Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Provokasjoner og Dreadnaughts – britene velger side (1905–1907)====
Tyskland tok ententen relativt rolig, ettersom de anså både den fransk-russiske og den britisk-franske avtalen som overfladisk gitt den store politiske forskjellen mellom de to. Fra 1904 til 1906 prøvde derfor Tyskland å bryte ned ententen ved å fremprovosere en handling som viste hulheten. De fikk flere muligheter. Først da Russland og Japan var i krig og den russiske flåten dro fra Østersjøen mot Japan og skjøt og senket britiske fiskeskøyter de trodde var japanske ubåter. Imidlertid valgte Tyskland å appellere til Russland og Frankrike i stedet for Storbritannia. Delcassé lyktes å megle i avtalen. Verre ble det da Tyskland prøvde å presse frem et brudd i den løse avtalen mellom Frankrike og Storbritannia da det tyske utenriksdepartementet insisterte på at keiser Wilhelm II skulle besøke Marokko og tale varmt om det selvstendige landet. Dette medførte nye diskusjoner om hva avtalen inneholdt, og enda Delcassé måtte gå av, ble det gjennomført en avtale i spanske Algeciras i januar 1906 der det var klart at Storbritannia ville støtte Frankrike. Sir Edward Grey sa i februar 1906 at i en krig mellom Frankrike og Tyskland vil det bli vanskelig for Storbritannia ikke å delta.<ref>Side 52–54, Joll</ref>

I 1905 hadde også Wilhelm II prøvd å fri til Russland ved å blande seg inn i [[unionsoppløsningen]] mellom Norge og Sverige. Keiseren hadde frarådet krig mellom Sverige og sitt foretrukne ferieland Norge, men han hadde også prøvd å få Norge til å velge [[Valdemar av Danmark]] som konge. Favoritten til den eventuelt ledige norske tronen var [[Haakon VII av Norge|Prins Carl av Danmark]], men Valdemar hadde russiske bånd som bror av [[Maria Fjodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland.<ref>Kolle, side 76–77</ref> I et møte med Nikolai II ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]] i daværende Finland foreslo Wilhelm II et tettere tysk-russisk samarbeid med motstand mot britene og spesielt Edvard VII, og å få Skandinavia til å gravitere mot sentraleuropeisk/russisk sympati, der det forestående kongevalget var en viktig del av planen. Nikolai II var i stor grad enig, og ble med på avtalen. Også dette endte i nederlag, da både Russlands og Tysklands utenriksministre anså avtalen som ugyldig.<ref>Side 455–460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> For Norge og Sveriges del ble unionsoppløsningen fredelig, og begge land valgte en nøytral utenrikspolitikk.

[[Fil:HMS Dreadnought 1906 H61017.jpg|miniatyr|300px|Det britiske skipet [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] var det første i sin klasse. Den satte en ny standard for krigsskip fordi den var raskere, skjøt mer presist, hadde lengre rekkevidde og bedre panser enn sine forgjengere.]]

Tyskland hadde i 1898 tatt et byks for å ta igjen Storbritannia i marinekampen, ledet an av admiral [[Alfred von Tirpitz]]. Han tok en beskjeden marine opp til å rivalisere selv Storbritannias. I 1906 lagde imidlertid britene et krigsskip som forandret balansen. I 1906 ble [[slagskip]]et [[HMS «Dreadnought» (1906)|HMS «Dreadnought»]] sjøsatt. Skipet skilte seg ut fra de tidligere slagskipene av flere grunner. Til å begynne med, hadde den ti 12-tommers kanoner, de til da største kanonene noen gang bygget. Standard krigsskip før «Dreadnought» hadde fire slike kanoner, samt mindre kanoner med lang rekkevidde. Den italienske båtingeniøren Vittorio Cuniberti sto bak tankene om et tilsvarende skip, som han skrev i den prestisjetunge ''Jane's Fighting Ships''. Også japanske og amerikanske modeller med større kanoner var på gang.<ref>Side 468–69, Massie</ref>

Dreadnought trengte ikke mindre kanoner, ettersom farten og rekkevidden til kanonene gjorde at den ville kunne angripe skip på lang avstand, og mindre kanoner handlet mer om nærkamp. Britene hadde lært mye av den russisk-japanske krigen, og konkluderte med at Japan vant i stor grad på grunn av fart. For at fart skulle kunne fungere, måtte en nyvinning til. Nyvinningen ble en [[dampturbin]], noe som gjorde at HMS «Dreadnought» kunne gå mye raskere. Også panser ble lagt til i større antall enn tidligere.<ref>Side 474–76, Massie</ref> Skipet, som kommuniserte elektrisk til kanonene og dermed gjorde avfyringen langt mer presis, omdefinerte marinen slik at alle tidligere skip ble utdatert og omtalt som «før-Dreadnoughter». Det startet også en Dreadnought-feber som sterkt påvirket den liberale regjeringen, som ønsket å kutte i pengebruken til marinen. Det ble oppsummert av daværende innenriksminister [[Winston Churchill]] da han sa at «Marinen forlangte seks skip, økonomene tilbød fire, så vi gjorde et kompromiss på åtte».<ref>Giles Edwards: [http://www.bbc.com/news/magazine-27641717 How the Dreadnought sparked the 20th Century's first arms race] - BBC 2. juni 2014, hentet 12. november 2017</ref>

Tysklands klossete diplomati og økende militarisme gjorde at Storbritannia også valgte å signere en avtale med Russland i 1907, noe som gjorde at Frankrike, Russland og Storbritannia hadde inngått en trippelallianse.<ref>Side 54–55, Joll</ref>