Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====..[[Shunzhi-keiseren]]s tid (1644-61) og regentstyret (1661-1668/69)====
[[Fil:Shunzhi Court portrait.jpg|thumb|right|[[Shunzhi-keiseren]] [[1643-1661)]]]]
=====Dynastiskiftet=====
Da mandsjuene erobret Běijīng i [[1644]] og raskt begynte å etablere sitt nye dynasti, [[Qing-dynastiet]], ble den seks-årige [[Shunzhi-keiseren]]s første regjeringsår ivaretatt av to regenter. En av de lærde som det nye regimet «arvet» fra Ming-dynastiet, var pater Adam Schall.

Historien om hans mot under røverregimet i ukene før de rykket inn i hovedstaden, har nok også imponert mandsjuene. Han opplevde den siste Ming-keisers råskap før han hengte seg på [[kullhøyden]] i palasset - da han forstod at alt håp var ute, var det (nest) siste han gjorde å ta livet av flere av kvinnene i sitt keiserlige hushold, hvorav mange var katolikker.<ref>William Devine: ''The Four Churches of Peking'', London / Tientsin 1930, s. 30</ref> I de villskapens dager som fulgte, tok mange kristne tilflukt i pater Schalls hus. Huset ble en dag beleiret av en mobb som ville ta livet av dem og utplyndre residensen. Han tok da oppstilling i porten med et stort [[katana|japansk sverd]] høyt hevet og lot en tjener stå ved siden av. Røverne trakk seg tilbake, men svor å komme bedre forberedt neste dag. Schall flyktet ikke.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962 s. 321-322.</ref> På et for vår tid noe ufint vis regnet han med at de ville finne på noe annet å gjøre dagen etter: «Man kjenner kineserens vis; mannens pågangsmot, kvinnens svakhet i oppfølgingen» ''(Noverat Chinensium ingenium, quorum impetus virum, progressus foeminam monstrat).''<ref>Adam Schall: ''Historica relatio de ortu et progressu fidei orthodoxæ in regno Chinensi'', Regensburg 1672 (en bearbeidelse på grunnlag av Schalls brev), s. 106</ref>

Etter at mandsjuene rykket inn, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskapelige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus, men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen.<ref>John W. Witek, S.J.: «Johann Adam Schall and the Transition from the Ming to the Ch'ing Dynasty», s. 113, i Roman Malek, S.V.D. (red.): ''Western Learning and Christianity in China: The Contribution and Impact of Johann Adam Schall von Bell, S.J. (1592-1666)'' 1 (Monumenta Serica Monograph Series XXXV/1), Nettetal: Steyler Verlag, 1998</ref>

=====Pater Adam Schall og Shunzhi-keiseren=====
Pater Schall, som ble direktør for [[Det keiserlige astronomibyrå]], arbeidet på palassområdet der stjerneobservatoriet stod, og ble kjent med den unge Qing-keiseren. Da Shunzhi ble gammel nok til å ta styringen selv, gjorde han Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Han søkte ikke bare om prestens råd innenfor astronomi og teknologi, men til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Pater Schalls nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår.

Keiseren tillot i [[1650]] byggingen av en stor katolsk kirke i Běijīng ([[Nantang-kirken i Beijing|Nantang-kirken]] = ''Sørkirken''), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot [[Zen|Chán-buddhismen]].

=====Ritestriden fortsetter=====
[[Fil:Alexander VII.jpg|thumb|Pave [[Alexander VII]] (1655-67)]]
Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål (''quaesita'') som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I [[1650]] sendte de derfor den lærde pater [[Martin Martini]] S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom [[Bergen]] i [[Norge]] på reisen. Først i [[1654]] ankom han Roma. Der fremla han  to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter ([[forfedrekult]]en og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium.

Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for.<ref>Franco Dimarchi: «Martino Martini und die Chinamission der Jesuiten in 17. Jahrhundert», i Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', 1996, s. 26-48</ref> Resultatet var at pave [[Alexander VII]] (1655-67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra [[Kongregasjonen for Troslæren|Det hellige Officium]] den [[23. mars]] [[1656]] godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot ''prout exposita'' («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den [[9. september]] [[1659]] løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin.

Det manglet ikke på kulturåpen innstilling i misjonstenkningen i Roma på denne tiden. I 1659 hadde Kongregasjonen for Troens Utbredelse oppfordret sine misjonærer om ikke å forlange av folk at de skulle endre sine skikker og sedvaner så lenge de ikke stred imot troen eller god moral. Uttalelsen fortsatte:

:''Hva kunne vel være mer absurd enn å bære Frankrike, Spania, Italia, eller noen annen del av Europa inn i Kina? Det er ikke den slags ting dere skal bringe. Dere skal bringe troen, som ikke avviser eller skader noen menneskers riter eller skikker, såfremt de ikke er fordervede.''<ref>David J. Bosch: ''Transforming Mission: Paradigm Shifts in Theology of Mission'' (American Society of Missiology Series, No. 16), Maryknoll NY: Orbis, 1991, s. 449</ref>

Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner [[Luo Wenzao]] sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den [[20. november]] [[1669]], der nå pave [[Klemens IX]] (1667-1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som  inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, - så lenge det varte.

=====Regentstyrets misjonærforfølgelse=====
I [[1661]] døde Shunzhi-keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser, [[Kangxi-keiseren|Kangxi]], var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, [[Sonin]], [[Suksaha]], [[Ebilun]] og [[Oboi]], til regenter i tilfelle han selv døde ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embetsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle [[buddhismen|buddhister]], og reduserte [[jesuitt]]enes innpass. Under kristenforfølgelsen i [[1664]]-[[1665]], som var iscenesatt av fremmedfiendtlige [[konfucianismen|konfucianere]], anført av [[Yang Guangxian]], og tillatt av riksregenten [[Oboi]] som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel.
[[Fil:Observatory-Beijing.jpg|thumb|Det keiserlige stjerneobservatorium i [[Beijing]]]]
Alle utenlandske misjonærer, unntatt dem i ved keiserhoffet i Běijīng, ble forvist og holdt innesperret i [[Guangzhou]]. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schall hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater [[Ferdinand Verbiest]] [[S.J.]], forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke talte kinesisk så godt. Uansett - det strakk ikke til; her lå det  intriger bak. Den [[15. april]] [[1665]] ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Běijīng, skulle piskes og forvises.

Men den påfølgende dag var det et [[jordskjelv]], og det ble tolket som himmelens protest. Den [[17. mai]] ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem kinesiske konvertitter som ble henrettet. Men selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embete nå var lukket for jesuittene og deres astronomer.

=====Enighet om ritespørsmålet, men midlertidig=====
Misjonærforfølgelsen hadde sammenført de utenlandske misjonærer til Guangzhou. Der ble 19 jesuitter, tre dominikanere og én fransiskaner (den eneste fra ordenen som oppholdt seg i Kina da) etter førti dager med grundige konferanser enige den [[26. januar]] [[1668]] (kanskje med unntak av fransiskaneren) om en 42 artikler lang overenskomst. Et utdrag:

:''«Hva gjelder de seremonier ved hvilke kineserne ærer sin mester Konfucius og sine forfedre, må de svar gitt av Den hellige kongregasjon av Inkvisisjonen og approbert av vår Hellige Far Alexander VII i 1656 følges fullt ut, ettersom de er basert på en svært sannsynlig oppfatning som det er umulig å rokke ved med noen beviser om det motsatte, og – gitt denne sannsynlighet – frelsens port må ikke stenges for de utallige kinesere som ville falle fra den kristne religion hvis de ble forbudt det de rettmessig og i god tro kunne gjøre, og ikke kan unnlate uten alvorlig skade».''

Dominikanerpater [[Domingo Fernandez Navarrete]], som også var med på konferansen, kunne imidlertid ikke komme til rette med overenskomsten, som han så mange svakheter ved. Under diskusjonene, som også dekket en rekke andre forhold som for eksempel hvorvidt man skulle be kinesiske katolikker blotte sitt hode i forbindelse med skriftemålet og hvordan dåp av kvinner best burde finne sted uten at deres ektemenn skulle feiltolke de prestelige berøringer, hadde gjentatte ganger funnet seg på motsatt side i debattene enn jesuittene, og var også sjokkert over enkelte av de jesuittiske tillempninger. Han skulle ikke lenge etter fornye sin motstand mot det jesuittiske og nå tilsynelatende omforente standpunkt til ritene, og bringe denne kritikken videre til Pavestolen.<ref>James Sylvester '''Cummins''': A Question of Rites: Friar Domingo Navarrete and the Jesuits in China, Aldershot: Scolar Press, 1993, særlig fra s. 144</ref>