Redigerer Norges petroleumshistorie (avsnitt)

== Sysselsetting og arbeidsliv ==

=== Arbeidstakere i petroleumsnæringen ===
[[Fil:Petroleum sysselsatte.png|thumb|Antall direkte sysselsatte i petroleumsnæringen, inkludert tjenester.<ref name=SSB4>{{kilde www|url=https://www.ssb.no/statbank/table/09174/ |tittel=09174: Lønn, sysselsetting og produktivitet, etter næring 1970 - 2019 |utgiver=Statistisk Sentralbyrå |besøksdato=2021-01-09}}</ref>]]
[[Fil:Svanhild Rolfsen og Marit Høiland.jpg|thumb|Svanhild Rolfsen t.v. og Marit Høiland på vei til Friggfeltet. {{byline|Total E&P Norge/Norsk Oljemuseum}}]]
De første årene var petroleumsvirksomheten helt avhengig av utenlandsk arbeidskraft. Mange kom fra USA, men Elf bidro også med en stor pulje franskmenn.  Særlig satte de mange nye
tilflytterne preg på Stavanger, som fikk tilført både penger og kulturelle impulser.  En amerikansk skole ble opprettet i byen i 1966 og hadde i 1979 fått 550 elever.  En fransk skole ble
opprettet i 1972, med 100 elever i 1977. Ut over 1980-årene ble virksomheten mer og mer norsk, selv om innslaget av utenlandsk arbeidskraft har vært tydelig.<ref name=SVG4C>[[#SVG4|:G. Roalkvam og K. Øye Gjerde ; ''Stavanger bys historie 4'']] s.84ff</ref>

Den første styreformannen i Statoil, Jens Christian Hauge, anslo da selskapet ble startet i 1972 at det antagelig ville trenge 40 ansatte.  I 2019 hadde Equinor vokst til over {{formatnum:21000}} ansatte, 
fordelt over hele verden.

[[Svanhild Rolfsen]] var den første kvinne som fikk fast arbeid på norsk sokkel, ansatt som sykepleier i Elf i 1977.  Etter en redningsaksjon på Friggfeltet i mai 1981 ble Rolfsen tildelt Carnieges Heltefonds medalje i gull.

I 1980 hadde petroleumsnæringen vokst til å være - i antall ansatte - like stor som sjøfartsnæringen og dobbelt så stor som fiskerinæringen.  Denne veksten hadde skjedd på litt mer enn ti 
år.<ref name=NOHC111>[[#NOHC|H. Ryggvik, M. Smith-Solbakken: ''Norges oljehistorie...(Bind 3)'']] s.111</ref>

Selv om mange arbeidsplasser i petroleumsvirksomheten kom til å bli plassert i de store byene, tillot mange av jobbene at arbeidstakerne kunne være bosatt i distriktet.  I 2010 ble det rapportert
421 bostedskommuner for sysselsatte i næringen.<ref name=SSB5>{{kilde www|url=https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/sysselsatte-i-petroleumsnaeringen-og-relaterte-naeringer-2010 |tittel=Sysselsatte i petroleumsnæringen og relaterte næringer 2010 |utgiver=statistisk Sentralbyrå |besøksdato=2021-01-11}}</ref>
Størst andel av sysselsatte i petroleumsrelaterte næringer hadde [[Stord|Stord kommune]] (21 %), fulgt av Sola og Stavanger (rundt 15 %).

I toppåret 2013 var hele {{formatnum:232100}} sysselsatte i Norge knyttet til petroleumsnæringen, som ansatte i næringen eller tilknyttet leverandører eller underleverandører til næringen.
Dette svarte til 8,6 % av den samlede sysselsetningen. Dette året var {{formatnum:66100}} registrert som direkte sysselsatte i næringen.  
På ganske få år, fram til 2016, gikk antallet direkte og indirekte sysselsatte i næringen ned med {{formatnum:50000}}.<ref name=SSB2/>

=== Interesseorganisasjoner ===
Utenlandske selskap som etablerte seg i Norge, var ikke umiddelbart samarbeidsvillige overfor norske arbeidslivsorganisasjoner.  Det ble tidlig dannet en rekke «husforeninger» for ansatte, tilknyttet enkelte operatørselskap.  
[[Ekofisk-Komiteen]] for Phillips-ansatte var den første av slike husforeninger, etablert i 1973.<ref name=EKOKOM>{{kilde www|url=https://ekofisk.industriminne.no/nb/1-desember-1998-ekofisk-komiteen-inn-i-nopef/ |tittel=Ekofisk-komiteen inn i Nopef|utgiver = Norsk Oljemuseum: Industriminne Ekofisk |besøksdato = 2021-01-11 }}</ref>

For å gi et bredere tilbud til ansatte i alle typer bedrifter tilknyttet petroleumsvirksomheten, ble [[Norsk Olje og Gassmedarbeiderforbund]] (NOGMF) dannet i 1976.  Foreningen tilbød medlemskap til ansatte i operatørselskap, 
i basevirksomhet og på supplyskip.  Året etter skiftet foreningen navn til Norsk Olje- og Energimedarbeideres Fellesorganisasjon (NOEMFO) og sluttet seg til [[Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund]] 
(YS).<ref name=MSS>{{kilde www| url=http://websok.mikromarc.no/Mikromarc3/web/get_binary.aspx?id=2068&Unit=6471&db=arbark&filename=Arbeiderhistorie1990_3.pdf |tittel=LO og norsk oljevirksomhet |utgiver=Marie Smith Solbakken |besøksdato=2021-01-11}}</ref>
I 1981 hadde NOEMFO rundt 2600 medlemmer som jobbet i Nordsjøen.  Etter Alexander Kielland-ulykken var foreningen en aktiv forkjemper for å snu plattformen.  
Foreningen greide imidlertid ikke å holde på tilslutningen, og i juni 1984 gikk foreningen konkurs,
da med om lag 1400 medlemmer.<ref name=AP840618>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Noemfo til skifteretten |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=18. juni 1984 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>

I [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] var det i den tidlige fasen mye fram og tilbake om hvilke forbund som skulle organisere oljearbeidere og hvilket forbund som skulle ha hovedansvaret.  
Det LO-tilsluttede [[Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund]] (NOPEF) ble stiftet 31. januar 1977 for å organisere alle lønnstakere i petroleumsnæringen, uansett yrkesbakgrunn. Første formann var
[[Lars Anders Myhre]].  Det nye forbundet skulle samle lønnstakere som tidligere hadde vært organisert i flere andre LO-forbund.
NOPEF ble det første LO-forbundet som vedtok å ikke ha tilknytning til Arbeiderpartiet, forbundet ønsket å være partipolitisk nøytralt.<ref name=SA770225>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=NOPEF skal være partipolitisk nøytral |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=25. februar 1977 |besøksdato=2021-01-12 }}</ref>
I september 2006 gikk NOPEF sammen med [[Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund]] i det nye forbundet [[Industri Energi]].

Ekofisk-komiteen gikk i 1977 sammen med husforeningen SAF (StatfjordAnsattes Forening) i Mobil  og EANOR (Elf Aquitaine Norway Offshore Forening) i Elf og dannet paraplyorganisasjonen [[Operatørfagforeningenes samarbeidsutvalg]] (OFS).
Dette var en frittstående fagforening, uten tilknytning verken til LO eller YS.  I 1982 ble foreningen reorganisert og åpnet opp også for kontraktøransatte.  Foreningen skiftet også navn til
Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS).<ref name=EKOKOM/><ref name=MSS/>  I 2005 gikk OFS likevel sammen med YS og etablerte Sammenslutningen av Fagorganiserte i Energisektoren, [[SAFE]].

Selv om NOPEF og OFS etter hvert ble de to viktigste aktørene, var arbeidslivet på sokkelen preget av en stor oppsplitting i ulike arbeidstakerorganisasjoner som sloss om medlemsmassen.  
I 1981 var det 15 og i 1986 over 20 ulike organisasjoner for arbeidstakere i petroleumsnæringen.<ref name=HR37>[[#HR|H. Rasmussen ''Arbeidskonflikter i norsk oljevirksomhet.'']] s.37</ref>

På arbeidsgiversiden ble det etter hvert et sterkere behov for felles organisering.  North Sea Operators’ Committee ble etablert i 1965, som en sammenslutning av de syv daværende operatørselskapene
på sokkelen. Komitéen skulle samordne tekniske og næringspolitiske interesser, og også arbeidsgiver-relaterte interesser.  I 1979 ble arbeidsgiver-delen skilt ut som en egen organisasjon, 
[[Norske Operatørselskapers Arbeidsgiverforening]] (NOAF).  Etter flere opprivende konflikter med arbeidstakere ble foreningen ble i 1981 medlem av [[Norsk Arbeidsgiverforening]].  
I 1989 ble NOAF en del av det nyetablerte Oljeindustriens Landsforening (OLF),
tilsluttet [[Næringslivets Hovedorganisasjon]].  OLF skiftet igjen navn i 2012 til [[Norsk olje og gass]].
I dag er Norsk olje og gass en sammenslutning av 47 olje- og gass-selskaper og 58 leverandørbedrifter.  Organisasjonen skal ivareta felles interesser overfor både myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner 
og andre samfunnsinstitusjoner.<ref name=NOG>{{kilde www |url=https://www.norskoljeoggass.no/om-oss/virksomhet-og-historikk/ |tittel=Norsk olje og gass: Om oss |utgiver=Norsk olje og gass |besøksdato=2021-01-12 |arkiv-dato=2021-01-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210120094612/https://www.norskoljeoggass.no/om-oss/virksomhet-og-historikk/ |url-status=yes }}</ref>

[[Norsk Petroleumsforening]] ble grunnet i 1972 som en medlemsorganisasjon for alle med interesse for petroleumsvirksomheten.  Formålet var å skape nettverk og møteplasser for kunnskapsutveksling, 
blant annet gjennom organisering av konferanser.  Foreningen var en av initativtakerne til etablering av konferansen [[Offshore Northern Seas]] (ONS), som har vært arrangert i Stavanger annet hvert år siden 1974.

=== Arbeidsvilkår i Nordsjøen ===

Operatørene i Nordsjøen argumenterte i 1966 overfor myndighetene at arbeidstidsordningene på sokkelen måtte være mer fleksible enn det som var fastlagt i arbeidervernloven.
Selskapene ønsket å kunne bruke en turnus som ga en årlig gjennomsnittlig arbeidstid på over 50 timer i uken. LO satte seg i mot forslaget, som også ble avvist av myndighetene.
Det var imidlertid kun arbeidstidsbestemmelsene i arbeiderloven som ble gjort gjeldende for sokkelarbeid.<ref name=NOHC147>[[#NOHC|H. Ryggvik, M. Smith-Solbakken: ''Norges oljehistorie...(Bind 3)'']] s.147ff</ref>

I et utkast til [[arbeidsmiljøloven]] i 1974 ble det forutsatt at denne ikke skulle omfatte arbeid på sokkelen. Dette synet var støttet av både Oljedirektoratet og Industridepartementet, men møtte motbør
fra Sosialdepartementet, fra en rekke aviser og fra arbeidstakerorganisasjonene.  Et utvalg ledet av [[Kåre Halden]] fikk i 1976 i oppgave å vurdere hvilke unntak fra loven som skulle bli gjort gjeldende for oljevirksomheten.   
Halden-utvalget la fram sin første innstilling 22. juli 1976, og en ytterligere presisering kom 13. juni 1977.  Da arbeidsmiljøloven ble innført 1. juli 1977 var det ennå ikke ferdig klarlagt hva som skulle gjelde for 
kontinentalsokkelen. Først 22. juli ble loven - med unntak beskrevet av Halden-utvalget - gjort gjeldende for faste installasjoner på kontinentalsokkelen.  Flytende installasjoner var unntatt fra
loven, men var underlagt sjømannsloven.<ref name=NOHC147/>

=== Arbeidskonflikter ===
I 1978 kom en av de første større arbeidskonfliktene i Nordsjøen, da mellom sju hundre og tusen arbeidere gikk til streik på Statfjord A.  Streiken grunnet i dårlige arbeidsforhold og irritasjon over en amerikansk lederstil.  
En utløsende faktor var en innstramming av regelverket for å kunne ta seg en røyk på plattformen!<ref name=NOM2012>{{kilde www|url=https://www.norskolje.museum.no/wp-content/uploads/2016/02/3431_bc421a80e6f54bd68090effe463d7a4b.pdf |tittel=Konfliktfylte oppstartsår |utgiver=Norsk Oljemuseum Årbok 2012 |besøksdato=2021-01-11}}</ref>

Konfliktnivået i Nordsjøen var i 80-årene markant høyere enn i landbasert virksomhet og også høyere enn vanlig i internasjonal petroleumsvirksomhet. Dette er blitt forklart med stor makt gitt til små grupper, militant lederskap og svakt oppbygde institusjoner for samhandling mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere.<ref name=HR1>[[#HR|H. Rasmussen ''Arbeidskonflikter i norsk oljevirksomhet.'']] s.1</ref>  Lønningene ble generelt betraktet som gode, og streikene var ofte knyttet til arbeidsmiljø.<ref name=HR35>[[#HR|H. Rasmussen ''Arbeidskonflikter i norsk oljevirksomhet.'']] s.35</ref>

Store streiker på kontinentalsokkelen førte raskt til store inntektstap for staten, og streiker fikk derfor vanligvis ikke lov til å vare lenge, før staten grep inn. Mellom 1990 og 2004 ble ni streiker igangsatt av OFS stoppet med tvungen lønnsnemnd.<ref name=SA040625/>

I 1986 gikk Catering Ansattes Forbund, tilsluttet OFS, til streik for høyere lønn.  Arbeidsgiverorganisasjonen NOAF svarte med lock-out for 3500 ansatte på faste installasjoner.  Dette førte til full stans i oljeproduksjonen.
Etter tre ukers streik bestemte kommunalminister [[Arne Rettedal]] at saken skulle til tvungen lønnsnemnd.  Argumentet var sikkerhetsrisikoen ved å ha installasjonene stående uten produksjon.<ref name=AP860426>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Rikslønnsnemnd for femte gang |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=26. april 1986 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>

Tariffavtalen mellom OFS og OLF gikk ut 1. juli 1990, uten at partene greidde å bli enige om en ny avtale.  OFS tok ut vel 4000 medlemmer i streik, og dette førte til at all virksomhet i norsk sektor av Nordsjøen 
stoppet opp. Etter bare 36 timers streik vedtok [[Jan P. Syses regjering|regjeringen Syse]] tvungen lønnsnemnd.  OFS sentralt tok beslutningen til etterretning, men mange medlemmer nektet å godta avgjørelsen, og 
streiken fortsatte på flere plattformer. Flere oppsigelser fulgte, fordi ansatte nektet å arbeide.<ref name=SA900704>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Phillips sier opp to etter basketak |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=4. juli 1990 |besøksdato=2021-01-12 }}</ref> OLF og NHO stevnet OFS inn for [[Arbeidsretten]], som i samme måned avgjorde at streiken var tariffstridig og ulovlig.<ref name=SA90714>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=OFS fikk jussen mot seg |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=14. juli 1990 |besøksdato=2021-01-12 }}</ref>
I løpet av høsten ble det klart at oppsagte både i Phillips, Statoil og Smedvig fikk jobbene tilbake, mens OFS tok på seg ansvaret for de ulovlige streikene.

OFS varslet på nytt streik i 1993, for 38 arbeidere på Frigg. OLF svarte med å varsle lockout for 3400 ansatte.  Et vedtak om tvungen lønnsnemnd kom før streiken var i gang. 
Det samme gjentok seg året etter.<ref name=SA040625>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Lang streikerekke i Nordsjøen |avis=Stavanger Aftenblad |dato=2004-06-25 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-01-18 }}</ref>

I mai 1996 gikk OFS-medlemmer i Nordsjøen til sympatistreik for vedlikeholdsarbeidere på land.  Streiken stanset produksjonen på sju plattformer, men ble avblåst etter ganske få dager. OFS-ledelsen fikk mye kritikk, både internt i organisasjonen og eksternt, for å stoppe aktiviteter til sjøs, når striden dreidde seg om virksomhet på land.  Senere i samme måned gikk oljeservice-arbeidere i NOPEF til streik, etter at mekling med arbeidsgiverorganisasjonen brøt sammen. Streiken varte i tre uker og førte til stans i all lete- og produksjonsboring.<ref name=SA960628>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=OFS klar for ny Nordsjø-streik |avis=Stavanger Aftenblad |dato=1996-06-28 |url-tilgang=abonnement |besøksdato=2021-01-18 }}</ref>

=== Nordsjødykkerne ===
Yrkesdykkerne utgjorde en viktig gruppe i Nordsjøen, og de måtte ofte arbeide i lange perioder under vanskelige forhold på store dyp.  
Særlig i tidligfasen kunne både kompetanse, regelverk og kontroll være mangelfull.  
I 1978 ble det gjennomført et demonstrasjonsdykk til 300 meters dyp i Skånefjorden, men forsøket endte med at en amerikansk dykker omkom.<ref name=RG20035/>
Senere ble det utført dykk i Nordsjøen betydelig dypere enn dette.

Fagforeningen NOPEF kjempet lenge og iherdig for at dykkere med helseskader skulle få økonomisk erstatning.  En uformell sammenslutning med navn [[Nordsjødykker Alliansen]] (NSDA) ble dannet i 1998 for å 
arbeide for dykkernes sak. Intern strid i alliansen førte til opprettelsen av interesseorganisasjonen [[OffshoreDykkerUnionen]] (ODU) i 2004.

Dykkerne fikk støtte fra blant annet [[Siv Jensen]] og [[Øyvind Vaksdal]] i Fremskrittspartiet.  Regjeringen Bondevik besluttet i januar 2000 å gi opp til {{formatnum:200000}} kroner til alle dykkere
som kunne vise til varige helseskader.<ref name=AP000127>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Inntil 200000 til nordsjødykkerne |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=27. januar 2000 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>

I mars 2001 ble det etter vedtak i Stortinget oppnevnt en granskningskommisjon som fikk i oppgave å undersøke alle forhold omkring dykkerarbeid i Nordsjøen i «pionertiden» 1965-1990.  Kommisjonen la fram sin rapport i 
desember 2002.<ref name=RG20035>{{kilde www|url=https://www.regjeringen.no/contentassets/7c1249ea5b0a4b10a74a475b73f8e020/no/pdfs/nou200320030005000dddpdfs.pdf |tittel=NOU 2003:5 Pionerdykkerne i Nordsjøen |utgiver=Regjeringen |besøksdato=2021-01-09}}</ref>
Antallet kjente dødsfall knyttet til arbeidsdykking i norsk del av Nordsjøen var 17, og fire av disse var nordmenn.  365 nordmenn hadde vært registrert som dykkere i den aktuelle perioden, og 63 av disse var uføretrygdet, 
inkludert uføretrygdet etter arbeidsskade.  En «ikke ubetydelig del sliter med alvorlige medisinske problemer». 
Andelen av selvmord var også unormalt høy blant tidligere dykkere.  Kommisjonen anbefalte en statlig økonomisk kompensasjon for nordsjødykkere med helseskader.

Statoil besluttet høsten 2001 å gi inntil {{formatnum:750000}} kroner i kompensasjon for dykkerrelaterte helseskader. Beløpet ble gitt uavhengig av om dykkeren hadde vært i arbeid for 
selskapet.<ref name=AP001029>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Dykkere får inntil 750000 kroner |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=29. oktober 2000 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>
 
Stortinget besluttet i mars 2004 å gi alle nordsjødykkerne {{formatnum:200000}} kroner hver i oppreisning.  I tillegg skulle det kunne gis et individuelt erstatningsbeløp på 2,4 millioner 
kroner.<ref name=AP040303>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Stortinget splittet om penger til nordsjødykkerne |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=3. mars 2004 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>
Mange av dykkerne var imidlertid ikke fornøyd og gikk i 2008 til rettssak mot staten. Tingretten avgjorde i september 2008 at staten ikke var pliktig til å betale ytterligere erstatning, selv om 
«menneskelige hensyn taler for at det objektive erstatningsansvaret utvides».<ref name=AP080910>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Dommen støtter dykkerne |avis=Aftenposten |url-tilgang=abonnement |dato=10. september 2008 |besøksdato=2021-01-05 }}</ref>
Også i lagretten og i høyesterett tapte dykkerne.  I en senere dom i [[den europeiske menneskerettsdomstol]]en ble dykkerne tilkjent erstatning.  Etter en langvarig strid fikk dykkerne i 2014 2,2 millioner kroner hver
i tilleggserstatning fra staten, mot å frafalle videre krav.<ref name=SA140606>{{kilde avis|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Nordsjødykkerne takker for nytt tilbud |avis=Stavanger Aftenblad |url-tilgang=abonnement |dato=6. juni 2014 |besøksdato=2021-01-09 }}</ref>

Et minnesmerke over innsatsen til nordsjødykkerne ble avduket november 2014 ved Oljemuseet i Stavanger.  Avdukingen ble foretatt av de to FrP-statsrådene Siv Jensen og [[Robert Eriksson]].