Redigerer Reinhard Heydrich (avsnitt)

=== Psykologiske aspekter===
[[Walter Schellenberg]], ''SD''s utenrikssjef, beskrev Heydrich som en mann med uhyggelig makt, en makt basert på intelligens, instinkt og innsikt i andre menneskers svakhet. Trolig var det flere i naziledelse, Himmler inkludert, som følte en viss lettelse over at Heydrich var borte.<ref name="Steinmetz" /> Schellenberg beskrev hendene hans, som «fikk en til å tenke på beina til en [[edderkopp]]», og «de brede hoftene, et feminint trekk som bare fikk ham til å virke enda skumlere», mens «stemmen lå for høyt for en så stor mann og talen var [[stakkato]] og nervøs».{{Sfn|Kristofersen|2008|s=15}} Schellenberg, hevder at Heydrich straks så et annet menneskes svakheter og «''registrerte dem både i sin egen fenomenale hukommelse og i sitt kartotek''» som også omfattet partifeller.<ref name=":5" />

Heydrich kombinerte et instinktivt maktbegjær med rasjonell planlegging.{{sfn|Fest|1972|s=139}} Fest skriver at Heydrichs hard overflate skjulte en nervøs og sammensatt personlighet der den samvittighetsløse atferden var tillært.{{sfn|Fest|1972|s=134}} Heydrich etterlot seg ikke noen dokumenter som viste om han hadde moralske betenkeligheter ved virksomheten sin. Ifølge enken Lina Heydrich var Heydrich klar over at han brøt radikalt med samfunnets normer og de verdiene som ble dyrket hjemme i oppveksten.{{sfn|Gerwarth|2011|s=198}}

Günther Dreschners biografi (1977) over Heydrich avviste Joachim Fests psykologiske tilnærming. Dreschner beskrev istedet Heydrich som den typiske teknokrat primært motivert av effektivitet og makt der nazismens ideologi bare ble brukt for å fremme egen karriere.{{sfn|Gerwarth|2011|s=xvi}}

Shlomo Aronson skrev i 1967 på tysk en PhD-avhandling om Heydrichs rolle til 1936. Werner Best, som i flere år var Heydrichs nestkommanderende, beskrev ham som den mest demoniske personligheten i den nazistiske toppledelsen. [[Karl Wolff]], Himmlers adjutant, kalte Heydrich for djevelsk. Disse utsagnene fra etter krigen må ifølge Gerwarth leses med forbehold fordi Best, Schellenberg og Wolff hadde egeninteresse i å skyve mest mulig ansvar over på de tre døde: Hitler, Himmler og Heydrich.{{sfn|Gerwarth|2011|s=xiv}}

Heydrich anså massedrapene som en ubehagelig, men nødvendig og historisk oppgave på vegne Tyskland og av hensyn til landets fremtid. Arbeidet skulle derfor utføres på en anstendig måte og ikke for at morderne skulle berike seg selv eller ha sadistisk glede av drapene. Heydrich beskrev seg selv til dels som leder av rikets renovasjonsetat.{{Sfn|Gerwarth|2011|s=196}}