Redigerer Holocaust (avsnitt)

==Kjennskap til folkemordet i samtiden==
{{utdypende|Kjennskap til Holocaust i samtiden}}
Før sommeren 1941 var forholdene i gettoer og tvangsarbeidsleirer kjent i USA og Storbritannia. Journalister fra nøytrale land som USA hadde en viss adgang til okkuperte land og tyske myndigheter verken ønsket eller forsøkte å skjule de brutale tiltakene mot jøder i krigens første 21 måneder.<ref>[[#Silberklang|Silberklang (2013)]] s. 78</ref>  

{{Sitat|Den utbredte kunnskapen som nå er om holocaust eller shoah i offentlig minne om andre verdenskrig har bidratt til antagelsen at en vesentlig faktor i krigføringen mot Tyskland og dets europeiske allierte var å stoppe folkemordet og frigjøre den gjenværende jødiske befolkningen. Dette er stort sett en illusjon.|note=<ref group="note">The high profile now enjoyed by the Holocaust or Shoah in public memory of the Second World War has contributed to the assumption that a major factor in waging the war against Germany and its European Axis allies was to end the genocide and liberate the remaining Jewish populations. This is largely an illusion.</ref><ref>Overy 2021, s. 622</ref>|Fra boken ''Blood and Ruins'', av [[Richard Overy]]}}

[[Folkemordet på armenerne]] i ly av [[første verdenskrig]] var kjent i samtiden og godt kjent i mellomkrigstiden. Da tyske jøder ble utsatt for forfølgelse etter 1933 henviste de ofte til armenernes skjebne av frykt og advarsel om hva som kunne skje.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=“Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich|publikasjon=Central European History|doi=10.1017/S0008938911000963|url=https://www.cambridge.org/core/journals/central-european-history/article/peregrinations-into-the-void-german-jews-and-their-knowledge-about-the-armenian-genocide-during-the-third-reich/C635AFDFDD7457DCB79F6D23AA033767|dato=2012|forfattere=|fornavn=Wolf|etternavn=Gruner|via=|serie=1|språk=en|bind=45|hefte=|sider=1–26|issn=1569-1616|besøksdato=2019-11-24|sitat=}}</ref>

Storbritannia hadde fra sommeren 1941 god kjennskap til folkemordet som pågikk på Østfronten og i januar 1942 informerte utenriksminister Molotov ambassadene i Moskva. S. Bertrand Jacobson, i Joint Distribution Committee for Ungarn, fortalte på en pressekonferanse 13. mars 1942 i USA at drapsskvadroner hadde tatt livet av {{formatnum:300000}} i Øst-Europa. Verken Molotov eller Jacobson trakk konklusjon om at nazistene hadde satt i gang drap på alle jøder.<ref>[[#Silberklang|Silberklang (2013)]] s. 78</ref> I desember 1942 fordømte de allierte offisielt folkemordet.<ref name="Grant" /> Vatikanet ble informert senest sommeren 1942 om hva som foregikk.<ref name="Vogt 1966 s. 47"/> [[Władysław Sikorski]] varslet 10. juni 1942 de allierte om at «utryddelsen av den jødiske befolkningen skjer i et ufattelig omfang».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Laqueur, Walter | utgivelsesår = 1991 | tittel = Det ufattelige var sant | isbn = 8275190010 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Document | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082605154 | side = 89}}</ref> [[Edward Raczyński]] leverte etter [[Jan Karski]]s ankomst til London en note til de allierte regjeringer med beskrivelse av folkemordet som var i gang og bønn om handling.<ref name="Vogt-71" /> 

{{sitat|De siste rapportene presenterer et fryktelig bilde av posisjonen jødene i Polen har blitt utsatt for. De nye metodene for massemord tatt i bruk de siste månedene bekrefter det faktum at de tyske myndighetene systematisk sikter mot å utrydde hele den jødiske befolkningen i Polen og de mange tusen jøder som de tyske myndighetene har deportert til Polen fra land i Vest-Europa og Sentral-Europa og fra det tyske riket.
|note=<ref group="note">Most recent reports present a horrifying picture of the position to which the Jews in Poland have been reduced. The new methods of mass slaughter applied during the last few months confirm the fact that the German authorities aim with systematic deliberation the total extermination of Jewish population of Poland and of the many thousand Jews whom the German authorities have deported to Poland from Western and Central European countries and form the German Reich itself.</ref>|[[Edward Raczyński]] til de allierte, november 1942<ref name="Vogt-71">{{ Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan  | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 71}}</ref>|align=right}}

I den polske lokalbefolkningen var det allment kjent hva som foregikk i Auschwitz og de klaget blant annet over lukten av brennende lik. Ansatte i [[IG Farben]] og [[AEG]] visste også mye om hva som foregikk i leiren.<ref name="urn.nb.no">{{ Kilde bok | forfatter = Laqueur, Walter | utgivelsesår = 1991 | tittel = Det ufattelige var sant | isbn = 8275190010 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Document | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082605154 | side = }}</ref>

[[Richard Breitman]] konkluderte i 1998 med at britiske myndigheter hadde god informasjon om holocaust mens det pågikk og de fikk kjennskap til folkemordet relativt tidlig. Amerikanske myndigheter var ikke fullt så godt informert. På dette området delte britiske myndigheter mer etterretningsinformasjon med sovjetiske myndigheter enn med amerikanske. Feingold skriver at dette reiser spørsmål om hvorfor britiske myndigheter ikke advarte jøder om hvilken skjebne som ventet om de havnet i nazistenes hender. Informasjonen ble ikke brukt i rettsoppgjøret og i denazifisering av Tyskland etter krigen. Britisk etterretning satt på informasjon som ifølge Breitman viste at blant andre Kurte Daluege hadde en viktigere rolle en antatt. Breitman mener at britiske og amerikanske myndigheter av strategiske grunner ikke ønsket å fremstille krigen mot Hitler som en krig for å redde jødene, blant annet kunne dette svekke britisk stilling i Midtøsten. Britisk kringkasting informerte etter hvert om hva som foregikk bak østfrontene og dette nådde de flere millioner radioapparatene som var i bruk i Tyskland, noe som blant annet utløste [[Rosenstrasseprotesten]]. Trussler om rettsforfølgelse av de medvirkende til folkemordet bidro trolig til å forsinke deportasjon av de ungarske jødene.<ref name="Feingold" /> Breitman mener Churchill burde ha sagt fra offentlig om at Tyskland forsøkte å utrydde Europas jøder, noe som var godt kjent av britisk myndigheter sommeren/høsten 1941.<ref name="Smith2004" />

Fleming konkluderer med at forholdene Auschwitz var kjent for de allierte i 1943 og at etterretningsrapportene ble betraktet som troverdige. Informasjonen ble holdt tilbake britisk og amerikansk policy.<ref>Fleming, M. (2014). Allied Knowledge of Auschwitz: A (Further) Challenge to the “Elusiveness” Narrative. ''Holocaust and Genocide Studies'', 28(1), 31-57. «...traces the origin, path, and distribution of a Polish intelligence report from 1943 to show that information was available earlier, and was treated as credible.»</ref>

Himmler var nøye med hemmelighold og ga [[Heinrich Müller]] i Gestapo ordre om at alle lik skulle graves ned eller brennes. Rumenske styrker hadde til forskjell latt likene etter massakrer bli liggende i veikanten. Det ble et tema særlig etter massedrapene i 1942 ble omtalt i pressen i Storbritannia og USA, og etter saken mot [[Max Täubner]]. Enkelte steder, som i Chelmno, forekom det lik som lå fremme i vårsmeltingen skapte stank og helsefare for lokalbefolkningen.<ref name="Mazower">Mazower, M. (2009). ''Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe''. Penguin.</ref> Sommeren 1942 instruerte Müller [[Paul Blobel]] om å sette i gang brenning av lik for å skjule sporene. Både i Chelmno og i Auschwitz hadde likene blitt gravd ned, og [[Sonderkommando 1005]] gravde opp og brente likene der. Deretter ble samme operasjon gjennomført i Sobibor, Belzec og Treblinka. Arbeidet fortsatte på erobret sovjetisk territorium og pågikk til sommeren 1944. Fanger som deltok i arbeidet ble deretter skutt og drept.<ref>Millen, R. L., Bennett, T., & Mann, J. (Eds.). (1996). ''New Perspectives on the Holocaust: A Guide for Teachers and Scholars''. NYU Press.</ref>

Den jødiske organisasjonen [[Bund (jødisk organisasjon)|Bund]] i Warszawa smuglet i mai 1942 ut en rapport som omtalte drap på {{formatnum:700000}} i Polen. Rapporten opplyste hvor drapene ble gjennomført, antall og drapsmetode. Dette var den første rapporten som beskrev en plan om å utrydde jødene. Rapporten ble omtalt i ''[[Daily Telegraph]]'' (25. juni 1942), internasjonale sendinger på BBC og senere i andre aviser i USA og Storbritannia. Britiske myndigheter og den polske eksilregjeringen holdt en felles pressekonferanse 8. juli der Bund-rapporten ble offisielt presentert. Britiske myndigheter lot skinne gjennom at de anså rapporten som god propaganda og at innholdet kunne være delvis korrekt.<ref>[[#Silberklang|Silberklang (2013)]] s. 78-79</ref>

I november 1942 kom 78 polske flyktninger til Palestina som del av sivil fangeutveksling mellom Tyskland og Storbritannia. De ga øyenvitneskildringer av massedrapene som pågikk i det okkuperte Polen. Opplysningene ble slått stort opp på forsiden i palestinsk-jødiske aviser 23. november. I slutten av 1942 hadde britiske og amerikanske myndigheter tre uavhengig rapporter om massedrapene som da pågikk for fullt: De 78 flyktningenes beretning, Bund-rapporten og Riegner-telegrammet.<ref>[[#Silberklang|Silberklang (2013)]] s. 79</ref>

===Riegner-telegrammet===
[[Fil:Riegner Telegram.jpg|miniatyr|Faksimile av Riegner-telegrammet sendt gjennom diplomatiske kanaler til USA og Storbritannia.]]
[[Gerhart M. Riegner]] ved [[World Jewish Congress]] i Genève sendte 8. august 1942 et telegram til London og New York. Meldingen kom frem til [[Stephen Samuel Wise]], president i organisasjonen, 28. august 1942. Telegrammet meldte at det tyske regimet diskuterte planer om i et sveip («at one blow») å drepe opp til 4 millioner jøder i Øst-Europa ved hjelp av [[hydrogencyanid]] (blåsyre).<ref>[[#Silberklang|Silberklang (2013)]] s. 79</ref> Schulte hadde ofte tjenesreiser til Schlesien og til Sveits, i Sveits holdt Schulte kontakt med blant andre [[Allen W. Dulles]].<ref>Srodes, J. (2000). ''Allen Dulles: master of spies''. Regnery Publishing.</ref><ref name="commentary" /> Stephen Wise tok opp saken med USAs viseutenriksminister [[Sumner Welles]], som syntes det var ulogisk å drepe jødene når tyskerne hadde behov for arbeidskraft. En amerikansk etterretningsoffiser som oppsummerte Riegners melding kalte det «a wild rumor inspired by jewish fears». Stephen Wise holdt 24. november en pressekonferanse der han fortalte om tyskernes planer om å drepe alle jødene og at likene blant annet ble brukt til å lage såpe og gjødsel. Dette ble omtalt i enkelte aviser og Himmler fikk trolig kjennskap til avisoppslagene.<ref name=":7" /><ref name="Buchler" /> Opplysningene som ble formidlet i telegrammet hadde to feil: Prosjektet med å drepe jødene var allerede godt i gang og det hadde så stort omfang at det ville ta mange måneder.<ref name="commentary">Breitman, R., & Kraut, A. M. (1983). Who Was the" Mysterious Messenger"?. ''Commentary'', 76(4), 44.</ref> Browning mener at i den historiske konteksten må telegrammet forstås som «an astonishingly accurate piece of wartime intelligence».<ref>Browning, C. R. (1996). [https://doi.org/10.1093/hgs/10.1.3  A Final Hitler Decision for the “Final Solution”? The Riegner Telegram Reconsidered]. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 10(1), 3-10. «Given What We know about Hitler's decision-making in 1941, the Riegner telegram has had the appearance of a garbled message that contained a kernel of truth about Nazi intentions but was incorrect in virtually all other details.»</ref>

===Offentlig omtale===
I november 1941 rapporterte [[Jewish Telegraphic Agency]] at {{formatnum:50000}} ble massakrert i september i [[Kiev]] (stedet ble senere påvist som [[Babij Jar]]<ref>{{Kilde www|url=https://www.yadvashem.org/education/educational-materials/learning-environment/babi-yar/primary-sources.html|tittel=Primary Sources {{!}} www.yadvashem.org|besøksdato=2018-11-10|språk=en|verk=www.yadvashem.org|arkiv-dato=2018-11-10|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20181110080548/https://www.yadvashem.org/education/educational-materials/learning-environment/babi-yar/primary-sources.html|url-status=yes}}</ref>). Rapporter som dette omtalte ikke noen plan eller noe mønster i mordene, og ble til dels oppfattet som for ville til å bli trodd.<ref>[[#Silberklang|Silberklang (2013)]] s. 78</ref>

I løpet av 1942 ble det allment kjent at det foregikk deportasjoner og massedrap andre steder i Europa. «Endlösung» ble første gang omtalt i ''[[The Times]]'' 2. april 1942 etter en massakre på nederlandske jøder i [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]], – massakren utløste en omfattende streik i det okkuperte Nederland.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s.111.</ref> Massedrapene i øst ble for alvor alminnelig kjent etter at den polske eksilregjeringen i juni 1942 publiserte en rapport som anslo tallet på drepte jøder til {{nowrap|700 000}}, [[BBC]] gjenga 2. juni hovedpunktene i rapportene. Den norske illegale avisen ''[[London-Nytt]]'' videreformidlet nyheten 27. juni 1942.<ref name="ReferenceK">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.25.</ref>

[[Jødeforfølgelse]]ne ble omtalt av BBC og britiske aviser (som ''[[The Times]]'', ''[[The Guardian]]'' og ''[[Daily Mail]]''), der det sommeren 1942 ble meldt om én million massakrerte jøder. Det svenske utenriksdepartementet fikk høsten 1942 melding om fabrikklignende utryddelsesleirer i Polen, og den svenske konsulen i Stettin meldte 20. august 1942 at det foregikk massemord blant annet ved bruk av gass. En annen svensk diplomat formidlet personlige opplysninger fra SS-mannen [[Kurt Gerstein]] som selv hadde sett «likfabrikken i Belzec».<ref name="Kathe">Søbye, Espen: ''Kathe, alltid vært i Norge.'' Forlaget Oktober, 2003.</ref> ''[[Foreign Affairs]]'' skrev i juli 1942 om fordriving av jøder til «reservater», gettoer og konsentrasjonsleirer, og at 6,9 millioner jøder hadde kommet under tysk herredømme: «How many of these were killed by the war, by starvation or by organized Nazi terror,...., cannot be stated exactly.»<ref>Wachenheim, H. (1942). [https://www.foreignaffairs.com/articles/poland/2016-10-31/hitlers-transfers-population-eastern-europe-excerpt Hitler's transfers of population in Eastern Europe]. ''Foreign Affairs,'' 20(4), 705-718.</ref> 
[[Fil:The Mass Extermination of Jews in German Occupied.pdf|mini|[[Den polske eksilregjering i London|Den polske eksilregjeringens]] rapport om masseutryddelsen av jøder i det tyskokkuperte Polen fra desember 1942 bygde på [[Jan Karski]]s undersøkelser  om forholdene blant annet i [[konsentrasjonsleiren Belzec]].]]

===Churchill og britisk etterretning===
Fra sommeren 1941 ble radiomeldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning og dekodet i [[Bletchley Park]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Jews massacred in Holocaust test-run|avis=The Independent|url=https://www.independent.co.uk/news/jews-massacred-in-holocaust-test-run-1262490.html|etternavn=|fornavn=|dato=20. mai 1997|side=|sitat=Transcripts raise doubts over how much Churchill knew of Nazi atrocities in the early years of the war.}}</ref> Britisk etterretning fanget 18. juli 1941 for første gang opp en melding som omhandlet massedrapene bak østfronten da [[Erich von dem Bach-Zelewski]] meldte til Himmler: «1150 jødiske plyndrere skutt og drept av politiet i gårsdagens rengjøringsaksjon i Slonim». Bach-Zelewski meldte for eksempel at SS-kavaleriet spå kvelden 3. august likviderte {{formatnum:3274}} partisaner og jødiske bolsjeviker. Bach-Zelewski ønsket trolig å gjøre mest mulig ut av tallene og at lederne av Einsatzgruppene konkurrerte om høyest mulig drapstall.<ref name="Smith2004">Smith, M. (2004). Bletchley Park and the Holocaust. ''Intelligence & National Security,'' 19(2), 262-274.</ref> Britisk etterretning snappet opp over {{formatnum:10000}} tyske meldinger bare i siste halvår 1942 og de fleste ble dekodet.<ref name="Feingold" /> 

Britenes statsminister [[Winston Churchill]] fikk regelmessig notater om drapene i de erobrede områdene i øst. Churchill leste notatene nøye, og ringet rundt antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel. Han kan også ha tonet ned jødenes situasjon av hensyn til britiske interesser i Midtøsten.<ref name="Smith2004" /><ref>''Tilintetgjørelsen'', NRK2, 19. september 2016, kl 22.30.</ref> Basert på meldingene fra østfronten holdt Churchill en radiotale der han understreket at hele distrikter i øst ble «exterminated» uten å nevne at ofrene stort sett var jøder.<ref name="Smith2004" /> 

{{sitat|Titusener - bokstavelig talt titusener - av henrettelser med kaldt blod blir gjennomført at de tyske polititroppene mot de sovjetiske patriotene som forsvarer sitt hjemland. Siden mongolenes invasjon av Europa, har det ikke vært metodisk, nådeløs nedslaktning i en slik skala eller i nærheten av en slik skala. Vi står overfor en forbrytelse uten et navn.|note=<ref group="note">Scores of thousands – literally scores of thousands – of executions in cold blood are perpetrated by the German police troops upon the Soviet patriots who defend their native soil. Since the Mongol invasions of Europe, there has never been methodical, merciless butchery on such a scale or approaching such a scale. We are in the presence of a crime without a name.</ref>|Churchills radiotale 24. august 1941<ref name="Smith2004" /> }}

Mange av meldingene om massakrer i øst ble ikke kryptert med [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]]. Britisk etterretning fikk tidlig kjennskap til at vanlig politi, [[Ordnungspolizei|Orpo]], og SS selv var hovedaktørene i massedrapene. Midt i september 1941 konkluderte etterretningen i Bletchley Park med at dokumentasjonen på systematisk massedrap av jøder var så omfattende at det ikke lenger var nødvendig med særskilt rapporter om dette til Churchill: «The fact that the Police are killing all Jews that fall into their hands should by now be sufﬁciently appreciated. It is not therefore proposed to continue reporting these butcheries specially, unless so requested.»<ref name="Smith2004" />

===Polsk undergrunn===
{{sitat|Ødeleggelsen av hele den jødiske befolkning, som savner historisk sidestykke, er ikke betinget av Tysklands militære behov. Hitler og hans underordnede sikter mot den totale utslettelse av jødene før krigen slutter og uten hensyn til utfallet. De allierte regjeringene kan ikke se bort fra virkeligheten. Jødene i Polen er hjelpeløse.|[[Jan Karski]].<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 254</ref>|align=right}}

[[Fil:Tadeusz Chciuk-Celt.jpg|miniatyr|Tadeusz Chciuk-Celt ble som alliert agent sendt til det okkuperte Polen. Ved siden av Jan Karski var han en av de første som kom med førstehåndsinformasjon (1942-1943) om det pågående forsøket på å drepe alle jødene.]]
[[Jan Karski]] kom fra Polen til London i november 1942 og rapporterte om forholdene blant annet i [[konsentrasjonsleiren Belzec]]. Karski snek seg inn i ghettoen i Warszawa og han ble smuglet inn i Belzec. Han tok seg til London i november 1942 der han rapporterte til de allierte.<ref>Ottosen, Kristian: I slik en natt - historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Aschehoug, 1995.</ref> [[Jan Nowak]] (egentlig Zdzisław Jeziorański) reiste som Karski til London og bekreftet Karskis beretning overfor britisk etterretning. Nowak var den første kureren etter kampene om Warszawa-ghettoen. De jødiske lederne i vest rådet Nowak til ikke å fokusere på antall ofre (som ingen ville tro på) og i stedet fokusere på enkeltskjebner. Agenten [[Tadeusz Chciuk-Celt]] ble sluppet i fallskjerm over Polen, første gang i desember 1941 og han ble da til juni 1942 da han reiste til Budapest. Fra Budapest begynte han retur til London i november 1942 og kom etter mange besværligheter frem i juni 1943. Ifølge egen beretning sendte Chciuk-Celt en rapport fra Budapest til London om massehenrettelser og arbeidet med å utvide kapasiteten i Auschwitz.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 260.</ref> 

Den polske motstandsmannen [[Witold Pilecki]] lot seg i 1940 ta til fange og rømte i april 1943 fra Auschwitz. Rapporten han skrev kom til London samme år.<ref>Maher, T. V. (2010). Threat, resistance, and collective action: The cases of Sobibór, Treblinka, and Auschwitz. ''American Sociological Review,'' 75(2), 252-272.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=‘The Auschwitz Volunteer,’ by Witold Pilecki|avis=New York Times|url=https://www.nytimes.com/2012/06/24/books/review/the-auschwitz-volunteer-by-witold-pilecki.html|besøksdato=2018-10-03|etternavn=Snyder|fornavn=Timothy|dato=22. juni 2012|side=|språk=en|sitat=}}</ref>  [[Vrba-Wetzler-rapporten]] (også kjent som Auschwitz-rapporten eller Auschwitz-protokollen) ble laget av [[Rudolf Vrba]] og [[Alfréd Wetzler]] som hadde rømt fra Auschwitz 10. april 1944. En amerikanske diplomat i Sveits formidlet rapporten til USAs utenriksdepartement.<ref>Rafshoon, E. (2002). Harry Bingham: Beyond the call of duty. ''Foreign Service Journal,'' 79(6), 16-25.</ref><ref>Cole, T. (2014). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. ''Slavonic and East European Review''  Vol. 92, No. 2, pp. 375-377 </ref> En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944.<ref>Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). ''Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol''. Berghahn Books.</ref> En av de viktigste opplysningene fra Vrba-Wetzler-rapporten var at Auschwitz ble klargjort for mottok og utryddelse av jødiske ungarere.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 69</ref>

Polske kilder la 15. mai 1942 i London frem tallmaterialet om drapet på {{formatnum:40000}} jøder i Ponary ved Vilnius. Avisen ''Evening Standard'' skrev 16. mai at tallet var nærmere {{formatnum:60000}}. <ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 89.</ref> Etter krigen har antallet drepte i Ponary blitt anslått til {{formatnum:70000}}–{{formatnum:100000}}.<ref>Vice, S. (2018). Beyond words’: representing the ‘Holocaust by bullets. ''Holocaust Studies'', 1-13.</ref><ref>Paul R. Bartrop and Michael Dickerman (2017): ''The Holocaust: an encyclopedia and document collection'' ABC-CLIO, 4 volumes ISBN 9781440840838</ref>

===Sverige===
Frem til slutten av 1942 hadde svensker bosatt i Warszawa formidlet informasjon om forholdene via det nøytrale Sverige. I et tilfelle i 1942 gikk [[Sven Norrman]] (ansatt i [[ASEA]]) inn i ghettoen og tok flere filmer som senere ble overlevert til polsk etterretning i Stockholm. Mange av svenskene ble arrestert av Gestapo fra juli 1942. Den svenske ruten var stengt da [[Jan Karski]] formidlet sin detaljerte rapport og likvideringen av Warszawa-ghettoen begynte.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s.121</ref> Den amerikanske ambassadøren til Sverige, Hershel Johnson, rapporterte til Washington 5. april 1943 at det bare var {{formatnum:50000}} igjen av Warszawas {{formatnum:450000}} jødiske innbyggere. Johnson skrev i meldingen til Washington at historien han formildet var så «fantastisk» at nølte med å ta den inn i en offisiell rapport.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 115</ref>

===Sovjetunionen===
Sovjetiske myndigheter hadde omfattende etterretning fra kommunister bak tyske linjer og det var lettere å rømme til sovjetisk område enn vestover. [[NKVD]] fikk detaljer om Auschwitz i november 1943, og fortsatte å få motta etterretning i 1944. A.S. Piatko og V.J. Pugev tok seg fra Auschwitz gjennom Østfronten og ga detaljer om gasskamrene og krematoriene til NKVD i Ukraina i november 1943. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert.<ref name="Orbach" />

===Mulig bombing av Auschwitz===
Det har vært en omfattende akademisk diskusjon om Auschwitz og jernbanelinjen til leiren kunne ha vært bombet av de allierte for å stanse massemordet og deportasjonen. Særlig muligheten for å redde de jødiske ungarerne som sommeren 1944 ble fraktet i et antall på nær {{formatnum:12000}} på slovakisk jernbanenett hver dag til Auschwitz og drept der.<ref name=":3" /> 

Den første forespørselen om å bombe Auschwitz kom i 1941 mens leiren fortsatt bare var en fange- og tvangsarbeiderleir. [[Charles Portal]], sjef for RAF, avslo ønsket blant annet fordi de straks skulle innlede bombing av Tysklands oljelager.<ref name=":3">Westermann, E. B. (2001). [https://doi.org/10.1093/hgs/15.1.70 The Royal Air Force and the Bombing of Auschwitz: First Deliberations, January 1941]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 15(1), 70-85.</ref>

I 1944 var de alliertes mulighet for vellykket bombing av Auschwitz helt endret. Fra flybaser i Italia var det bare 1000 km til målet og nye bombefly var tatt i bruk, blant annet [[Avro Lancaster]] med stor lastekapasitet og lang rekkevidde.<ref name=":3" /> USAs [[War Refugee Board]] ba om områdebombing og ikke kirurgisk bombing fordi de som allerede var i Auschwitz var dødsdømte uansett, mens de fleste andre støttet presisjonsbombing. Churchill og [[Anthony Eden]] mente det var en god ide, men ble frarådet av militære rådgivere.<ref name="Orbach" />   

Til omkring 1990 var det en bred kritikk av amerikanske og britiske ledere for at de hadde unnlatt å bombe Auschwitz for å stanse massemordet der. Kritikerne påpekte blant annet at USAAF allerede hadde bombet [[Monowitz]] (en underleir av Auschwitz 9 kilometer unna Birkenau) og IG Farbens anlegg der gjentatte ganger sommeren 1944. I 1990-årene begynte forskerne å studere det tekniske og taktiske forutsetningene for en vellykket bombing: Bombetokt var teoretisk mulig, men lite aktuelt på grunn av store tap av fly og mannskap, usikkerhet om det lot seg gjøre å treffe gasskamrene (som var vanskelige bombemål) og små utsikter til å redde de internerte. Mangelen på presis etterretningsinformasjon og på faren for at mange internerte ville blitt drept av bombene. Stuart Erdheim og Rondall Rice mente bombetokt kunne gjennomføres med gode utsikter til å stanse eller forsinke massedrapene i Auschwitz.<ref name="Orbach" />  

Auschwitz var 1000 km i luftlinje fra den allierte basen i [[Foggia]], Italia, og innenfor rekkevidde for [[United States Army Air Forces]] (USAAF) bombet i dagslys. Bombing kunne ha lykkes, men bare små feil i sikting ville ha sendt bombene midt inn i leiren i stedet for mot gasskammeret. Bombing fra lav høyde kunne utføres med [[De Havilland DH 98 Mosquito|RAFs Mosquito]], men stor avstand og dagslys ville gjort operasjonen svært risikabel. Det sovjetiske flyvåpenet var trolig mye bedre posisjonert enn USA og Storbritannia, og hadde rett utrustning, til å gjennomføre effektive bombetokt. I juli 1944 da bombing av Auschwitz ble diskutert sto den røde arme bare 160&nbsp;km unna og leiren var innenfor rekkevidde av alle sovjetiske fly.<ref name="Orbach">Orbach, D., & Solonin, M. (2013). [https://doi.org/10.1093/hgs/dct002 Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(1), 90–113.</ref>

[[Fil:Petlyakov Pe-2 at Poltava, Russia.jpg|miniatyr|Auschwitz var i 1944 innenfor rekkevidde av Petljakov Pe-2, et sovjetisk lett stupebombefly.{{byline|U.S. Air Force}}]]
Det er usikkert om bombing kunne ha skjedd tidsnok til å redde mange liv. [[Vrba-Wetzler-rapporten]], den viktigste etterretning om detaljene i Auschwitz, nådde London midt i juli. Det var da stort sett for sent å redde jødene fra [[Łódź]] og [[Ungarn]]. [[NKVD]] hadde andre kilder og fikk detaljer om Auschwitz i november 1943. Sovjetiske styrker frigjorde Majdanek 3. juli 1944 og fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer. [[Anthony Eden]] og [[David Ben-Gurion]] appellerte til Molotov uten resultat. Stalin og Sovjetunionens toppledelse hadde trolig god kjennskap til Auschwitz og unnlot bevisst å hjelpe jødene.<ref name="Orbach" /> Ungarske myndigheter stanset deportasjonene 8. juli og de siste togtransportene kom frem et par dager senere.<ref name="Levy" />

I slutten av august 1944 appellerte ungarske jøder via den polske eksilregjeringen om snarest mulig allierte bombing av jernbanelinjer og -knutepunkter i [[Slovakia]]. Forespørselen ble avslått med begrunnelsen at bombing bare ville gi kortvarig forsinkelse i deportasjonene og at USAs 15th air force hadde viktigere oppdrag. USAs krigsdepartement hadde som prinsipp å ikke bruke ressurser på bombemål som var lite viktige for det overordnete målet om seier over Tyskland. Bombing av jernbaneanlegg til støtte for det slovakiske opprøret høsten 1944 viser at slike tokt var innenfor 15th air force' rekkevidde.<ref>Mahoney, K. A. (2011). An American operational response to a request to bomb rail lines to Auschwitz. ''Holocaust and Genocide Studies'', 25(3), 438-446.</ref>

===Norge===
Den norske NS-ledelsen visste godt hvilken skjebne som ventet jødene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.35.</ref> NS-lederne, spesielt [[Sverre Riisnæs]], [[Jonas Lie (1899-1945)|Jonas Lie]] og [[Axel Stang]], hadde nær kontakt med ledende tyske politikere og tjenestemenn. Jonas Lie fulgte høsten 1941 med [[Einsatzgruppe]] D og var i [[Odessa]] da de [[Odessamassakren|massakrerte jødene i byen]] 23. oktober. [[Hans S. Jacobsen]] fikk i juni 1942 brev fra en bekjent i SD som skrev at Katowice-distriktet gjør man «kort prosess» med polakker og jøder. Norske [[frontkjemper]]e, spesielt i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS-Division «Wiking»]], var vitner og medvirket trolig selv til massakrer i Sovjetunionen. Beretninger om dette ble også offentliggjort i NS-pressen.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s.18-22.</ref> [[Siegfried Wolfgang Fehmer]] i Gestapo kjente til at jødene skulle «likvideres i Tyskland».<ref>[[#refBergfald1978|Bergfald (1978)]] s. 92</ref>

Et brev fra [[Finn Koren]] ved legasjonen i [[Bern]] (17. august 1942) om massemord ved gassing ble lest av utenriksminister [[Trygve Lie]] og andre statsråder i London, og legasjonen i Bern sendte et nytt brev 23. september 1942.<ref>[[#refHarper2015|Harper (2015)]] s. 109.</ref> Den norske eksilregjeringen i London fikk 1. desember 1942 kjennskap til at også de norske jødene var deportert.<ref name="arkivverket.no">{{Kilde www|tittel = Jødar i tyske avlivingsleirar - Arkivverket|url = http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdskrig/Nordmenn-i-fangenskap/Joedar-i-tyske-avlivingsleirar|verk = www.arkivverket.no|besøksdato = 2015-12-06}}</ref> 27. november 1942 ba . Utenriksminister Lie avslo forespørsel fra World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 223-224</ref><ref>Helgheim, Roald: «Det største norske sviket». ''Dag og Tid'', 24. oktober 2014.</ref> Trygve Lies svar var et uttrykk for maktesløshet, ifølge  Ole Kolsrud. Etter et initiativ fra norske jøder i Sverige 8. januar 1943 forsøkte Trygve Lie å få de allierte med på å bytte sårede tyske krigsfanger mot norske jøder i tysk fangenskap. Britiske myndigheter avslo.<ref>Kolsrud, Ole (2020): «De norske eksilmyndighetene, jødeforfølgelsene og Krigsforbryterkommisjonen. Antisemittisme i den norske ledelsen?» i Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (red.): «Historie og moral. Nazismen, jødene og hjemmefronten», Dreyers Forlag 2020</ref>