Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Natur, miljø og klima ==

=== Offentlig organisering ===

[[Klima- og forurensningsdirektoratet|Statens Forurensningstilsyn]] (SFT) ble opprettet i 1974 som en etat under Miljøverndepartementet.  Oljevernrådet ble overført til SFT i 1975.
Tilsynet er i ettertid omorganisert og er i dag en del av [[Miljødirektoratet]].  Ikke minst bidro Bravo-utblåsningen i 1977 til at SFT gjorde beredskap mot oljeforurensning til et hovedsatsningsområde.<ref name=ES/>
SFT fikk som en av oppgavene å gi utslippstilatelser til petroleumsvirksomheten.

Oljedirektoratet hadde ved etableringen i 1972 kun ansvar for borevirksomheten og ikke for plattformer og landanlegg.  Regelverket var uoversiktlig, og ansvaret var delt mellom mange
offentlige kontrollmyndigheter.  De første bunnfaste produksjonsplattformene ble for eksempel betraktet som «maritime innretninger», der [[Sjøfartsdirektoratet]] hadde et betydelig ansvar.  
Ulykken med Alexander Kielland-plattformen i 1980 førte til en revurdering av ansvarsforholdene på sokkelen.
I 1985 ble Oljedirektoratet gitt et overordnet ansvar for å følge opp petroleumsvirksomheten.<ref name=PTILHIST>{{kilde www|url=https://www.ptil.no/om-oss/rolle-og-ansvarsomrade/var-historie/ |tittel=Slik begynte det |utgiver=Ptil |besøksdato=2021-04-05}}</ref>

Fra og med 1. januar 2004 ble [[Petroleumstilsynet]] (Ptil) skilt ut fra Oljedirektoratet som en selvstendig etat. Den nye etaten fikk ansvaret for forvalting av sikkerhet og arbeidsmiljø.

=== Natur- og miljøvernorganisasjoner ===

Miljø- og naturvernhensyn har gjort at en rekke organisasjoner gjennom hele petroleumshistorien har vært kritiske og negative til virksomheten.
Motstanden har vært uttrykt ved deltakelse i det offentlige ordskiftet, gjennom høringsuttalelser, gjennom markeringer og aksjoner og også ved politianmeldelser for det 
en har oppfattet som ulovelig virksomhet.

[[WWF-Norge]] ble stiftet så tidlig som i september 1961, og [[Naturvernforbundet|Norges Naturvernforbund]] ble opprettet i 1963.  [[Natur og Ungdom]] etablerte seg i
september 1967 og vokste raskt til å bli den viktigste miljøorganisasjonen for ungdom.  I 1969 ble [[Samarbeidsgruppen for natur og miljøvern]] (SNM) etablert, for det meste av unge akademikere.  
Fra første halvdel av 1970-årene markerte alle disse organisasjonene seg som motstandere av petroleumsvirksomheten.  I begynnelsen var hensynet til fisk og fiskerier en viktig drivkraft,
og et mye brukt slagord var «Olje eller fisk?».<ref name=ES>{{kilde bok| tittel=UiO Masteroppgave i historie:  Fisk eller olje? |forfatter=Einar Stamnes |utgivelsesår=2009 |url=https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23771/Fiskxellerxoljexpdf.pdf?sequence=1&isAllowed=y }}</ref>  
																										  
Stemmer som talte mot tradisjonell vekstfilosofi dukket også mer tydelig opp i starten av 1970-årene, for eksempel [[Erik Damman]] med organisasjonen [[Framtiden i våre hender]]. 
Disse stemmene ble imidlertid ikke særlig sterke i striden mot petroleumsvirksomheten, der en tankegang om «vekst med vern» skulle bli mer dominerende.<ref name=ES/>  
Mer dominerende ble debatten omkring bruk av energi, både fra vannkraftutbygging og fra fossile brennstoffer.  Oljekrisen i 1973 bidro til å synliggjøre hvor sterkt samfunnet var blitt 
avhengig av fossile energikilder.

Motstanden mot petroleumaktivitetene ble forsterket da virksomheten begynte å flytte seg nordover.  Naturverneinteressene ønsket å forby all petroleumsvirksomhet nord for 62. breddegrad,
hovedsakelig ut fra hensynet til fiskebestanden og fiskeriene.  Denne kampen kunne synes tapt i mars 1977, da Stortinget ga grønt lys for å virksomhet nord for 62. breddegrad.  Bravo-utblåsingen i april
samme år førte til økt fokus på manglende oljevernberedskap og til stigende motstand mot å ta virksomheten nordover. 
Internasjonale hendelser fikk også mye oppmerksomhet: I 1978 gikk tankeren
[[MT «Amoco Cadiz»|«Amoco Cadiz»]] på grunn utenfor kysten av [[Bretagne]], med et gigantutslipåp av råolje.  I Mexico-gulfen 
førte en utblåsning i juni 1979 på plattformen [[Ixtoc I]] til en av de største forurensningskatastrofene i historien.  Et mindre oljeutslipp i [[Varangerfjorden]] i Finnmark i 1979 
førte til at mellom {{formatnum:10000}} og {{formatnum:20000}} sjøfugl ble drept, og ulykken viste at selv små utslipp kunne ha store konsekvenser.  
«Folkeaksjonen mot boring nord for 62. breddegrad» ble stiftet i Harstad høsten 1979, blant annet med Natur og Ungdom som pådriver. 
Motstanden og alle ulykkene førte til en utsettelse av virksomheten i nord, men ikke til en full stans.<ref name=ES/>

Stiftelsen [[Bellona]] ble opprettet i juni 1986 og markerte seg i 1990-årene med flere uortodokse aksjoner mot petroleumsvirksomheten. 
Grunnstøtingen til [[«Exxon Valdez»-forliset|«Exxon Valdez»]] utenfor kysten av Alaska i mars 1989 viste igjen hvor katastrofale følgene av oljeforurensning kunne være.

Etter at petroleumsvirksomheten hadde startet nord for 62. breddegrad, kom naturvernorganisasjonene til å kjempe hardt mot åpning av Lofoten og Vesterålen og også mot virksomhet i Barentshavet.  
Bellona fikk medhold i en klage til Miljøverdepartementet på en utslippstillatelse fra SFT, gitt til Norsk Hydro i forbindelse med boring i PL219 utenfor Lofoten.  Miljøvernminister Siri Bjerke
stoppet da virksomheten, i påvente av en samlet forvaltningsplan.

Spørsmålet om [[global oppvarming]] og menneskeskapte klimaendringer har gradvis blitt mer viktig etter tusenårsskiftet og har gitt nye argumenter mot petroleumsvirksomheten.

=== CO2-utslipp og elektrifisering ===

Energibehovet på svært mange plattformer blir dekket gjennom drift av små gasskraftverk, og forbrenningen av gass produserer CO<sub>2</sub>.  Petroleumsvirksomheten bidrar med en stor andel av norsk CO<sub>2</sub>-produksjon, og andelen har gjennom mange år vært økende. Virksomheten har også et betydelig utslipp av andre typer [[klimagass]]er.<ref name=ST94/>  I 2021 er det anslått at petroleumsvirksomheten bidrar med 28 % av samlede utslipp av klimagasser.<ref name=DT210409>{{kilde avis| tittel=Når oljen går på straum |avis=Dag og Tid |dato=2021-04-09}}</ref> Idéen om å tilføre plattformer strøm fra land for å redusere utslippene har derfor vært diskutert lenge.

I 1991 innførte regjeringen Brundtland [[CO2-avgift]] på utslipp fra petroleumsvirksomheten.<ref>{{kilde www| url=https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/skatter-og-avgifter/veibruksavgift-pa-drivstoff/co2-avgiften/id2603484/ |tittel=CO2-avgiften |utgiver=regjeringen.no |besøksdato=2021-04-09}}</ref> Norge undertegnet [[Kyoto-avtalen]] i 1997 og var dermed forpliktet til å redusere utslipp av klimagasser.  [[Klimakvote]]r er et viktig nasjonalt og internasjonalt virkemiddel for å redusere utslipp av CO<sub>2</sub>, og petroleumsvirksomheten har inngått som en del av dette systemet siden 2008. Reduksjon av nasjonal produksjon av karbondioksid ble en viktig pådriver for et politisk krav om å elektrifisere felt på sokkelen.

Troll A-plattformen fikk strøm i fra land i 1996, men dette hadde en teknisk motivasjon og var ikke basert på klima-argument.  Samme år vedtok Stortinget at alle nye utbygginger skal legge fram en oversikt over kostnaden med å gjennomføre en elektrifisering fra land.<ref name=ST94/>  Gjøafeltet fikk strøm fra land i 2010 og Valhallfeltet i 2013.  Generelt var det stor motstand fra både oljeselskaper og fra LO og NHO mot å gjennomføre elektrifisering, i frykt for både økte kostnader og forsinkelser i gjennomføring av prosjekter.<ref name=DT210409/>

Økende avgiftsnivå og varsel om ytterligere økninger, sammen med et ønske om en grønnere profil, har gitt selskapene egeninteresse i å gjennomføre elektrifisering, og holdningen er langt på vei snudd til positiv interesse.  
Når feltene blir mer modne, vil produksjonsmetodene ofte være mer energikrevende, og CO<sub>2</sub>-avgiften kan bli styrende for levetiden til feltene. I 2018 la Equinor fram planer for å elektrifisere de to andre Troll-plattformene samt Sleipner.  I 2020 gikk selskapet ut med et løfte om å redusere samlede utslipp fra plattformer og landanlegg med 40 % innen 2030, 70 % innen 2040 og mot nær nullutslipp i 2050.<ref name=DT210409/> 
Havvindparken [[Hywind Tampen]] skal bidra med en tredjedel av energibehovet til feltene Snorre og Gullfaks.

Mens interessen for strøm i oljeselskapene har snudd til det positive, har elektrifiseringen fra andre hold blitt møtt med stigende skepsis. Elektrifiseringen reduserer ''nasjonale'' utslipp, mens den ''globale''
klimaeffekten kanskje er tvilsom.  Elektrifiseringen kan bidra til forlenget levetid for feltene og en forlengelse av petroleumsalderen.<ref name=DT210409/>

=== Klimasøksmål ===
[[Greenpeace]] og [[Natur og Ungdom]] saksøkte i 2016 staten for brudd på [[Norges Grunnlov|Grunnlovens]] paragraf 112, etter at det ble åpnet for oljeproduksjon i Barentshavet.  
Paragrafen sier at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten». Senere stilte også [[Besteforeldrenes klimaaksjon]] og [[Naturvernforbundet]] seg bak søksmålet.  I Oslo tingrett i januar 2019 tapte saksøkerne og ble ilagt saksomkostninger på over en halv million kroner.  En ankesak startet i Borgarting lagmannsrett i november 2019, men retten konkluderte i januar 2020 enstemmig med at staten ikke hadde brutt miljøparagrafen.<ref name=AP200124>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Miljøorganisasjoner tapte søksmål mot staten |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=24. januar 2020 |besøksdato=2021-01-07 }}</ref> Saken ble til slutt behandlet i Høyesterett, der elleve dommere stemte for frifinnelse for staten.  Et mindretall på fire dommere ville erklære vedtaket om å åpne Barentshavet for ugyldig.<ref name=AP201223>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Søksmål en blindvei i klimakampen |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=23. desember 2020 |besøksdato=2021-01-07 }}</ref>