Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

====NVEs nye rolle====
Etter at Statkraftverkene ble skilt ut av NVE i 1986 mistet etaten de fleste av sine ansatte, i tillegg til ansvaret for kraftverkene og sentralnettet. I juni 1990 ble det besluttet at NVE skulle omdannes til et direktorat og dets øverste leder skulle ha tittelen vassdrags- og energidirektør. Det skulle være seks avdelinger i det nye direktoratet, nemlig Administrasjonsavdelingen, Energiavdelingen, Hydrologisk avdeling, Energiøkonomisering- og markedsavdelingen, Tilsyns- og beredskapsavdelingen, og Vassdragsavdelingen. En annen endring var at Elektrisitetstilsynet skulle overføres til Kommunaldepartementet. NVE fikk en viktig rolle med å utarbeide detaljene for hvordan kraftmarkedet skulle fungere. Etaten fikk med dette ansvaret for å etterse konkurransereglene i kraftmarkedet.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 127.]]</ref>

I NVE var det stor tro på markedsreformen, og dets leder Erling Disen uttalte seg positivt til reformen. Det fantes fra før liten økonomisk kompetanse i etaten, og i 1994 var det ikke mer enn ti stillinger for å ivareta monopolkontroll og markedsspørsmål. Blant disse økonomene var det også stor gjennomtrekk fordi medarbeiderne fikk gode tilbud fra andre aktører i sektoren, disse kunne tilby langt høyere lønn enn NVE.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 129.]]</ref>

Ved opprettelsen av NVE som direktorat hadde regjeringen fastsatt en forskrift for etatens rolle og myndighet. En viktig oppgave var å etterse at netteiere ikke misbrukte sin monopolstilling. Netteiere som hadde fått omsetningskonsesjon var forpliktet til å stille ledig kapasitet i nettet til disposisjon for andre. Brukere av nettet skulle ikke forskjellsbehandles, og overføringstariffene skulle sikre at kostnadene av utbygging og drift av nettet ble dekket. Overføringstariffene skulle også gi «nødvendig avkastning» på investert kapital. NVE skulle utarbeide retningslinjene for å få tariffene til å virke etter disse hensiktene.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 129-130.]]</ref>

Punkttariffene var et viktig middel i det nye regimet for kraftoverføring. Et viktig prinsipp med punkttariffene er at netteieren skal utarbeide overføringstariffer som dekker alle tap i nettet til det punktet kraften tas ut. Dette er det kraftkjøperen som skal dekke. Også kostnader knyttet til kraftoverføring i sentralnettet og overføringsnett som eies av andre kraftselskaper skal dekkes. Et annet prinsipp er at punkttariffene i sentralnettet skal være uavhengig av avstanden strømmen overføres over.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 130.]]</ref>

Fra januar 1993 ble alle energiverk pålagt å gå over fra kommunal regnskapsførsel, til regnskap etter aksje- og regnskapsloven. Kryssubsidiering av den delen av virksomheten som er konkurranseutsatt og det som er monopolvirksomhet, skulle unngås ved at regnskapet spilles opp separat i disse to delene. Kostnader skulle også fordeles på de ulike spenningsnivåene i nettet ved regnskapsførsel. Med dette skulle en få kontroll for beregning og kontroll med punkttariffene.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 131.]]</ref>