Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

====Østerrike-Ungarn, autoritært styre og mindre egenmobilisering, indre uro og matmangel ====

[[Fil:Und Ihr Zeichnet 7 Kriegsanleihe Crisco restoration.jpg|miniatyr|Østerriksk-ungarsk propagandaplakat for å få sivile til å tegne seg for krigslån]]
Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre ''egenmobilisering'' rundt krigen (den enkelte innbyggers aksept for at landet var i krig). Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett fortsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store deler av befolkningen tidlig negative til både krigen og styresmaktene.

At matforsyninger etter hvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og særlig i Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etter hvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen.<ref>Stevenson 2012, s. 282-284</ref> Overkommandoens (AOK) hårdhendte fremferd og mistro mot de ulike folkegruppene var så utpreget at historikeren [[Alexander Watson (historiker)|Alexander Watson]] karakteriserte det som «den habsburgske hærens krig mot sin egen befolkning og sivile administrasjon». Overkommandoens paranoide frykt for de ulike befolkningsgruppene bidro til å ødelegge keiserdømmets legitimitet og undergravde krigsinnsatsen.<ref>Watson 2014, s. 253-254</ref>

Etter keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn|Frans Josef I]]s død i november 1916 tok keiser [[Karl I av Østerrike-Ungarn|Karl I]] over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren ble mildere og riksrådet (tysk ''Reichsrat'') ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Keiser Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.<ref name="Stevenson-341">Stevenson 2012, s. 341-345</ref>

I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en [[streik|generalstreik]] for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved [[Freden i Brest-Litovsk|forhandlingene i Brest-Litovsk]]. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.<ref>Stevenson 2012, s. 387-388</ref>