan]], i pakt med sin militæravtale med Storbritannia, erklærer krig mot Tyskland