Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Jesuittene og ming-pretendentene i Sør-Kina====
Mens pater Schall i Beijing straks tilpasset seg de nye maktforhold, tok det tid før maktskiftet fant sted nedover mot sør og sørøst i Kina. En rekke Ming-pretendenter gjorde motstand mot de fremrykkende mandsjuene. Noen av jesuittene i de sørlige landsdeler kom ikke bare i berøring med dem, men ble også knyttet til deres hoff.

Den nyankomne pater [[Martin Martini]] virket sør i [[Hangzhou]]. Der var han blitt høyt skattet av ming-myndighetene. Da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini inn i fjellene i det sørlige [[Zhejiang]] og nordlige [[Fujian]]. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, [[Zhu Yujian|Longwu-keiseren]], og støpte kanoner for dem.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press, 1994, s. 25</ref> Han ble også gjort til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av første klasse,<ref>Benno M. Biermann, O.P.: «War Martino Martini Chinesischer Mandarin?», i ''Neue Zeitschrift für Missionswissenschaft'' 11 (1955), s. 221-226 (Nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 217-221]</ref> og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» ''(huoyao dachen)''.<ref>Giorgio Melis: «Martino Martini's Travels in China», i G. Melis (red.): ''Geografo, Cartografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internazionale'', Trento, 1983, s. 429-430.</ref>

Senere seiret Qing-dynastiet, men det gikk smertefritt for p. Martini. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Adam Schall. Men pater Schall var engstelig for at hovedstadens mandsjuer etter hvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret.<ref>Joseph S. Sebes, S.J.: ''«Martino Martini's Role in the Controversy of the Chinese Rites»'', i G. Melis (red.): ''Martino Martini, Geografo, Storico, Teologo: Atti del Convegno Internationale'', Trento, 1983, s. 477-478.</ref>  Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme.<ref>Claudia von Collani: «Martino Martini (1614-1661)», i  Roman Malek og Arnold Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 13</ref> Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue [[Den kinesiske mur]].

En jesuitt som kom enda tettere inn på Sør-Kinas Ming-ledere var [[Polen|polakken]] [[Michał Piotr Boym]]. Han ble knyttet til hoffet til pretendenten [[Zhu Youlang]] (Yongli-keiseren) som holdt til i [[Guangxi]] og det sørlige  [[Huguang]]. Lykken vendte seg dramatisk i Ming-styrkenes favør i [[1648]], og Yongli-hoffet kunne da for en tid slå seg til i [[Zhaoqing]]. På denne tiden konverterte keiserens hustru til [[katolisisme]]n og tok dåpsnavnet ''Helena''. Også mange andre av hans familie og hoff ble døpt av de to jesuittene som virket ved hoffet. Navnet ''Helena'' var helt klart en helspilling til [[Helena (keiserinne)|den hellige Helena]], keiser [[Konstantin den store|Konstantin]]s mor, så her lå også et håp hos misjonærene til grunn for navnevalget. En av keisersønnene fikk dåpsnavnet Konstantin. Men selv om keiseren også syntes å stå kristendommen nær - ellers ville det jo aldri hans nærmeste ha konvertert - ble han visstnok ikke døpt selv.

Keiseren hadde håp om å ville bevege Vestens katolske majesteter til å komme Ming-Kina til unnsetning. Han sendte også, forgjeves, brev med bønn om hjelp til en rekke europeiske fyrster. Brevene ble overbragt fyrstene av pater Boym. Etter en lang reise kom han til [[Venezia]]. Dogen gav ham audiens etter noe nøling. Men verken pave [[Innocens X]] eller den nyvalgte generalsuperior for jesuittordenen, pater Goswin Nickel, var begeistret for Boyms engasjement. I 1655 ble det valgt ny pave, [[Alexander VII]], og tre år etter, den 18. desember [[1658]], gav han pater Boym en audiens. Paven var velvillig overfor Ming-dynastiet og dets anliggende, men kunne ikke tilby noen praktisk støtte. Hans svarbrev til keiseren hadde lite annet enn trøstens ord og en forsikring om at han ville be for keiseren. Men dette brevet gjorde at mange flere dører nå åpnet seg for pater Boym, og under en audiens lovet kong João IV av Portugal å støtte keiseren med militærmakt.

Boyms tilbakerreise til Kina ble sinket av portugisiske handelsmenn, som ønsket å holde seg inne med det nye styre. Han rakk aldri tilbake til keiserhoffet i fjellene. Noen militær unnsetning kom heller ikke, og til slutt fikk mandsjuene tak i Yongli-keiseren og henrettet ham i 1667.